Jula e over

29.12.17
På facebook får jeg ofte en påminnelse om hva jeg gjorde ett, to eller tre år tilbake. Fortre år siden, for eksempel, var vi i Himare, en bitteliten by eller landsby på Adriaterkysten i Albania. Det året feiret vi jul her og der. Sigbjørn og Sigrid dro til USA. Emma Margret og Ronald til Roma og vi tre andre til Albania for en jul og nyttårsfeiring med leiebil. En spesiell jul. En bonus var at Albania ennå ikke var blitt DET turistlandet, men det var heller ikke det vi søkte. Hadde det så vært, hadde vi funnet oss et sted langs Middelhavet med alle bekvemmeligheter inklusive.

I år lå det også opp til en spesiell jul hos oss. De andre kom heim. Familien Sigbjørn skulle feire jula i området og pendle mellom Harstad og Skånland. Og selve julaften skulle de være i Planterhaugen. Vi gledet oss. Aslak Pieras første jul. Og vi mintes andre juler som brøt med det tradisjonelle julemønsteret i familien. Slike høytider har en tendens til å bli litt ensartede. Det er det som er tradisjon; at man gjør visse ting på visse måter til visse tider. Men i blant skjer det ting innenfor tradisjonens ramme som gjør at den bryter litt med det gamle, og likevel er en tradisjon. Denne jula skulle bli slik – en liten Aslak Piera-jul - og den ble slik – en liten Aslak Piera-jul, men ikke i huset i skogen.

Vi snakket om andre julefeiringer som varierte innenfor rammen. Jula 2004 var en slik jul på mange måter. Det var bestemors siste jul, og hun feiret den hos oss. Bestemor var blitt gammel og syk og var på sykehjem, men pleide feire jul og nyttår heime. Hennes barn hadde delt ansvar etter dager, og julaften falt på oss. Vi gledde oss enormt. Lillejulaften hentet vi henne i bilen jeg da hadde med rullestolrampe, og vi bar henne og rullestolen opp den trappa vi hadde heime. På forhånd hadde vi båret til en seng i stua slik at det var lettvint for henne å halle seg og likevel være med.

Selvfølgelig husker jeg jula 2005 som noe meget spesielt. Jeg hadde begynt å skrive da. Som jeg skrev i ett! Overalt! Jeg antar jeg hadde mye usagt. Julaften hadde jeg ikke tid til å spise middag. Jeg satt ved middagsbordet og redigerte i hodet en ode til våres julefeiring, og straks man reiste seg fra bordet, var jeg på høgget og skrev. Denne oden ble lagt inni min første bok Jeg er fri! Den jula var Magda hos oss. Vi hadde bare en sofa og et sofabord i stua. Resten var båret ut i stabburet for å gi plass til andre ting akkurat da. Blant annet den svære medullah sving som vi ikke lyktes med. Den tok stor plass. Vi lånte bord av bygdelaget og brukte medullah sving til sitte på. Magda hadde invitert Domoniqa, så vi var mange den jula.

En annen jul som stakk seg ut av mønsteret og slik huskes var jula vi feiret i Aspremont i alpene over Nice. Vi hadde leid et hus der – og det vil jeg bare si; der sløses det ikke med husvarmen. Jeg tror vi i Norge er noen forfrosne sjeler som må ha varme innomhus. Jeg husker vi brukte to gassovner for fullt hele tida, og etter en liten uke begynte murveggene å bli varme. Om nettene lå vi sammenkrøkt med alt vi hadde funnet av sengtøy i det huset. Dette var antagelig i 1994, og jeg kunne nok skrive en liten, ikke rent så liten artikkel, om den juleferien. Det er bare det at på den tida skrev jeg ikke. Men huske den, det gjør jeg.

Denne jula feirer vi i mine besteforeldres hus. Mammas barndomsheim. Og er vi heldige feirer vi neste jul i eget hus igjen.

Det er straks årsskifte. Sola har snudd og det går mot varmere og lysere tider må man tro. Om naturen da følger tradisjonen. Men etter å ha sett et program fra Svalbard om hvordan naturen ikke makter å følge tradisjonene vet jeg sannelig ikke.

domantrener

En nesten like tilbakevendende og tradisjonell sak som juleforberedelser er ka i all verden skal vi gi X i julegave, et menneske som har alt? Det gjelder også oss i denne familien. Vi har funnet en løsning på det, uten at jeg her går inn på det. Men julaften da vi åpnet pakker, tenkte jeg: I år er det i alle fall ikke noe problem med hva man skal gi oss o julegave. Vi fikk ting vi trengte, både praktiske og mer åndelige på et vis. Vi fikk sengtøy, håndklær, koffert, klea, kniv, brødfjøler, mat og bøker giverne visste vi hadde hatt og mente vi nok savnet samt avisutklipp og annet som angikk oss.