Mannen på steinen hadde alltid trodd at når ha endelig fikk den beskjeden han hadde ventet på, skulle mange bekymringer og funderinger falle. For da ville han få vite! Han ville vite hva hans destinasjon var! Alt ville legge seg til rette da. Det ville bli slutt på ventinga.
Men slik var det ikke. Ting var enda mer usikre, hang enda mer i luften. Ikke kunne det vel være hans livs destinasjon og sitte med en ryggsekk på denne steinen og vente? Da var det vel bedre å vente heime. Og nå, som han hadde forlatt, hadde han noen heim å vende tilbake til? Kona visste at han ventet gjennom livet på noe, og når nå dette noe inntraff, da skulle han følge det. Hun hadde mange ganger og stadig sterkere sagt at for det ene var dette tøv, og for det andre, om han hadde ansvar for noe var det ikke for denne ventinga, han hadde ansvar for familien sin! Til det hadde han aldri svart, men han hadde alltid latt det være klart at han ville følge sin destinasjon.
Noe han altså nå gjorde. Aldri hadde han trodd at hans destinasjon ville starte med at han skulle sitte på en stein og være mer rotløs og forvirret enn han før hadde vært. Han tvilte ikke på at dua var fra NASA. Han hadde ingen bevis for det. Men enkelte ting bare vet man. Så enkelt er det om den saken. Men fra hvilken NASA visste han ikke, han visste faktisk ikke om det fantes flere NASA. Men det brydde han seg ikke om. Det var lite han kunne gjøre med det akkurat nå. Det eneste han kunne gjøre var å sitte på denne steinen og vente.
Hvordan hadde han fått kunnskap om at han hadde en slik destinasjon?
Svar på mail.
Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.
Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at enkelte ting bare vet man.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar