Tanker i tiden

Her må jeg presse innen blogg.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.

Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.

Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.

Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.

Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.