En synder på Guds jords

«Hvis man tar en penn i hand og setter seg til med et blankt stykke papir gjør hjernen seg klar til å jobbe og begynner å strukturere seg».

Har en eller annen en eller annen gang i en eller annen setting sagt. Altså ikke mine ord. Skal man nemlig helgardere seg, må man bruke både belte og bukseseler, har en annen sagt i en annen setting et annet sted. Og helgardere seg er viktig. Skal jeg hetse på nordlendinger, samer, læstadianere eller annet kan jeg jo si : «vi læstadianere.» og så vrenge ut av seg ting. Det er trygt og helgardert, om en noe feigt etter min vurdering.

Dette er egentlig en test på første statement: om man setter seg klar med penn i hand, begynner hjernen å jobbe.  Så langt har det vært et magert resultat av testen – bare dette med å ta på seg både belte og bukseseler for å ikke bli tatt med rumpa bar når man vil  raljere over noe. Jeg valgte her ordet raljere framfor et mye mer negativt ladet som dukket opp først, men i det jeg skulle til å sette det på papiret, lurte jeg plutselig på om jeg hadde helgardert nok, eller om jeg her ville bli tatt med buksene nede. Altså ble det den mildere varianten som ble brukt her. Et meget magert resultat selv med helgarderte belter og bukseseler. Da holder det kanskje ikke vann, dette med å sette seg til med penn i hand og et blankt og uskrevet papir foran seg. Jeg har hørt dette som et råd til for eksempel det å skrive om sitt liv og sine erindringer at man bare skal sette seg til og skrive det første som faller en inn. Dette vil så være nok for å gi hjernen et startpuff så den begynner å lete opp nye erindringer samt systematisere blant erindringene. – og kanskje også reflektere omkring det som kommer.

 

Men her kommer intet opp for meg, og i så måte må jeg delvis si meg enig med kirkereformatoren Martin Luther da han sto med et blankt stykke ark som skulle være hans preken. Foran kirkelig øvrighet i Tyskland «Her er intet», sa han, snudde arket og så at også den andre sia var blank og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord. Så holdt han en flammende preken.

Vel, her må jeg si at det kanskje ikke var Luther som gjorde dette. Kanskje var det Petter Dass, kanskje var det Læstadius, eller kanskje har det aldri skjedd. Jeg begynte nemlig å google Luther for å finne ut når han  sa dette og i hvilken setting. Jeg fant intet om det, men dessverre fant jeg ut en del om Luther jeg som en første reaksjon ønsket jeg ikke fant ut. Nå er jo google ingen sannsiger, men akkurat dette er vel vanskelig å lyve om.

Her må jeg vise til et reipslager-redskap som kalles forsyngogn som tvinner deler sammen til sterkt snøre eller reip. Alt tvinner seg liksom sammen i livet. For tida lytter vi til Jan Guillous bok Lauritsen-gutta som kom i reipslagerlære og endte opp som krøsuser før første verdenskrig og i mellomkrigstida. Etter et studieopphold i Dresden. De ble meget tyskvennlige, men så langt vi er kommet er det bare e ot barnebarn som ble nazivennlig. Nazibevegelsen brukte et av Luthers skrifter mot løgnaktige jøder. Og hva mer – og uhyre vanskelig både å tro på og sette ord på var hans råd om likesågodt å drukne en 12 år gammel hjerneskadd gutt da han bare var et stykke kjøtt og ikke sjel. Nå kan man si at dette er seks hundre år siden og at ting må ses på i lys av sin tid. Likevel, han gjelder som person ikke bare i sin tid, men også i dag. Atskillig mer dukket opp mens jeg googlet ham, og jeg tror jeg kan for min del konkludere med at han ikke har vært noe annet på en del felter enn en synder på Guds jord, han som vi andre, og da har jeg både belte og bukseseler på denne uttalelsen. Jeg setter strek her fordi jeg akkurat nå mistet gut’sen for å sitte med penn i hand foran et blankt stykke papir. Det man minst aner kan dukke opp.