Vinduskonvoluttene

Jeg hadde ikke noe forhold til vinduskonvlutter før i 2004. Da begynte jeg å skjønne at konvolutten om et brev kan være signifikant. En vanlig konvolutt med handskrevet adresse var spennende. En konvolutt med vindu og maskinskrevet adresse ga andre signaler.

Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.

Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.

Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.

Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.

Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.

Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.

Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.

domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»

Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.

PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.