Bare en gang til...

Å, herregud så sulten jeg er!

Vi er nettopp kommet inn etter å ha vært ute på det mine foreldre kaller skogsfordeler. De nyter å bo her i skogen. Jeg sier ikke noe. Jeg er et bymenneske, men ser på denne skogen som en nødvendighet. De andre to ser bare fordeler. I ettermiddag har vi vært ute på en av fordelene. Enhver kan tenke seg hvor mye vissent og råttent løv det ligger rundt om når man har skogsfordeler. En skogsfordel er raking. Raking er sunt! I dag er bålplassen gjort klar. Det er raket og koset rundt den. Men nød og neppe klarte jeg unnslippe det å sitte der ute ved det bålet og spise. Jeg påstod først hardnakket at jeg var sulten, men pappa avfeide det med at vi nettopp hadde spist. Jeg måtte bruke min mest ironiske pennføring og si at da var det nok noe annet jeg kjente siden han sikkert visste akkurat det best. Da ga han sg nølende, og det ble planer om mat. Følgelig igangsatte jeg aksjon nr. 2, begynne å klapre med tennene og prøve å bli litt blåfrossen i fjeset så man skjønte at jeg frøs og ikke kunne sitte ute og spise.

Det gikk – og jeg må nok medgi at jeg tror den ikke går flere ganger – så da er det likegodt å kapitulere og innstille seg på at kveldsmat spises ute ved bålet og de andre måltid ute på trappa. I morgen er D-dagen for det. Nå hjelper ingen forhaling eller filibustering lenger. If you can’t beat them, join them. Så jeg skal sitte med så mye smil som mitt autistiske gummifjes kan vise og spise ute mens jeg gler meg til vinteren.

Og apropos spise på trappa. En kveld så vi på de gamle albumene jeg har lagt ut på facebook, blant annet fra Philadelphia – og som jeg savner å sitte ute på trappa på Chestnut Hill Hotell og spise! Ops, paioen, heter det visstnok. Men for meg er det trappa. Hva må til for at vi kan få reise til USA en gang til? Bare en gang til!

Om så skulle skje, skal jeg ikke sove. Jeg skal være våken og nyte hvert øyeblikk, og skulle jeg bli trett, skal jeg bare lene meg mot en vegg i Germantown avenue og blunde litt.