Kan man holde på en hemmelighet, så kan man holde på en hemmelighet. Sånn er det bare.

Jeg er overbevist om at jeg i tidligere blogger har kvernet på det jeg ser rundt meg. Jeg er som Miss Marple som relaterer alt hun ser omkring seg til mysterier hun løser i videre sirkler. Dog gjelder alt observasjoner av mennesker.

I min posisjon har jeg ikke akkurat så mye materiale. I tillegg kommer at jeg har noe hun ikke hadde: Sensur. Ting blir ikke riktig så intense når de er anonymisert ned til det ugjenkjennelige. Det ser jeg godt. Jeg driver og skriver om krigen og må ofte si «en informant» i stedet for for eksempel John Johan Nilsen. Det er mer tyngde i det når man knytter en opplysning til en person leseren av lokallitteratur kjenner og kan nikke bekreftende eller avkreftende til. «Joda, det er nok slik når han har sagt det.» Eller «Ha ha, der slo han en stor skrøne.»

Jeg husker da bøkene om Skoddebergprosjektet kom. Mye av informasjonen var knyttet til anonymiseringer, en informant, eller en mann i x alder forteller. Jeg husker jeg satt raigebeallji, den som lytter, en gang noen tok for seg de bøkene og prøvde å identifisere den anonyme. Det var egentlig utrolig hvordan den deduktive metoden etter hvert kokte ned til et par alternative personer noen ganger, noen ganger til bare en. «Det må være NN som er kilden». Jeg husker særlig et utsagn der man lo godt over samsvaret mellom kilden og utsagnet. Kilden var kjent for å elske å njangalit, slå en godmodig skrøne. Det visste bygdefolket, men ikke forskerne.

Det er den situasjonen jeg ikke liker i de tilfeller hvor jeg må anonymisere informanten.

Her jeg sitter ser jeg rett ut av stuevinduet på hesten som står utafor, og det bringer meg rett til det jeg kunne se ut av de lave stuevinduene heime: Elger. Gjerne flere om gangen. Herfra får jeg en annen vinkel på naturformer enn heimefra, og det minner meg om noe en klok gammel same har sagt (den der hersens anonymiseringa): Et fjell kan beskrives fra ulike steder, og hvordan det beskrives kommer an på hvor du står og betrakter det. Den kunnskap, den ballast du har, er også vesentlig når du betrakter fjellet. Du beskriver det ut fra dette. Likevel er det samme fjellet. Fjellet er fjellet uansett. Ok, ok, det er Mikael Urheim som har sagt det, og mamma har ofte sitert ham på det, så kanskje det ikke er nødvendig å anonymisere ham.

Da jeg sto opp i morges var det full husvask her. Pappa kom heim i går og beordret grundig husvask. Vi skulle få gjester fredag, to kvinner. Vanligvis sier man hvem det er, ikke sant? Det er naturlig. Men ikke denne gangen. Pappa stod bare der og så ut som en secret service uansett hvor mye mamma og jeg gjettet og prøvde å fritte ham ut, Selv ikke 20 spørsmål som er en favoritt i familien når man skal ringe inn noe, selv den beit han ikke på. Mamma har et forslag på hvem, jeg likeså, men den hemmelighetsfulle kommenterte ikke. Så da må vi bare avvente fredagen. Jeg håper gjestene setter pris på storvasken.

I morgen må vi til Harstad i nødvendige ærender. Merkelig hvordan slike stadig dukker opp. Forrige gang var det nye pass + + + Denne gangen er det sykehus, piggsko, hjelmer + + +.

domantrener

PS! Det er blitt torsdag kveld. Vi er tilbake fra Harstad. Den hemmelighetsfulle har revet opp glutenfrie lefser fra fryseboksen og forbereder seg tydeligvis til å få gjester. Mamma og jeg har kapitulert. Vi gidder ikke spørre mer. Det har ingen hensikt, og man vet når man må kaste inn håndkleet. Time will show.