Man kan ikke unngå å høre....

Jeg har den siste tida lagt merke til talemåter, eller kanskje jeg skal si vendinger, som liksom fester seg i minnet. Ubeskjedent nok begynner jeg med meg sjøl, og da ikke med en talemåte jeg hørte. Det var jeg som sa det. Da vi var i Danmark, var vi først innom Family Hope og hentet Solisten. Der traff vi på Andrea som jeg ikke har sett på nesten to år. Det var hyggelig, og i praten kom jeg til å spørre henne om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken. Faktisk gjorde jeg det ikke fordi jeg hadde noe i ryggsekken, men for å vise til at jeg hadde ryggsekk på meg. Jeg har en ok ryggsekk jeg bruker når vi reiser. Jeg liker å bruke den fordi det på en måte gjør meg norsk og normal. Nordmenn bruker jo ofte ryggsekker. Jeg husker da Alex bodde hos oss begynte han etter et par måneder å bruke ryggsekk. When in Rome do as the Romans. Følgelig elsker jeg ryggsekken og liker å bli sett med sekk på ryggen. Derfor spurte jeg Andrea om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken og tipset på at det var frosset kjøtt. Det kunne hun ikke, jeg og sa stolt: I have Rudolf on my back. Andrea sa at den ville hun huske siden hun aldri før hadde truffet noen med Rudolf on their back.

Nå er jo amerikanernes forhold til reinsdyr noe helt annet enn vårt. Hos oss er reinen et nyttedyr, og reinkjøtt er sunt. Skinnet gir flotte underlag, varme og gode. I tidligere tider la man dem på bolsteren i Markebygda. Godt og varmt å ligge på. Min oldemor hadde duollji/reinskinn i senga om vinteren. Senene blir tråd til å sy med. Beinene blir margebein, og blodet blir blodmat. Dette er egentlig mitt forhold til reinen i tillegg til at den er en markør for samisk tilstedeværelse.

 I USA er saken en annen. Når det nærmer seg jul, vel, faktisk lenge før det nærmer seg jul, kommer Rudolf the Reindeer på banen sammen med St. Claus. Det spilles musikk om det, det settes ut figurer av dem utenfor forretningene. Historien til dette er litt, men bare litt, likt min. Begynnelsen på dette er en opplevelse av reinsdyr som nyttedyr.

I 1890-åra fant man gull i Alaska. Befolkningen økte i antall, og man så seg om etter nye bein å stå på. En engelsk presbyteriansk prest ønsket i skaffe inuittene et godt bein ekstra – reinsdyr - og han organiserte kjøp av 170 reinsdyr fra Sibir. Det gikk gaiken, men han ga seg ikke. Han innså at man også måtte ha med de menneskene som kunne reinsdyrdrift og som kunne overføre dette til inuittene. Avertissement i skandinaviske aviser ga over 250 svar, av hvilke man gjorde et utvalg. I 1898 dro den velkjente Manitoban -ekspedisjonen med kurs for USA med 593 reinsdyr og utstyr, 113 mennesker – reingjetere, kvinner og barn. Alt dette hørte jeg om på i lydboka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Av Roy Andersen. Men da koblet jeg det ikke Rudolf the Reindeer-saken selv om man nok burde gjort det allerede da. Hvordan kom ellers reinsdyra til USA? I de røverhistorier man skipet over Atlantern hørte man indianerne som drev bøffeljakt, Ikke reinsdyrjakt. Og de som innvandret dit, førte ikke reinsdyr med seg. Fra New York skipet man ekspedisjonen med tog til Vestkysten, og så nordover til fots og med sleder.

Denne ekspedisjonens resultat var bra hva reintallet angår, det økte voldsomt, og kanadiske myndigheter kjøpte i 1914 vel 8000 rein for å skaffe kanadiske inuitter et bein – siden man da som nå – delvis slo beina vekk under inuittenes livsgrunnlag. Dermed får vi den fem år lange frakten av reinsdyr fra Alaska til Canada slik det er beskrevet i boka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Ante Bær, som seinere ble Andy Bahr, ledet denne ekspedisjonen.  Reinkjøtt var ukjent mat i USA. På denne tida vokste de store varehusene opp, og Lomen-selskapet fikk en genial ide om hvordan å markedsføre reinkjøtt gjennom store reinsdyrsopptog i USA. Man plasserte julenissen på en slede trukket av rein. Dermed var julenissen og reinen koblet sammen. Reklamen slo an og førte til massesalg av reinkjøtt.

I 1937 kom tamreinloven som sa at reindrift skulle utføres av iniutter.  Dermed var det slutt på den samiske reindriften der.

 Så gikk det som det gjerne går. Historien har en tendens til å begynne akkurat der akkurat da. Da den samiske tamreindrifta var over, glemte man forhistorien, og i 1939 fikk man den første bok om Rudolf the Reindeer sprunget ut av det svarte hull.  det dere r velkjent. All utvikling begynner gjerne med meg, i det øyeblikk jeg inntrer på scenen, og det som førte til at jeg kunne entre scenen, er glemt. Til gjengjeld glemmes også jeg når nestemann entrer scenen. Da begynner historien der og da.

###

Neste replikk kom også mens vi var i Danmark. Vi var på Gittes Mad

for å kjøpe dansk landmat. Det er litt problem nå og da med å forstå danskene, og da vi kom i bilen sukket mamma: Korsen klarer de å snakke så kjelkat.

###

Videre la jeg merke til en spesiell setning var også i Danmark. Matthew Newell, direktør av Family Hope Center, pleier hver morgen ta en kort orientering om hvordan dagen for den enkelte ser ut. Når man møter første gang, får man plastlommeskilt med clips og navnet ditt på en lapp i plastlomma. Matthew ba oss om å legge dette plastnavnopplegget tilbake når vi var ferdig med runden hos dem. De ville gjenbruke dem. We try to reduce our footprints on this globe. Selvsagt skjønte alle hva han mente, og jeg antar alle var enige. Jeg for min del rakk ikke å være verken enig eller uenig. Jeg ble sittende å tenke på alle de footprints som var lagt på denne jord og som etter hvert er blitt verneverdige. Pyramider, den kinesiske mur….Vel jeg innser at pyramidene og den kinesiske mur fylte ulike funksjoner. Pyramidene var virkelig gigantiske footprints mens muren vel var datidas dyd av nødvendighet.

Nå brukte Matthew begrepet footprints on the globe slik som Jared Diamond bruker det i sine bøker deriblant Kollaps. Han bruker begrepet på overforbruk av naturens ressurser.

###

Hvis det blir noe igjen skal æ ha det, sa mamma i morges da jeg koste meg med dagens smoothie av grønnsaker og en frukt. Velsignede dr. Coralee Thomson som var vår nuitritionveidleder på  siste sesjon på Family Hope satte i nuitrition-programmet at jeg hver morgen skulle ha en frisk smoothei 15 minutter etter at jeg sto opp. Dette siden jeg ikke er en storspiser av rå grønnsaker. følgelig har jeg nettopp nytt min morgen-smoothie. Den glitret elegant i glasset og det var da mamma sa det ovenfor nevnte og pappa samstemte: jeg også. Jeg vet ikke hvor kjent denne talemåten er generelt eller om det er en intern sak. I gamle dager var det visstnok slik at man når man fikk gjester satte fram det beste man hadde og hadde an skuffa-kake var det visstnok topp. Skuffa-kake laget man gjerne til helgene. talemåten har sikkert vært sukket fram av mange barn i Markebygda vil jeg tro. For når gjestene spiste skulle ikke ungene spise samtidig. Man ventet. Jeg vil tro med lengsel. Når gjestene var forsynte fikk ungene ta av godsakene. En unge klarte ikke holde seg anonymt på en krakk i kroken eller på vedkassa alt ettersom. Hun stilte seg foran bordet og vugget att og fram fra det ene til det andre beinet. Så sukket hun da en av gjestene grep et kakestykke: hvis det blir nåkka igjen, skal æ ha det.

Dette gir en assossiasjon til noe jeg har hørt fra min familie. Vi fikk engang en kvalp – vel det var lenge før min tid – bestemor og bestefar fikk en kvalp og denne kvalpen var ikke som markebygd hunder flest, den nektet å spise avfall fra husets bord. Dette var lenge før kjøpehundemat gjorde sitt inntog i Markebygda. Bestemor syntes synd i hunden som ikke hadde spist. Matavfall den dagen var saltfiskerester og potet noe som sto urørt i hundeskåla. Da hentet hun kjøtt og stekte to koteletter. Bestemor var en som ville alle vel. Da sa onkel Jarle tørt: Hvis hunden ikke vil ha det kan jeg ta det.

###
Den siste talemåten hørte jeg over telefon. Svein er en som jobber med mange prosjekt, og han lander dem perfekt. Da vi nevnte arbeidskapasiteten og engasjementet hans, sa han: Jeg sier som Inger Hagerup. Vær utålmodig, menneske.  Dette henspeilte visstnok til et dikt av henne, og jeg googlet det. Deretter skjønte jeg lite, for hun snakket om langsomhet. Langsomt ble jorden til…. Vær utolmodig menneske, sett dine egne spor. Jeg googlet også noen tolkinger av diktet, men valgte å ikke lese dem.  Følgelig bruker jeg min egen tolking som sier at man skal være utålmodig hva angår å ikke sette negative footprints på vår jord, men være utålmodig i å sette positive fotspor etter seg.

Mulig er denne tolkinga bortebom, men i så tilfelle er jeg i godt selskap hva tolking angår.

domantrener

PS! jeg har sagt at jeg er god på å se etter smutthull, og nå har jeg ett.  Denne bloggen må gjøres i dag, I morgen skal fru mamma øyeoperers, og hr. pappa og jeg rekker antagelig ikke mye, for vi skal danse på bordet i mens.

Vel, jeg tror egentlig ikke det, men da blir vi to om det vi vanligvis er tre om en stund.