Mannen på steinen sank inn i seg sjøl, inn i sine tanker. Det i seg sjøl var ikke verken underlig eller unaturlig. Han pleide synke dypt ned i sine tanker, og noen ganger, men bare noen ganger, undret han seg på om det var sine egne tanker han sank ned i. Når han kom opp, tenkte han aldri over nettopp dette at han iblant kunne falle inn i så dype funderinger at det skremte ham. Han ville ikke forholde seg til det. Han hadde sin hverdag å forholde seg til, han som de fleste andre, og skulle han i tillegg forholde seg til de deler av livet der han sank ned i tankene, ville hverdagen bli vanskeligere. Han var en mann av de få ord, de meget få ord, ytre ord, men inne i ham flommet ordene. Han visste at kona og barna iblant syntes han var vel taus og tenkende, og i slike øyeblikk prøvde han å bli mer pratsom, mer meddelende. Han lyktes ikke så godt i det. Han visste det, han var ingen man of the small talks. Han prøvde likevel å langt han kunne å være nærværende i familien, og derfor lot han aldri de dype tanker han sank ned i, komme til overflaten sammen med ham, - vel, i alle fall prøvde han i våken tilstand å ikke blande de to deler av hans liv.
Ting var likevel utenfor hans kontroll, følte han. Når han la seg om kveldene, var han alltid urolig. Han visste aldri hvilke drømmer som kom, om de i det hele tatt kom. De fleste netter som han dypt og drømmeløst og våknet uthvilt og opplagt – og forundret over at man kunne sove så godt. Noen netter var drømmene over ham nesten før øynene gled igjen, og når han våknet om morgenen, følte han seg utslitt og forbrukt. Ikke alltid husket han drømmene, og de fleste av de drømmene han husket, ønsket han ikke å huske.
Den siste drømmen husket han godt, og den var årsaken til at han nå satt på denne steinen og ventet på noe han ikke visste hva var og heller ikke hvorfor. I drømmen kom en hvit due mot ham. Den landet ved hodegjerdet og satte seg der mens den betraktet ham inngående. Den hadde et brev i nebbet, men det hindret den ikke i å snakke.
- NASA ber deg stå opp, ta sekken og gå til den steinen føttene dine leder deg til, sette deg der og vente.
Dua nikket med hodet og slapp så ned brevet. Han leste det. Beskjeden ble altså overlevert både muntlig og skriftlig. I det lille sekundet mellom våken og sovende tilstand rakk han å fundere over om den NASA som bad ham følge føttene, var den samme NASA som hadde utviklet det tekniske utstyret han brukte en millontedel av. Han tenkte på isolasjonsflaket og spesialmobilen som var utviklet i tråd med institusjonens romfartsprogram og flyutvikling. Så var han helt våken, og den tanken forsvant.
Han la brevet fra NASA igjen på nattbordet som en beskjed til familien. Så tok han ryggsekken og lot føttene føre ham dit han skulle.
Hvordan kunne han vite at dua virkelig var fra NASA selv om den sa så?
Svar på mail.
Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert.
Premien denne gang går til Kirsti Suongir for forslaget om at han fikk beskjeden i gjennom en drøm og til Eva Døhlen for forslaget om at beskjeden kom via en brevdue fra NASA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar