Det er mykje som kjem fram - under en frokost

Ved frokostbordet i dag fant jeg to stekte egg som pålegg. Stekte egg var tydeligvis luksuspålegg for begge hertingene enda de vokste opp med høner og slik kunne spise egg hver dag. Farmor hadde stor produksjon av egg. Hun hadde hønsehus i stor stil med rugemaskin og diverse. Hun kjøpte i sin tid seg blant annet vaskemaskin for eggepengene. Bestemor hadde ikke så mange høns, men hun solgte det overskytende og hadde eggepenger. Mamma husker ennå de store gleder når det var egg på skolematen - kontra ost. Det var også slik at kom folk innom, dekte man på med det beste man hadde. Det betydde i praksis at en ev ungene kunne bli sendt ut i fjøset etter egg. Så ble det stekt egg på bordet i tillegg til brunost, goudaost og syltetøy av blåbær, tyttebær og rabarbra. Pluss at det alltid var en liten boks sildebiter på lur. I ettertid må jeg si dette var sikringskost. Bestemor og bestefar var tydeligvis nøysomme, og det samme var foreldrene til pappa.

Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.

Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.

Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.

Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.

Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.

Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.

Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.

Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.

Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?

Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.

I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.

Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.

domantrener

PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.