Alle valg har sine fordeler og ulemper, det er i alle fall min erfaring – livserfaring.
Jeg har valgt å slutte meg til gruppen «samiske sofagutter». Det er vi som er kommet til den alder at vi burde forlate gutterommet for lengst, men i stedet velger å bli heime mens en gammel mor kokker og steller for en. Vi er ganske mange, så mange at vi burde hatt en forening: Samiske Sofagutters Forening. Da ville vi kunne søke støtte til diverse. Akkurat nu kan jeg ikke helt se til hva. Felles aktiviteter er umulig, for samiske sofagutter forlater ikke servicen i heimen. Men jeg antar at ideer ville dukke opp, for samiske sofagutter er kreative. Vi har tross alt god tid til å spekulere på ting her vi sitter vel fornøyd, velstelt og velmatet uten at det har krevd for mye av våres tid.
Ulempen med dette er åpenbar. Siden vi aldri forlater heimens gutterom og sofaen foran TV-en, opplever v i heller ikke gjensynets glede når vi kommer heim – den som består blant annet av at man slakter gjøkalven slik som Bibelen forteller om i den fortapte sønns heimkomst. Tvert om må vi spise gjøkalvrestene etter at den fortapte sønn igjen er dratt ut på nye eventyr.
Det passer perfekt her i huset. Når de andre kommer heim, slaktes gjøkalven. Det blir mat vele vore, og tro ikke at den heimkomne sønn spiser restene dagen etter. Neida, det slaktes en ny gjøkalv hver dag.
Mamma ble intervjuet av Harstad Tidende om hva vi her i huset skulle spise til jul. De siterte trofast det hun sa om julaften: Grøt på formiddagen og ribbe til middag. De spurte også om hva vi spiste 1. juledag, men det svaret siterte de ikke. Hun sa nemlig at vi grov i skapene og fant oss noe å gnage på. Aner ikke hvorfor de unnlot å fortelle sannheten. Vi har nemlig nå spist en sein frokost der hovedingrediensene var rester etter gjøkalver. Dette vil gjenta seg til middag og kvelds her i huset pluss til morgendagens nødvendige påfyll av mat.
Dette er ulempen med å være samisk sofagutt. Man får aldri en gjøkalv slaktet til seg, men må i flere dager spise gjøkalvrester.
domantrener
tirsdag 25. desember 2018
lørdag 22. desember 2018
Kanskje ikke så dumt å leie en kamel til kilden?
«Jeg kan leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke», var en til dels syrlig kommentar fra min sidemann da jeg ikke orket å ta rosenrot-pillen. I tillegg til at dette er et forvrengt ordtak, tror jeg, så inneholder den en minst én fakta feil. Jeg tviler på at min sidemann får leid noen kamel til kilden, og jeg nekter å forholde meg til noe annet enn det konkrete innholdet i talemåten. Hvordan ville det bli om noen tolket ting fritt? Nei, holde seg til skriften – det er mitt grunnsyn. Derfor tar jeg ikke til meg den irettesettelsen som tydelig er ment å ligge i utsagnet.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
torsdag 20. desember 2018
Mugg på første del
Man er nå inne i julegave-årstida.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
mandag 3. desember 2018
Hvor hører jeg til?
Jeg våknet i morges og kjente lukta av jul. Og det er klart, lukter det jul så er det jul. Sånn er det bare. Men da overgangen fra sovende til våken var over, dere vet denne midtfasen, og andre organer enn nesen og andre sanser enn luktesansen begynte å fungere, visste jeg at det ikke er jul.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
