Bygda
har vært og er full originaler – inklusive undertegnede som på sin måte er en
bygdeoriginal. Bygdeoriginalene var folk som ikke giddet krype inn i A-4 rammen
eller uansett hvor mye de prøvde, klarte de ikke tilpasse seg denne rammen. Det
er mange tagger som stikker ut og gjør at man ikke får plass i denne rammen.
Mine tagger er åpenbare.
Årsaken
til at jeg i morges ble å grunne over dette med originaler – folk som gjør som
de vil – var mammas tørre kommentar da pappa og jeg kom spankulerende så fin
fra badet etter morradusjen: jeg i en nydelig genser jeg fikk i julegave hos
Masha og pappa i ditto lekker ullgenser.
– Det må jeg si, sa mamma tørt, her kommer to
Fank A. Fank A var kjent for at hun ga blaffen i den praktiske regelen om at
man skulle spare på nyklær til de anledninger som kanskje aldri kom. Når hun
fikk seg noe nytt, tok hun det straks på og brukte det til det var velbrukt.
Hun hadde i alle fall glede av nyklærne sine.
Personen Fank
A har overlevd som et begrep på nettopp det å ta i bruk det nye straks i stedet
for å bevare det til – ja, til hva, egentlig? Her dukker Ingerid Sletten fra
Sillejord opp som den totale kontrasten. Hun fikk visstnok en lue av ull av sin
mor, og hun gjemte den i kisten sin. Hun gjemte den i 20 år for å bruke den når
hun stod foran alteret. Noe det ikke ble. Så utvidet hun lagringstiden. Hun
ville bruke den når hun stod foran Vårherres alter. Men til slutt gikk hun til
kisten for å hente fram lua – og det var ikke tråden igjen. Møll hadde hatt stor
glede av den lua hun sparte så på. Vemodig og sørgelig sang Bjørnstjerne
Bjørnson her har ført i penn. Nå undres jeg på om noen har ført i penn en
vemodig og flott sang om Fank A, pappa og meg? Det kunne vi jammen fortjene.
Man
skal altså ikke spare seg skatter der møll og rust vil være deleier.
Dere
lyrikere. Lag et motdikt om den glade og sorgløse Fank A og hennes like til
Bjørnstjerne Bjørnsons sorgtunge vise.
Sett
i det lys; om jeg skal velge mellom å være Fank A eller Ingerid Sletten av
Sillejord er jeg ikke i tvil om hva jeg vil velge. Derfor sitter jeg her så
krønsk på en vanlig onsdag i min nye genser og ser pappa sitte i sin splitter
nye ullgenser like ved her. Heller ikke han aspirerer til å være en Ingerid
Sletten av Sillejord. Mamma kan forresten passe kjeften sin med å slenge ut
Fank A til oss to. Sjøl er hun en videreføring av en annen bygdeoriginal: Ul-Junas
i underbuksa. Hun kler ikke på seg før det er høyst nødvendig og tasser rundt i
nattklærne så langt det går. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun har
måttet beinfly med et pledd rundt seg fordi noen kom uventet. Hun er likevel
ikke så heldig som Ul-Junas. Han kunne nemlig gå hele dagen rundt i gammen i
ullunderbuksa hvis det høvde slik. Så hvis jeg var henne ville jeg nøle med å
kommentere antrekket til pappa og meg.
Nå har det seg
slik at jeg i mine nære og litt fjernere geografiske omgivelser ser mange som
ikke enten kan eller vil krype inn i A4-rammen, men siden det rår sensur, er
jeg nødt til å bare påpeke originalene her i huset eller i fjern fortid.
Likevel er det ganske mange som er verd en hederlig omtale. Og hvis noen som
leser dette føler for akkurat det, en hederlig omtale på å ikke passe inn i
A-4-rammen så send meg en mail - og jeg skal fikse det.
Det
kan absolutt være en fordel for alle med bygdeoriginaler. Den som ikke er det,
har noe å sammenligne seg med som gjør at man føler seg mye mer normal og
konform enn man ellers ville. Om ikke bygdeoriginalene var utafor rammen. måtte
man antagelig ta de avveiinger innafor rammen. Kanskje man allerede gjør det,
tar de avveiingene innafor på hvem som er mest konform. Hva vet vel jeg.
Litteraturen har gitt oss en del bygdeoriginaler, og blant annet fremmet det
som det gode liv. Tenk bare på latstauren Askeladden som satt hele dagen og
rotet i grua mens brødrene hans måtte henge i for at ikke huset skulle falle
ned over hodet på dem (min utledning). Følgelig ble de akkurat så arrogant som
den kan bli som får huset til å henge sammen mens andre bare roter i den grua.
Og så er det den latstauren som vinner prinsessa og halve kongeriket. Jeg har
stor forståelse for bygdeoriginaler, men et sted går selv min toleransegrense.
Nå tror jeg kanskje det er et kongelig fenomen at enkelte av dem roter seg bort
i – om enn ikke bygdeoriginaler, så i alle fall særegenheter. For å ikke tråkke
i våre blomsterbed – selv om det nok lot seg gjøre, kan jeg påpeke kongen av
England som rotet seg bort i Wallis Simphson. Nå er nå saken den at man kan
være glad for akkurat det – at den stammende kong Georg måtte avløse sin
nazivennlige bror som abdiserte med sin Simphson. Det underlige er at vi nå
lytter til Jan Guillous romanserie om Lauritsengutta som ble meget tyskvennlige
før første verdenskrig siden de fikk ingeniør-utdanning i Dresden. Det er litt
spesielt og godt å i en roman møte Tyskland som den velutdannede og
overkulturelle staten i Europa med England som barbarenes land. Men jeg må
likevel heie på Mrs. Simphson som tok den nazivennlige konge av tronen i tide
selv om det for hennes egen del ikke ble det resultatet hun hadde forventet
seg.
Da
hopper jeg tilbake til de meget nære omgivelser. Stormen «Ole» har jo herjet
her, pluss den navnløse forgjengeren. Da vi kom heim fra Danmark etter at den
navnløse hadde herjet, så vi at to store tre var knekt og hadde lagt seg pent
parallelt med huset. Da slo familietalemåten ”Står dukkehuset?” til. Litt
vanskelig å forklare den, men det betyr omtrent: en trumf over dystre spådommer, for historien er at da vi flyttet
hit til skogen og det var en god del byggerester, deriblant en masse paller,
fant mamma ut at hun skulle lære oss unger at ikke alt trenger å kjøpes.
Følgelig tegnet vi visstnok opp dukkehuset og beregnet hvordan man kunne
utnytte leka-pallene til et godt dukkehus. Jeg kan ikke fagspråket, men vet at
det var snakk om å skjøte og forsterke reisverket siden leka-pallenes stokker
ikke var lange nok. Alt dette ble gjort i kjelleren om vinteren. Da våren kom,
flyttet prosjektet optimistisk ut, og reisinga begynte. Fremdeles har jeg bare
fortellinga fra andre, for jeg husker ikke det annet enn i grove trekk, men har
hørt byggesveinene spøke mye om prosessen før råbygget var oppe. Det ramlet
nemlig ned flere ganger, noe byggherren syntes var merkelig. Hun hadde jo sett
snekkere klatre på rammen av et hus, og denne rammen tålte ikke noe før den
datt. Det ble pause i arbeidet mens byggherren og sveinene stakk ned til
naboene og spurte om å få gå inn i sjåen og se hvordan ting var gjort. Der så
vi at ting var avstivet med skråband. Aureka! Vi heim og begynte og avstive
dukkehuset og nå ble det perfekt. Det står i dag som et eksempel på et hus vi
har i perioder har hatt stor glede av Dukkestue, lesestue – og det aller siste
vi så de senere år, var at det hadde blitt brukt som røykerom for noen, for en
stor vase var nesten full av sneiper. Og, nei det var ingen her i huset som
tyvrøkte der, så mye kunne man ikke røke uten at det kom til å lukte røyk av
en. Etter at ingen lekte der, satt der og leste om somrene i fred og ro eller
trengte en røykebu i sure dager, er det nå lager for ingredienser vi trenger
ved bålet som er like ved.
Men
så var det talemåten. Står dukkehuset? som en beskrivelse av optimistenes seier
over dystre spådommer. Askeladdenes seier. Vi fikk nemlig besøk av en som kunne
faget da vi holdt på, og hans litt arrogante utblåsing under nesen var: ”kjæm
første vinterstormen, han står ikkje.”
Men
vinterstormer har kommet og gått, selv den siste som la ned to store tre like
nedafor dukkehuset - som står som spikret på de lecablokkene vi la som fundament
i hvert hjørne.
Jeg
har absolutt ikke rotet meg ut på viddene med den historien Den skulle egentlig
illustrere Askeladdenes verden.
Her
er det nok på tide å sette strek siden en annen «Ole»variant har herjet her
innomhus, en influensa som har redusert oss en god del, men som dukkehuset,
står vi ennå
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar