Dagens

Nå er det slik at ting ikke er statiske – ikke engang en stein, som kan bli uthulet av vanndråper. Heller ikke er hjernen statisk slik man i min barndom trodde i enkelte fagmiljøer.

Men nå er det ikke verken stein eller datidens fagfolks hjerner jeg tenker på her jeg har bunkret meg i sofaen på Ørredfiskeriet med penn og blokk. Jeg tenker på ovnen, komfyren, her.

I går dro nemlig mamma hit mellom to økter på ABM-senteret for å lage middag – og det var bare så vidt den var ferdig til vi tre sultne menn kom. Platene var så trege. Kan det stemme at disse moderne toppene blir trege? De har ikke vært det før.

Nå er det ikke dette med at komfyren her var treg som trigget denne bloggen, men at dette fikk hertingene til å huske deres første komfyr i lag. Som nygifte flyttet de til Kaldfjorden (en fjord som for alltid forble i deres hjerter), og de måtte kjøpe blant annet en komfyr. Allerede da var de sær og averterte etter en brukt en. Ett svar. En gammel dame som ville selge noe lite og antikt. De kjøpte den mest fordi de syntes synd på henne. Denne lille antikke hadde to plater som fungerte slik at det tok ca en halv time før de ble varm. Koke potet var derfor en langdryg affære. Et av de åra vi bodde i Kaldfjorden, sannsynligvis i 1977, da var jeg nyfødt, og tante Ardis og et par av hennes venner fra Kaldfjorden kom for å hjelpe til med å ta opp poteten. Hertingene husker ikke om det var det året vi hadde lånt åker i Håkøybotn. Nå var det tydelig at potetopptakerne kjente til komfyrens kapasitet, for en eller annen gang sa Hallgeir til tanke Ardis at hun måtte kjøre til oss og be mamma starte med middagen hvis det skulle bli mat om to-tre timer.

Det er merkelig hvordan enkelte ting trigger minner, slik som dette. det er tydelig en av de gode minnene.

Ikke alle minner som trigges er like artige og er minner man koser seg med. Denne bloggen trigget et slikt ikke-artig minne da den minte om tapte bilder foran denne spesielle komfyren. Vi pleide lage mat slik at Sigbjørn stod på en stol og rørte rundt. Jeg satt limt fast i hofta til mamma eller pappa, alt etter hvem som laget mat og påså prosessen. Vi er en ta-bilder familie og hadde nok bilder av denne situasjonen også.

Så får man heller lagre i hjernens harddisk.
Evig eies kun det tapte.

domantrener

PS! Da er pappa, Ronald og jeg nettopp tilbake fra en svipptur over Øresund til Malmø.

Plan fp’or morgendagen;
1) To sesjoner ABM
2) Stikke innom fru Holms lopperi
3) Spise på en ny kinarestaurant
4) Sove og være klar for neste dag