tirsdag 20. februar 2018

Hjelp over dørstokkmila

16.02.18
Vi er i et modus som noen her i huset kaller «hvis det hadde nytta å grave seg ned - men siden det ikke nytter, må vi kravle oppover». Jeg synes vi ganske bra har klart dette med å skrape seg oppover. Vi har fått ting etter ting på plass, og har stort sett ryddet og fått orden i en del man må få orden i etter en brann. Blant annet hadde vi to bedrifter vi må rydde opp i og få på føttene. Pluss selvsagt de private delene for oss tre. Som et eksempel kan jeg nevne at i går kom de siste skjøter i posten, og i en postpakke vi skal hente i ettermiddag ligger bøker vi trenger: Samisk/norsk og Norsk/samisk ordlister og selvsagt urtekjerringenes bibel: Rolf Hjelmstads bok om norske urter og Maria Prebens bok. Om jeg hadde nølt hva angår urtekjerringas aktiviteter er jeg ikke i tvil nå: Det blir gress i maten til våren. Noe forandrer seg ikke. Pappa har vært i Harstad og bunkret på mammutsalg de bøkene han gjerne vil ha. En del bøker har vi fått – Nordfjordboka, Trondenes bygdebok, Alt for Norge, Båtnavnboka, Husmannsplasser i Rakkestad. Jeg har ikke bunkret noen bøker og har liksom ikke behov for det heller føler jeg. Jeg er mest glad for at vi at vi har bevart en del eksemplarer av de 62 bøkene vi har utgitt siden 1999. Heldigvis lå det bøker i kommisjonssalg på Vardobaiki, i Karasjok og i Kautokeino. Vi har blokkert en del av bøkene der slik at vi har sjøl noe, og resten går i vanlig salg.

Her jeg sitter og snakker om utgivelser kommer jeg på at vi har tre utgivelsesprosjekt på gang. De ble lagt på is i november, men er nå oppe og går igjen. Det betyr at det kommer 1500 bøker i løpet av sommeren og høsten. Jeg ser meg rundt og tenker: Hvor? Hvor lagrer vi det? Det blir vel det vanlige – bære opp på loftet. Vi har faktisk båret en god del opp på loftet allerede av ting vi ikke trenger nå, men vil trenge når vi har hus igjen – ting vi har fått.

For eksempel kom pappa heim fra Harstad og bygaven -dulejus var – ja, gjett. En trimsykkel, en kontorstol, åtte krus og ti champagneglass (vel det ble ni, for en gikk i gulvet).

Tilbake til tråden som er dette med å få litt alminnelig hverdag. Som jeg nevnte synes jeg vi har fått det bra til, men på ett felt har vi ikke gjort det: Det fysiske. Der har vi sumpet oss helt ned i dalen (pappa er den som har gjort en del der, men etter en statusoppgradering rundt bordet her innså mamma og jeg at vi også måtte komme i gang. Så er det dette med dørstokkmila pluss det der med «æ begynne i morra», for slik har det vært den siste tida. Vi begynner på mandag.

Noen ganger trenger man hjelp til å komme ut av en ond sirkel. Jeg har hyrt pappa som hjelper, for det funker. For eksempel var vi i morges ute og gikk en liten tur før frokost. Mamma har fått Åse som ccoach og har fått like stor respekt for henne som vi hadde for IAHP og Rumiko i sin tid. Sa de hopp, var det for oss bare å spørre: Korhen, kor langt? Deres motto oversatt til nordnorsk var: «Æ kan hjelpe dæ, men da må du fan meg gjøre noe sjøl».














Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar