Så godt det skal bli å komme til Danmark

My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.

Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.

Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.

Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.

Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.

Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.

domantrener

Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.

Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.

Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.