I dag maste vi oss til Harstad på en bokloppedag. Ikke at jeg trodde det kom så mye av det, men så er det jo dette med at noen her tror vi finner store skatter der, og noen tror ikke noe som helst, og noen bare drar for å gálggat hárjji. Ha, plutselig dukket det ordet opp – gálggat hárjji – tilfredsstille mas, gi etter for å få fred for mas. Lurer på om det finnes i Márkku sánit.
Ok, det finnes der. Nå har vi akkurat sjekket det på One drive der en del ting ligger, deriblant manuset til Márkku sánit. Saken er at noen – jeg nevner ikke navn – mener noen (meg) må komme meg ut. Ofte må man gálggat hárjji - man må gjøre noe for å tilfredsstille et krav eller et mas. Man gjør det av den grunn og ikke fordi dette er noe man ellers ville prioritert.
Følgelig dro jeg i dag til Harstad på bokloppis, slepte meg opp av senga og la i vei dit. Hyggelig og kaldt lokale – og ved minus ti grader nær sjøen. Det ble kaldt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg denne gangen ikke skulle være den som brøt ut av det gode selskap, så jeg satt han av. Det ble mamma som antydet kaldt. Der satt vi med motoren på og ventet på pappa. Lovlig eller ikke lovlig å la bilen gå på tomgang – vi gjorde i alle fall det og hadde det godt og varmt den vel timen vi ventet på bokloppa. Jeg må tilstå jeg er imponert over hvor lenge han holdt ut der. Vi antok han saumfor alt som var der – som han hadde gjort. Mens vi satt i bilen, kom flere biler til, og for de fleste var det slik at en satt i bilen og holdt den i gang mens en annen var en tur innom loppemarkedet. En snartur vil jeg si. Her tar jeg en liten google-pause.
Back in business. Som jeg trodde, vegtrafikkloven paragraf 16 klargjør at man ikke kan la bilen gå på tomgang. Mens jeg googlet fant jeg at i Bergen vurderte man å bøtelegge dette kraftig. Der er det kanskje regnet de vil holde ute. Vi holdt i alle fall kulden ute, vi og noen flere, men tillatt er det altså ikke.
Så er det dette som jeg nok flere ganger har henvist til: Man må bruke vett mellom paragrafene (sitat Per Borten). For ublu lenge siden mens vi bodde på Gåsbakken holdt Per Borten 17. mai-talen. Jeg husker det selvfølgelig ikke. Det ligger i det jeg pleier tenke på som et kollektivt familieminne. Jeg vet ikke om emnet for talen var tiltenkt å være «vett mellom paragrafene», men det ble i alle fall det som huskes i det omtalte felles familieminnet, men det vil jeg bare si – og holde en 17. mai-tale som huskes, må være litt av en prestasjon. Hvem husker nå egentlig alle de talene man hører. Borten illustrerte sitt poeng ved å fortelle om en sak, et brev, han fikk mens han var statsminister. Brevet kom etter en dom i Ofoten tingrett. Jeg antar det var henvisinga til Ofoten tingrett som gjorde at mamma og pappa fulgte godt med. Det var på den tida loven omkring traktorbruk kom – og nå orker jeg ikke google om når og hvordan denne loven var. Den satte i alle fall restriksjoner på den frie ferdselen en traktorkjører hadde. Man måtte ha førerkort for å kjøre traktor på offentlig vei. Man kunne heller ikke fylle opp traktoren med folk. Denne mannen som skrev til statsministeren, hadde blitt domfelt for akkurat det. Han drev gård og hadde kyrne på et sommerbeite med sommerfjøs. Det var mens folk enda hadde sommerfjøs, og dit dro han og kona for å melke. Han tok traktoren og fraktet melka heim på den. Og kona satt selvfølgelig på. De måtte kjøre ca. 400 meter etter en offentlig vei – en bygdevei. En dag ble de stoppet av en nidkjær lensmannsbetjent som ga bonden en bot han ikke vedtok, og saken havnet dermed i rettssystemet og bonden ble dømt for ulovlig ferdsel. Det var da han skrev til statsministeren og spurte hvilket land han bodde i. Borten la brevet i en skuff og svarte ikke på det. Han kunne ikke skrive det han hadde lyst til: Bonden burde ha fått en bot om han kjørte alene og kona måtte løpe etter. Denne historien illustrerte dette med å bruke vett mellom paragrafene – og ikke være paragrafrytter.
Jeg har så mange eksempler på både paragrafrytteri og det med vett mellom paragrafene – og jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen historie. Men for å ikke bli for egofiksert (her leter jeg etter et annet ord som dekker det bedre, men fant det ikke), vil jeg dra neste historie om noen andre. Da den tidligere nevnte traktorbrukloven kom, fikk man i mange bygder, så også her i Planterhaugen, en annen traktorbruk, og det merkelige er at vi da hadde en nidkjær lensmannsbetjent her også.
Jeg må gjøre en liten avstikker fra historien her før å undres over hvorfor det er lensmannsbetjenten og ikke lensmannen som var så nidkjær i tjenesten. Kanskje dette syndromet med å være mer kongelig enn de kongelige. Eller må underordnede gjøre shitjobben mens sjefen kan være jovial? Kan det være den underordnede som må vise at man både kan og vil gjøre jobben sin ordentlig? Dette kunne være emne for en blogg eller en oppgave. Hva trigger oss mennesker til det?
Tilbake til den tida da traktorloven kom, lenge før min tid. Det var traktor på nesten alle gårdene i bygda, så denne loven angikk og rammet mange. Man kunne ikke lenger krysse Planterhaugveien med traktor, noe et par stykker hadde erfart etter møte med den nidkjære lensmannsbetjenten. Noen ganger måtte man kjøre noen hundre meter etter veien før man krysset, og man kunne ikke lenger la unger som var store nok til å nå opp til rattet gjøre denne veikrysserjobben.
Så hører det med til historien at enkelte steder i Planterhaugen tar østavinden skikkelig i, og når kan gjør det vinterstid, bløs han gjerne sammen hardpakkede skavler over deler av veien, så å spa seg ut av skavlene var noe man måtte regne med. Det ble enklere da traktorene kom, da kunne man få skikkelig drahjelp til å komme seg løs.
En snørik vinter etter en lang østavindsramling med dertil tilhørende skavler hadde lensmannsbetjenten ærende hit. Han klarte komme seg gjennom de to første skavlene, tydeligvis var han såpass vant med det at han visste man måtte ha full fart for å brøyte seg gjennom. Han kom seg altså gjennom de to første skavlplassene før han kom opp på bakken her. Og på tur videre inn i Planterhaugen. rett her oppe er det DEN monsterskavl-plassen, men jeg vil tro lensmannsbetjenten i tiltro til at han hadde overvunnet de to første, nå ga full gass inn i denne. Og ble der. Og ga mere gass. Og ble der enda mer. Nå vet jeg ikke om han prøvde å spa seg ut eller om han ga opp først som sist og hentet hjelp. Først kom han hit og ville ha traktorhjelp til å bli slept ut av skavlen. Bestefar beklaget så mye at hverken han eller guttungene, onkel Jarle og onkel Per, hadde fått førerkort for traktor. De kunne derfor ikke kjøre på vei, men hjelpe ville han gjerne, så han tok med spade og ble med lensmannsbetjenten. Nå er jeg usikker på om lensmannsbetjenten også var innom de to andre gårdene rett i nærheten av skavlen etter traktorhjelp. I alle fall fikk han ikke det, for ingen hadde pr den dato fått førerkort for traktor, men alle mannet seg til med spader, spadde og skjøv til han kom løs, og jeg vil tro de hadde det morsomt da, hertingene, Når ting var på det artigste, og jeg vil også tro at et par av dem brukte samisk seg imellom.
Nyere forsking viser at han i alle fall var to ganger her og neset den vinteren. Neste gang kom han lenger og satt han fast i skavlen omtrent der naboen i dag har gårdsplass. Veien innover i Planterhaugen gikk der da. Da kom han også og spurte om traktorhjelp og sa at det gikk bra uten førerkort.
Nå var dette lenge før Trump justerte det politiske språket man kunne bruke i enkelte situasjoner og beskrivelser. Hvis ordet shithole hadde vært en snakkis da tror jeg nok at den samme lensmannsbetjenten ville kalle Planterhaugen for en shithole.
Interessant var det i alle fall når asshole og shithole møttes.
Jeg må bare avslutte med når bestefar tok førerprøven for traktor. Ryktet sier at hva teori angikk leste han ikke om kryssinger ved tog. Selvfølgelig fikk han dette spørsmålet på teoriprøven. Som svar skrev han at hverken han eller traktoren skulle kjøre til nærmeste toglinje – Narvik eller Fauske – så spørsmålet var ikke aktuelt for ham. Det ble visstnok akseptert. Så kom det med oppkjøring, herunder det med å rygge med henger. Det gikk ikke så bra i første forsøk, men bestefar sa at han aldri rygget med hengeren. Han hadde plass nok til å kjøre rundt. Enn når han skulle kjøre til Skånland og hente kraftfor og skulle snu? Hva gjorde han da? Æ kjører rundt herredshuset, svarte han kontant. Og førerkort fik han.
Den bilsakkyndige brukte vett mellom paragrafene.
domantrener
Det er blitt mandag atter en gang. Jeg må raska på. Vi skal ri – men før jeg drar vil jeg bare komme med det jeg virkelig undres på: hvor skulle denne lensmannsbetjenten og i hvilket ærende denne gang? Dette er en blindvei så han var ikke i noen gjennomgangskjøring. Han skulle til noen. Nå måtte jeg bare sjekke når dette med traktorførerkort kom. Google fant det ikke. Jeg spurte onkel Per og han mente det var 1. april 1968. Den vinteren hadde vi altså øvrigheten her på besøk to ganger. Etter hva? Burma? Når ble burma anmeldt og apparatene hentet?
Finnes det mon noen som kan hacke lensmannen i Skånlands arkiver for finne ut hvorfor han fór her.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar