Talemåter og talemåter, fru Blom

Jeg har de siste dager fundert litt over dette med skapet, inne i skapet, ute av skapet, på tur ut av skapet. Jeg tenker her på skap som skjulested for identiteter og følelser. Det underlige er at mange ganger vet man ikke at man har levd i et skap eller et rom for den del. Er man i skapet, skjuler man seg og er noe man ikke er, slik jeg forstår det. Er det samme rot når man sier å skape seg? Når man skaper seg, prøver man da å agere noe man ikke er? Å skape seg vrang, da agerer man vel ikke, man slår seg vrang, og hvorfor slår man seg vrang?

Om man liker noe, faller det i smak. Hvorfor faller det i smak? Å falle er nå vel å ramle nedover, og da blir det underlig at det faller i smak.

Gangelaus må ett gjøre, og her sitter jeg en søndag ettermiddag og gjør ikke annet enn å spekulere. Hvorfra kommer speku-. Er det samme rot som spekulasi? Og rota, om det er samme rot, noe jeg tror, har endret seg litt i forhold til spekulant.

Før jeg gir meg, har sjalusi og sjalusi samme rot, det ene svartsyk, det andre dekker til. Jeg vet ikke.

Og hvem er fru Blom?

romanitrener

...før Fanden får sko på beina...

Jeg har hatt skrivetørke en stund, men ikke så lenge som forrige gang. I denne tørkeperioden har jeg prøvd diverse, både etter tips fra dere og etter eget hode. Men jeg har liksom ikke fått dreis på det, ikke før jeg hørte noen si ”for fanden får sko på beina”. Det avstedkom en tankelek omkring dette. Det kunne nok lages mange historier omkring årsaken til at man fikk denne talemåten, og jeg tar gjerne imot historier fra dere. Jeg tar også gjerne imot andre talemåter omkring emnet fanden.

domantrener

…før Fanden får sko på beina…

Fanden regjerte ubesværet i sitt rike. Han hadde ingen konkurrenter til tronen. Ingen utfordret ham. Han regjerte eneveldig som om ingen andres meninger bar noe innhold. I Fandens rike var det slik. Fanden definerte ubesværet alt fra arbeidsfordeling til smør på brødet – og hvor gammelt både brødet og smøret skulle være. Fanden styrte sitt rike lett henslengt og tilbakelent. Han var akkurat så laidback som den som vet hans makt er uinnskrenkbar uansett hva han gjør eller ikke gjør. Derfor var han laidback. Han stresset ikke. Han hadde uansett fingertuppkontroll i sitt rike. Sitt ganske store rike – sitt ganske mangfoldige rike. Fandens styresett i Fandens rike.

Faktisk var det ikke så ille der som utenforliggende riker mente å vite. Det var forutsigbart. Reglene var klare og udiskutable. Rammene faste. Forutsigbarhet gir trygghet. Alle visste hvor man hadde Fanden. Også det ga trygghet. Nei, Fandens rike var et blivende sted, varmt, men ikke for varmt. Ikke slik man i omkringliggende riker yndet å framstille temperaturen. Fanden sjøl likte å ha det varmt. Og slik var det. I Fandens rike gikk man i t-skjorte og shorts hele året – og i sandaler. Sko var et meget sjeldent fotplagg der. Det ble for varmt og ubehagelig å bruke det. Alle gikk i sandaler, også Fanden sjøl. Han trengte ikke spesialtilpasset fottøy slik man i omkringliggende riker likte å framstille det på grunn av hans spesielle fotblad. Fanden bruket sandaler. Sko tok han bare på seg når han hadde ærender i de omkringliggende riker – noe han hadde ganske ofte. Godt påhyrt dro han på besøk eller arbeidsmøter kan man vel si, i de omkringliggende riker – headhuntingsmøter. Velkledd og med sko på beina dro han ut på disse reisene. Fanden likte å ha dagen med seg når han dro, faktisk mer enn dagen ville han ha med seg. Han ville ha natt-morgenen med seg. Han dro grytidlig for å være tidlig i det omkringliggende riket han besøkte. Han visste at den beste jobben ble gjort tidlig på dagen.

I Fandens rike rådde også kleskoder – som alle andre koder satt av Fanden sjøl. Et av dem var bekledning når man besøkte de omkringliggende riker. Fanden var nøye på at man da skulle være presentabel. Man møtte ikke i t-skjorte, shorts og sandaler, men i armanidresser med dertil tilhørende elegante sko. Alle i Fandens rike hadde ett sett klær for besøk i de omkringliggende riker, men disse var meget sjeldent i bruk, kanskje så sjeldent som med tiårs mellomrom. En gang i blant hendte det nemlig at man måtte innom sin tidligere bopel, og da var man propert kledd. Vanligvis så ingen i de omkringliggende riker den besøkende, men gjorde man det, trodde man ikke man så det man så – og slik forble disse besøka et mysterium det ble skrevet bøker om i de omkringliggende riker og som parapsykologiske forskere innen de ulike parapsykologiske grener sloss om å ha den rette forklaringa på, mens synske medier og andre prøvde å formidle kontakt med dette eller prøvde å sende det mot lyset. I Fandens rike lo man avbalansert av dette, for mens parapsykologien og medier jobbet, jobbet den besøkende også på og gjorde det man var kommet for å gjøre. Noen av de besøkende spilte for artighets skyld med i spillet om å gå mot lyset, mens andre bare forsvant. Slik skapte noens uhyre sjeldne besøk turbulens et celebert besøk verdig.

Noe annet var det med Fanden sjøl og hans besøk. Fanden foretok headhuntinger i de omkringliggende riker, svært ofte, nesten daglig, og i armanidress og dertil tilhørende sko var han til forveksling lik dem han besøkte og rekrutterte. I de omkringliggende riker var disse manipulerende. Straks man krysset grensen til Fandens rike ble det satt motsatt fortegn, og de manipulerende ble manipulerbare, de hissige ble rolige, de sure ble milde, de hatske ble tilgivende, de snobbede ble enkle og de ekstreme ble vanlige. Derfor rådde det slik fred i Fandens rike. I blant, for spenningens skyld, tok Fanden inn noen fredsæle typer som i hans rike ble opponenter til alt og alle. Men Fanden overvåket jo inntaket personlig og hadde full kontroll. Iblant hendte det at han sendte tilbake en av opponentene for å skape nødvendig balanse, og da skjedde det merkelige at intet fortegn ble endret når man krysset grensen ut. Slik kom noen snille, føyelige og fredsæle mennesker tilbake som rabulister, opponenter og sjette kolonister. Et helt system av psykiatere og skalleknekkere ble satt i alarmberedskap og prøvde å forklare denne endringen med ulike faglige koder og diagnoser – som selv ikke disse psykiaterne trodde på når de var i sine lønnkammer. Der snakket de uprofesjonelt om å være besatt av Djevelen, og lignende diagnoser fra deres grumsete dyp. ”Han Tykje fór i han” var en annen lønnkammer-diagnose. Sjøl visste de ikke hvor nær disse diagnosene var, i alle fall atskillig nærmere enn dem de satte på sine støvfrie kontor.

I Fandens rike lo man, og utviklet etter hvert dette seg til en metode for å studere de omkringliggende rikers ulike handlingskompetanse på felt som parapsykologi, psykologi og psykiatri. Hva man konkluderte med i Fandens rike hører ikke inn under denne beskrivelsen. Fanden utvidet etter hvert studiene av de omkringliggende riker til andre fagfelt, men heller ikke det hører inn her.

I alle riker, totalitære som demokratiske sådanne, danner det seg spesifikke takemåter – riksspesifikke kan man vel si. I de omkringliggende riker hadde man mange talemåter knyttet til Fandens rike, men disse bygde på fordommer og ikke på kunnskap, og som sådan hadde de ikke annen verdi enn å synliggjøre fordommer. De sa mer om brukeren enn om dem disse talemåtene ble brukt om. I de omkringliggende riker kalte man iblant Fandens rike for Helvete, og en av talemåtene var ”hett som i Helvete”. Som andre talemåter var også denne en fordom siden de omkringliggende rikers ordsmeder neppe kjente temperaturen i Fandens rike. Det fantes mange slike talemåter.

Både i Fandens rike og i de omkringliggende riker blomstret språket, men siden Fandens rike holdt en jevn og god temperatur, var blomstringa størst der. Språkhøsten var stor, og man plukket språkblomster med samme letthet som man i omkringliggende riker plukket kråkebær. I den varme blomstringa utviklet det seg atskillig flere varierte talemåter, naturlig nok, og man utviklet også språkblomster på mange felt. Slik fikk man i Fandens rike et meget spesielt språk, en egen rikslekt. Selv om språket generelt var likt språket i de omkringliggende riker, så utviklet man her meget spesielle sosio-lekter, kan man kanskje kalle det.

Et av eksemplene på dette kan være tidsangivninger. Man utviklet egne begrep etter dagens meget strukturerte virke, og begrepene knyttet seg til dette. I alle riker, i alle språk har man det tidspunktet i døgnet som er like før man må stå opp og starte dagens dont, da senga er ekstra myk og varm. Så også i Fandens rike, og ut fra arbeidsstrukturen ble dette tidspunktet omtalt som ”før Fanden får sko på beina”. Dagens startpunkt var naturlig nok ”når Fanden fpr sko på beina”. Slik fortsatte det utover dagen. Begrepene ble også brukt de dager Fanden ikke iførte seg sko og armanidress for å dra på headhunting til et omkringliggende rike.

Språket i Fandens rike var like strukturert som alt annet. Nesten alt annet. En liten ting hadde Fanden glemt da han strukturerte sitt rike, og denne lille forglemmelsen skulle etter hvert bli fatal for hele rikets eksistens, men det er en annen historie.

Fra smøregropa

Endelig ser det ut til at eksemet er på retur. Jeg fikk et voldsomt utbrudd for en uke siden nå, og i kraft kan det sammenlikens med de siste utbrudd på Island, noe som selvfølgelig må relateres til det det er. Den siste uka har vi levd eksem. Sofaen er dekt med voksduk, og vi har smurt og smurt. Søskenbarn Heidi lærte oss igjen om kaliumpermanganat-bad, og vi har for denne uka tatt i bruk kortison og locobase. Nå ser det ut som om eksemet trekker seg tilbake. Nei, forresten, denne gang vil jeg ikke ha det tilbake. Jeg sender den ut i verdensrommet i en bane rundt sola. Problemplaneten – og hører dere at forskere har oppdaget noe nytt i kretsløpet der oppe, vet dere hva det er. Det er enda god plass på den planeten, så bare send opp det det dere vil – via en mail eller tekstmelding til meg, så fikser jeg det.

Ting har vært litt ustabile her på grunn av eksemet. Litt. Jeg savner noen utsagn som ”stakkars Magne, vi må nok sløyfe treninga i dag.” i stedet har det vært omlegging av innholdet av treninga. Vi har gjort mer enn programmet av det som kan gjøres her i smørekroken i sofaen. Så smørete har det vært at selv pappa som ikke ser sånt, sier det er fettede fotspor etter meg og en oljet, velsmurt aura. Mamma har krevd lønnsforhandlinger og smusstillegg.

Den egentlige årsaken til at eksemet trekker seg ut og går over i en bane rundt sola er at vi fikk uventet bokkjøpbesøk en dag. Det er ren mentalhygiene i sånt. Bare prøv. Det er ikke det at du selger bøker, men det at noen vil kjøpe det du skriver og at de bryr seg så mye at de kommer hit for å få ta i det. Eksemet trakk seg ut på grunn av helseeffekten av det. Sånn er det bare. Takk, Sigrid og Reidun.

Ellers har jeg vel fortalt at Masha er på ferie, og Franca likeså. Prisca og Eset vikarierer her. Den første er fra Kamerun, den andre fra Kaukasus.

Vår gode venn Nearmin var her en dag som tolk og fagmann på en del av det vi skulle forklare grundig om programmet mitt. I løpet av den litt mer løselige ikke-faglige samtalen gjorde Nearmin og jeg avtale omkring et hus han og Mirsada har på en øy i Adriaterhavet.

Romaniblodet bruser.

Dit får jeg nok pappa sin stemme også, kanskje til og med mamma sin. Diffuse antydninger om at det nok blir langt fram i tid gjør jeg som jeg ikke hører. Det gjelder bare jevnlig å holde saken varm. En måte å gjøre det på, er så stikke på besøk til Mirsada og Nearmin i Harstad. Det binder administrasjonen litt når Nearmin og jeg sitter og planlegger Bosnia og Adriaterhavet. Og det vil jeg bare ha sagt: Det er hardt arbeid å holde administrasjonen gående og oppdatert på enkelte tiltak.

Ok, jeg innrømmer at administrasjonen – som alle administrasjoner – er litt underbemannet, særlig i ferietida. For noen dager siden oppdaget de at de hadde glemt Progress report som skulle vært inne på Family Hope 18. juni. Men Matthew Newell er en klok kar. Da han hørte om diverse ting som har skjedd her og gjort at våre hoder har vært litt frakoblet, sa han vi bare skulle sende den straks vi var ferdig med den.

Det er ikke det at Helse Nords kollaboratører er her i ett, men de har vært her, og skal komme, så vi får liksom ikke lov til å glemme dem, om jeg skal si det slik. Som enkeltmennesker er de ok, tror jeg, men de møter her for en statsmakt som har et helt departement bak seg, - og da er det ikke så lett å se enkeltpersonen. Personlig tror jeg – jeg understreker tror jeg, da har jeg juridisk gardert meg, - at den skal være sterk og ha rak rygg som skal gå mot det - systemet.mener jeg. Dere husker Reitgjerde-saken, ikke sant? Og saken om Sol. Det er jo selvsagt en mikropromille sjanse for at jeg tar feil og at den rapporten som vi får fra dem utpå høsten, et halvt år forsinket, er slik at jeg må trekke mine juridisk garderte påstander tilbake. Det skal jeg gladelig gjøre om så er tilfelle.

Det nærmer seg festivaltid for meg. Jeg gler meg til mine to favoritt-sådanne i området, Markomeannu og Tårstaddagen. Dit skal romanitrener. Be you warned!

Ellers har jeg blitt hengende fast i et sukk fra en i administrasjonen. Hvorfor klager vi så lett på været (som vi ikke kan gjøre noe med) men ikke tilsvarende lett på for eksempel overgrep (som vi kan gjøre noe med)? Jeg gjør meg mine tanker her jeg sitter i smøregropa, og ser fram til å høre deres tanker om det.

romanitrener

PS! Ska kje det snart bli slutt med det skitværet her?

orden, himmel, konsert, badedrakt, plutselig

Magda Smolkowskas fem ord: orden, himmel, konsert, badedrakt, plutselig

Han var på konsert i en av de store byene han aldri før hadde besøkt. En konsert han lenge hadde gledet seg til å høre, se og oppleve. Musikk måtte også ses, ikke bare oppleves, syntes han. Noen ganger måtte en konsert oppleves i den gjenklang den gav tilhørerne. Derfor hadde han reist på konsert til denne store byen selv om han egentlig følte seg litt forskremt i store byer. Store byer trykte seg sammen om ham, følte han, men sterkere enn den følelsen var følelsen for konserten. Derfor var han her.

Konserten gav mer enn forventet. Han hørte, så og følte musikken. Den gav ham vide sirkler i hodet, den skapte orden av kaos, den splittet orden i nytenkinger, den lærte ham å føle ryggmargen, en ryggmarg han ikke visste han hadde. Konserten løp nedover ryggen og satte seg i beina. Beina kriblet. Han oppdaget at han stod og trampet. Han som mange andre.

Som mange andre, som de fleste andre. Nei, i sin rus så han noen som ikke trampet, som ikke nøt konserten på samme vis som han og de fleste av tilhørerne, tilseerne og tilfølerne. Himmelen syntes ikke å åpne seg over dem, heller tvert om. De så nedtrykte ut.

Ved konsertslutt fikk han en plutselig innskytelse og han fulgte etter gruppen da den hastig forlot konserten og ikke ble igjen blant dem som ville nyte en god opplevelses etterdønninger.

Gruppen gikk samlet gjennom byen og ut av området. Han fulgte etter dem. I utkanten av byen, ved byens badeområde, kledde de av seg – og alle hadde badedrakt eller badeshorts under. De vasset uti, og de vasket seg.

De vasket seg! De badet ikke. De vasket seg! Han betraktet dem forundret. Vaske seg etter en konsert. Hvis de ikke likte konserten, burde de ikke gått på den, tenkte han og betraktet dem der de vasket og vasket seg i havvannet. Han ble sittende i skjul til de var ferdige og kom på land. Denne gruppen fascinerte ham, og han måtte - han bare måtte – følge etter dem videre.

Noe han også gjorde. Han fulgte etter dem tilbake til byen. Da de gikk på et konsertlokale. Gikk han etter. Han stilte seg bak dem så han kunne betrakte uten å bli betraktet. Atter en gang så han dem overvære en konsert på samme vis som tidligere. De bare fulgte med, de syntes ikke å verken se, høre eller føle det som foregikk rundt dem og på scenen.

Etter konserten forlot de igjen i prosesjon til stranda hvor de igjen vasket og vasket seg. Denne gangen ble han ikke forundret da de entret et nytt konsertlokale og stod der gjennom konserten uten å synes å observere det som egentlig foregikk.

Han fulgte etter dem i mange dager og så samme prosedyre uten noe avvik. Nå var hans nysgjerrighet for alvor vakt. Hva i all verden var dette? Hvorfor drev de på slik, oppsøkte konserter hvor de syntes å verken høre eller se, for så å vaske seg grundig etter det og så oppsøke neste konsert? Det syntes som om dette var deres jobb, noe de måtte gjøre.

Han forstod dem ikke. Aldri mer kunne han delta på en konsert uten å huske den konserten i den store byen og de underlige tilhørerne.