Flere tanker rundt morsdagen. Mødre uten barn

I Alle Kvinners Blad nr. 43 1956 kunne man lese: «Svangre får opphold mot arb. eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen stasjon, tlf. 1954.

Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).

Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.

I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.

Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.

Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.

Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.

En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.