Ustøtt

Jeg pleier tenke at jeg ikke lar meg lett vippe av pinnen eller vise at jeg er vippet av de gangene jeg er det. Det siste kan nok skyldes de autistiske trekk som skjuler følelser – slik jeg har forstått det. Men jeg må tilstå at jeg føler meg ganske så usikker på den pinnen jeg nå sitter på. Pinnen heter lobbyen på Hilton airport hote,l Kastrup. Og vi sitter vaglet i DEN sofaen her og blogger. Ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg da jeg ordet om en blogg – og vi oppe på rommet i tidende etasje ikke har en sofa å sitte for den som faciliterer med facilitator, samt den som legger inn på data etter hvert som facilitator leser høgt fra facilitererens blogg. Med andre ord: jeg faciliterer med mamma som leser høgt etter hvert, og pappa legger inn på den bærbare PC-en vi har med. Den svære lobbyen har mange sofa-arrangement, og følgelig havnet vi her da jeg nevnte blogg. Dette er et sted der restauranteten har kode dress, lett og elegant. Heldigvis er denne restauranten ikke åpen i dag ellers hadde vi vel spist der ettersom hertingene mine ser ut til å ikke forstå hva den koden betyr. Deres definisjon av en slik kode er det man tilfeldigvis går og står i.

Siden vi er ukjent her ville vi ikke ha dårlig tid fra Svendborg til Kastrup, så vi bestemte oss til å dra til Kastrup og overnatte. Som vi gjorde. Allerede da vi sjekket inn kjente jeg pinnen vippe.

Tilbake til det punktumet jeg ikke satte i min forrige blogg tidligere i dag siden vi skulle kjøre nettopp hit. Det var noe man ikke lett setter ord på; dette å bli gjort stas av og krus på av Family Hope Center med andre familier tilstede – disse familiene jobber innen samme yrkesgruppe og forstår hva slikt betyr. Også fra dem var det godt å få tilbakemeldinger.

Denne runden på Family Hope har vært spesiell på flere måter. Jeg traff for eksempel en jente som faciliterer hurtig ved å peke på bokstavbrett. Hun er i gang med å skrive en artikkel om å leve med hjerneskade. Den gler jeg meg til å lese. Å slå av en prat med en annen som faciliterer er meget spesielt og skjer ikke ofte.

I går kjørte vi til Odense for å besøke Gitte, Lis og Per. De er også intensive trenere. Lis var på samme foreldrekurs som mamma og pappa høsten 2004 på Domaninstituttet. Slik har den familien og vi vandret stiene i bredd.  

Og nå hopper jeg suverent over i et annet emne som akkurat nå poppet opp. Det er det merkelige fenomenet om at ting trekker seg til hverandre. Det vil si, har man først begynt å tenke på en sak, oppdager man stadig nye ting ved saken eller lignende saker eller sammenligninger. Vi er jo ivrige lydboklyttere i ledige stunder. For tiden lytter vi på «Brobyggerne» av Jan Guillou. Der følger vi tre brødre Lauritsen fra de som fattige fiskersønner utenfor Bergen havner som studenter i Dresden  og blir premierte dipomingeniører. Så følger vi to av dem videre. Den eldste blir ingeniør på Bergensbanen og får ansvar for de store ingeniørutfordringene der. Høgt til fjells som for eksempel på Finse. Den neste havner i tysk Øst-Afrika (som det het den gang) og blir ingeniør på jernbanene fra Dar es Salaam til Tanganykasjøen. Med de spesielle utfordringene det gir. Boka beskriver nidtid utfordringene både høgt til fjells i Norge og i Afrikas urskoger når man konstruerer framkommelighet. Dette tenkte jeg på da vi i dag kjørte over den fantastisk lange Storebælt-broen, og jeg lurte på hvordan bygginga av den ville se ut om jeg kunne se bak sceneteppet.

Da hopper jeg tilbake til sporet facilitering fra jernbanesporet.  De siste ukene har jeg hatt kontakt med flere som faciliterer i Sør-Trøndelag og Sverige. Det synes å være et miljø på begge sider av grensene der.

Det nærmer seg kveld jeg sitter her og vurderer om jeg er sulten. Det vil si om jeg skal si jeg er sulten, for jeg prøver å finne ut hva som er koden på den enklere restauranten her – den som er åpen. Jeg antar man har mange overnattingsalternativ på Kastrup – og vi havnet altså her.

domantrener

Da har vi flyttet oss fra lobbyen til puben og er i bokstavelig betydning på en  pinne her vi vaglet oss opp på høge barkrakker og venter på bestillinga vår. Jeg synes det bartenderen blander til pappa og meg ser suspekt ut Mamma sin enkle ramløsa er nå bare juksevann, men det vi får, er jeg spent på. Kanskje ender det med at ho mer ramløsa må støtte pappa og meg opp til tiende der vi bor med fantastisk utsikt til Øresund og broen der. Vi ser fly lande. Rommet har et stort golv-tak vindu som gir en følelse av at det er åpning rett med.

Nå fikk vi avklart at det ikke er alkohol i det vi får likevel. Lurer på hvorfor bartenderen snakker engelsk til oss?