søndag 21. februar 2016

Hva man kjøper og hva man assosierer



Da er vi kommet heim og har delvis pakket ut alle de småting, skittentøy og all annen ting og tang. Denne gangen hadde vi en del uventet ting i bagasjen. Da vi var i Odense fikk vi en sopp som vi fraktet med oss hjem. Vi begynte å lage soppdrikke i Fredensborg og  følgelig måtte vi kjøpe noe å sette blandinga i siden soppen er et ømfintlig vesen som ikke vokser og trives i hvilke som helst omgivelser. Det er den for så vidt ikke alene om å være. Noen og enhver av oss er ømfintlige på noen felter. Det være seg at man ikke tåler gluten, eller støy, eller ensomhet, eller parfymelukter, eller hunder eller katter, hester, egg….. Men soppen er altså allergisk ovenfor metall. Her stemmer kjemien ikke, kan man si. Det beste vi kunne oppdrive på Superbruksen til  dette formålet var plastbokser med tette lokk, stablebokser a la systemet med de kinesiske eskene, boks i boks. Soppen trenger også rørsukker for å hente næring. Ja, så trengte vi målemugger siden ting gikk på liter og desiliter og den eller ellers  så meget velutstyrte hus E på Ørretfiskeriet hadde ikke det. Så av alle ting hadde vi med oss noe kjøkkenutstyr og rørsukker heim.

På Superbruksen hamstret vi også en del pakker av det glutenfrie brødet som ligner pumpernickel. Men det mest uventede som i alle fall ikke jeg hadde forventet i bagasjen heim, var 16 album.

Her må jeg først fortelle at hertingene fra dag en for Sigbjørn, meg og Emma Margret laget det man kan kalle vår oppveksthistorie. Sigbjørn fikk tilfeldigvis brunt album. Så ble det slik at Sigbjørns albumserie er brune, mine er blå og Emma Margret sine er røde. Vi fyller nesten en vegg her i stua. Jeg tror hver og en av oss har rundt 60 album med et meget variert innhold. Ikke bare på bilder, men med alt som man fant ville høre med i en oppvekstserie. Etter hvert jobbet utviklinga mot dette prosjektet. Alt ble mer og mer digitalisert, og etter hvert var det slik at man ikke lenger fant A-4 album i brunt, blått og rødt. Jeg var faktisk med siste gang slike album ble kjøpt. Det var i 2003. Vi var i Pajala og kom tilfeldigvis forbi en butikk med blant annet album i en salgseske utafor. Akkurat slike album vi skulle ha. Det var dumping av ukurante varer, og jeg antar de i butikken var glade for å bli kvitt ukurante ting. Vi tok nemlig alt de hadde, og det har holdt nesten opp til nå.
Mens jeg har gravd fram minner fra Pajala: Vi bodde på et hotell som var under restaurering, og klokka 7 om morgenen begynte det å banke.  Dermed startet dagen da, og siden dagen slik ble lengre enn vi hadde forventet, bestemte vi oss for å dra på kirkegården for å se etter graven til Lars Levi Læstadius. Dette nevnte vi på hotellet – og det var bra. De fortalte oss hvor å gå, og at støtta, eller navneplata, var liggende. Det var så vidt vi fant den. Dette var den uanselige graven til en stor mann. Jeg vet ikke om gravstedet er restaurert siden da. På hotellet mente de man burde det, for mange spurte etter den graven, sa de. På kirkegården så jeg også gigantiske gravstein eller gravminner. Nå vet ikke jeg det var store mennesker som hvilte under store gravsteiner, om gravsteinene var i henhold til menneskets storhet – eller om den kanskje er omvendt proporsjonal. Og så er det dette med hva storhet er. I min usle definisjon var Læstadius en stor mann, som Glenn Doman var det.
Det får meg til å tenke på en annen stor mann, Glenn Doman, som ikke har gravsted.  Han valgte før sin død å bli strødd. Kanskje var det slik med Læstadius også, at han ikke ville ha et prangende gravsted, men at man på den tida ikke hadde noe valg. Men nå er det med gravminner som med navn. Det bestemmes gjerne av andre, ikke av den det gjelder. Ditt navn sier noe om hva navngiverne, gjerne dine foreldre, mente passet for deg, samt at det fylte tradisjonen om oppkalling. Gravmonumenter forteller gjerne hva generasjonen etter deg mener skal være det synlige bevis på hvem som ligger i denne graven. I en del tilfelle bestemmer man sjøl, slik Glenn Doman gjorde.
Same procedure hva album angår Svendborg. En butikk der hadde en utsalgskasse utafor forretningen og av alle ting lå det A-4 album med ringpermsystem der. Enda mer samme prosedyre: Vi tok det de hadde.
Selvsagt hadde vi med oss tobakk og sjokolade. Aldri et stopp på en flyplass uten at vi handler livsnødvendigheter som det. 
 domantrener

Denne bloggen har fulgt tradisjonen i denne familien. Ting ligger lenge i maskinen – i noen tilfeller i årevis. Akkurat i dag kom jeg på denne sammenligninga da mamma nevnte et bokprosjekt som stort sett hadde ligget i maskinen siden 2007. Nå har jeg en blogg som også har ligget lenge i maskinen – om enn ikke fra 2007. Men så er det stor forskjell på en blogg og en fagbok. En blogg tåler ikke å ligge i ukevis vanligvis. Denne bloggen skrev jeg rett etter at vi kom heim fra Danmark i slutten av januar. Men nå gjør jeg den klar.
 I dag dro vi til Harstad for en del av de nødvendige tjenestene vi ikke kan sånn uten videre få utført i Skånland – og kanskje heller ikke i et framtidig ETS. La nå ikke dette være et argument for en større geografisk enhet enn ETS, for om vi sånn hypotetisk hadde vært en del av Harstad, så kunne man jo si at disse tjenestene hadde jeg i heimkommunen, men like forbannet måtte vi kjøre til Harstad for å få dem – hvis da ikke Harstad desentraliserer dem til Evenskjer – noe jeg holder for helt hypotetisk.
Altså: vi dro i dag til Harstad på en vanlig oppsamlingsrunde av ærender. Jeg skulle til tannlegen. Følgelig kombinerte vi det med en runde akupunktur i Harstad hos Pål Sørvoll. Den som ikke har vært innom hans lokaler på Sam-lekeland bør ta seg en tur, for disse lokalene kan ikke beskrives. I den bygningen har han også et behandlingsrom. Mens jeg lå på benken og fikk nåler, strømmet det av artige refleksjoner a la ”nå kan du virkelig si at du har piggene ute”. Eller da Pål satte den siste nåla: ”nå får du det siste stikk.” Da vi skulle begynne, spurte Pål om jeg var klar. ”Stikk i vei”, sa jeg.
Deretter jaget vi de delvis faste rundene når vi tar en oppsamlingsdag i Harstad. Det betyr at vi føk innom en helsekostbutikk for nødvendig økologisk mannskit og annet sådanne. Videre til NorEngros for nødvendig og livsoppholdende innpakningspapir og tape før vi endelig dro til Trama. Der fikk vi i alle fall sette oss i ro med en kaffekopp og diverse, mens pappa og jeg prøvde hjelmer. Joda, vi hadde hjelmer fra før. De lå ute i garasjen på ATV-en. Plutselig en dag lå de ikke lenger der. Noen hadde vært innom og sett seg nytte av dem. Og så må jeg bare si: Du som tok hjelmene, vit at de vi kjøpte er mye bedre. Vit også at vi har satt opp kamera og selvskudd, men at det i garasjen står en defekt høytrykksspyler. Si fra når du har tenkt deg innom etter den. Da kan vi så av systemet imens. Jeg kan forreste gjerne legge denne høytrykksspyleren bak i ATV-en og kjøre den til deg om du vil.
 Vanligvis når vi har harstaddag er vi innom biblioteket og den asiatiske matbutikken, men ikke i dag. Vi brøt ikke radisjonen med å ikke sløse i byen – det være seg kaffe eller annet så som middag. Saken er todelt enkel: 1) Jeg er øk-ad og tillater ikke sløsing i budsjettet når vi har mat nok i fryseren både billigere og muligens sunnere. 2) Dessuten legger jeg en økonomisk profil som er slik at når vi reiser, fratrer jeg mine plikter som streng øk-ad. Da spiser vi ute og har det trivelig. Hvis det var julaften hver dag, ville julaften ikke være spesiell. Det er en del av mitt filosofiske grunnlag som øk-ad.
Men det er også en del av grunnlaget at voldsom sløsing er usunt.
 Og bare som et apropos: vi lytter til Jan Guillous siste bok Blå stjerne om ferden gjennom livet for Lauritzen-gutta og deres etterkommere. De ble jo rimelig fort Stockholms overklasse, og hvis hans romaner gir et lite historisk innblikk i livet til denne overklassen, så er min kommentar: Fan som de sløser. Pappas kommentar er: For en ubesværet klassereise de har gjort som farløse fiskersønner fra Mosterøy til Stockholms overklasse. Mamma sier: Fan som de drikker til alle måltid og her og der ellers. Noe som får meg til å huske min venn Jeppe som også drakk. Denne overklassen i Stockholm pimpet slik baronen pimpet, men når man super og overdrikker på det nivået, er man ikke fyllik og alkis. Dog, Lauritzen-gjengen hadde etikk. Der er kun på supinga de har fellestrekk med baronen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar