Navnedag - klappakaker, lefser - og vannblemme

Dagene har gått. Vi har vært en langhelg i Tromsø på Aslak Pieras navnedag – og siden vi likevel var i et sted litt større enn Planterhaugen, måtte vi passe på å gjøre de ærender man ikke får utført her selv om man får gjort utrolig mye her. Vi kjørte selvsagt med et lite lass klappakaker. Bare det var et prosjekt i seg sjøl. Pappa og jeg, stakkars, slet oss til sentrum og kjøpte inn ulike melsorter og gjær. Så slet vi oss til Solvår og Vigdis og lånte takke og kjøkkenmaskin. Deretter tok Anka og mamma den lette jobben. De bare laget noen hundre klappakaker hos Anka. Vi har ikke avtrekksvifte her, og brannvarsleren ville nok ikke tålt den røyken når de to setter i gang. Nå vet jo alle at kvinners arbeid ikke er like verdsatt som menns, og den standarden bruker jeg. Jeg mener – ingen forventer vel at jeg skal lage en egen standard for vurdering av arbeid. Jeg overlater det til kvinnebevegelsen så har de noe å gjøre 8.mars. Det er så enkelt for dem: de kan bare sette repetisjonstegn fra alle forutgående år.
Med dette og glutenfrie lefser dro vi altså til Tromsø og tok inn hos Emma Margret etter å ha vært innom hovedpersonen Aslak Piera før han la seg.

Bare et lite eksempel på kor viktig den tassen er blitt. Vi pleier stoppe på Vollan og spise middag. Deres kjøttkaker er gode, og siden jeg underminerte klappakakelaginga får jeg vel si at de er nesten like gode som huset kjøttkaker. Men altså, vi pleier stoppe der fordi jeg liker kjøttkaker. Planene var å gjøre det denne gangen også, men så ble vi nok forsinket til at vi så at om vi stoppet, rakk vi ikke å treffe Aslak Piera før han sovnet. Følgelig knallet vi etter mitt forslag forbi Vollan. Vi rakk ham, familiens sjef, i god tid før han sovnet. Deretter knallet vi til Emma Margret i den fasjonable adressen Haakon VII’s gate. Pappa og jeg innlosjerte oss på loftet i loftstua som vanlig

Så ble det - selvfølgelig – en lang morgenfredag før vi etter en kongelig frokost maste oss til Jekta. Mamma skulle kjøpe seg en jakke – julegave – men fant ingen, og følgelig kjøpte jeg meg en jakke på hennes kupong. Vi ble enige om at jeg vipset henne de pengene, og så kunne hun kjøpe jakke for eksempel i Danmark. Nå gjenstår det bare å se om hun gjør det.

By the way så smalt vi over Sandesundbrua til Kvaløya og Eide handel for å kjøpe kaldfjordlefser. Nå var det ikke ekte kaldfjordlefser, men det visste ingen. Og ingen var til stede på navnedagen og kunne ta oss i fusk. Man kan ikke ha navnedag uten kaldfjordlefser når man bor i Tromsø. Vi hadde bare glutenfrie lefser med oss fra Skånland, og det bare MÅTTE være lefser til alle. Deretter suste vi til Sigbjørn og Sigrid og spiste middag der. Sigrids foreldre og bror var der, så det ble ekstra hyggelig. Så kom også Oddvar flybåren fra Trøndelag. Han skulle være fadder. Team Aslak Piera var nesten komplett.
Lørdag hadde vi en sein kongelig frokost på Ronald og Emma Margrets air-BnB, og den kongelige middagen tok vi på NRKs kantine, og det vil jeg bare ha sagt: Bete-Marja gjengen ble slått ut. Vi er nemlig kjent for å møte opp tidlig, vanligvis for tidlig. Men da vi ankom NRKs kantine med våre lefser og klappakaker og skulle brette opp armene var Sigrid og foreldrene hennes i full gang. Aslak Pieras festbord var nydelig pyntet. Tante og onkler sto for det kulturelle innslaget. Selvsagt. Hven kan være mer kulturell enn vi. August spilte og sang på engelsk, en sang som passet for anledningen og om det med barn. Emma Margret sang og hadde fått noen fra koret sitt med. De tok Simens bryllupssang til Sigrid og Sigbjørn. Så sang de det nye verset Simen hadde laget til Aslak Piera, og så slo de til med «Lykkeliten» på samisk. Emma Margret og Anna Kaisa hadde oversatt den til samisk. Dette viste ikke foreldrene om på forhånd. Jeg stakkar, som hverken kan spille eller synge – jeg måtte skrive en sak til čeahčal.

Om kvelden skulle ungdommen ut på pub – alle under femti – og jeg ble med og kom heim natt til søndag. Jeg vet ikke i hvilken tilstand man vanligvis kommer i fra en pub, men jeg hadde en diger vannblemme under hælen.

Dagen etter tok vi omvendt dacapo fra den dagen vi kom. Vi var innom Aslak Piera og spiste kakerester sammen med storfamilien før vi kjørte heim uten klappakaker, men med fiskesuppe.

Tror noen at man er utvilt etter en slik runde? Ikke vi. Vi sov hele mandag, sånn til og fra.