Og hva gjør jeg? Sitter på hytta på Erikstad.

En lørdag- og lørdager skal være laugardager og fikse-dager og spesielle dager.

Og hva gjør jeg? Sitter på hytta på Erikstad.

Liker jeg å være her? Nei.

Liker de andre å være her? Ja.

Må jeg da dra? Ja.

Blir jeg sur av det? Ja.

Vi kom hit i går ettermiddag, og jeg ser bare ett lyspunkt i tilværelsen – båten er ikke ute, og vi klarer ikke få den ut uten hjelp – ellers hadde jeg vel nå sittet ute på fjorden med den evindelige dorgen mens jeg prøvde å få mitt gummifjes til å se glad ut for hver stakkars fisk som kommer over ripa. Jeg liker fisk, men den skal være i pene spisestykker og ikke komme over ripa og bli bløgget og herjet med. Sånn er det bare. Jeg er snurt og sur og blir attpåtil ertet med at gummifjes mer for jeg gar sur sammensnurpet munn. Jeg foretrekker å ha sammensnurpet munn heime og kjøper ikke antydninger om at dette også er heime.

Den nydelige sjølufta de andre liker å sove i, er ikke noe for meg.

Siden vi ikke skal på havet, planlegger de andre å ta en gjennomgang av roterommet på loftet, og det roterommet er et virkelig roterom. Der har likt og ulikt havnet de siste 20 år, ting og tang, klær og bøker av diverse art og kvalitet. Å gå gjennom det rommet er ingen dagsjobb etter min mening.

Får jeg det som jeg vil drar vi heim i kveld og får en ordentlig søndag heime i skogen i Planterhaugen. Jeg har mine metoder. Jeg lar være å spise her av rein vantrivsel, og da må det jo, håper, danne press på dra heim, men så langt har det bare avstedkommet et skuldertrekk og “ ingen dør av sult på noen dager”. Ikke har vi TV, ikke internett, ingen CD-spiller (akkurat det er bra. De andre to kan klare seg uten alt, unntatt lydboka). Så kanskje det jager dem heim. Det ryktes for mine sensitive ører at vi igjen skulle begynne å dra hit oftere etter at hytta har stått mye ubrukt de siste 6 år. Hurra, sier nå jeg bare om den saken.

Senere.

Det er blitt kveld her på Bergtun på Erikstad – og her er jeg ennå. Ting er blitt både bedre og verre. Mamma og jeg gikk på på roterommet og begynte å rydde der. Det var helt fantastisk. Det meste der har sin historie. Mye har bare den historien at farmor og hennes to svigerdøtre elsket å handle på Fretex i Oslo den gang det het Elevator og Frelsesarmeen og ting kostet noen kroner for en søppelsekk med diverse aparte ting. Onkel Kåre og pappa var nok oppgitt mange ganger over de tre. Oppe på roterommet ligger de artigste klesplagg som jeg mener å huske var leketøy før. Det å kle seg ut var en sport. Nå er altså alle utkleingsklærne havnet her på hytta sammen med en del av historisk interesse. Jeg var helt sjokkert over utvalget av ulike – og noen virkelig flotte – skinnluer. Ifølge mamma var det tante Turid, som jobbet på Fretex / Elevator i Oslo som påså at vi – og særlig da jeg – ikke skulle fryse. Jeg innser det jeg egentlig alltid har visst at jeg har vært og er omgitt av mye omsorg.

Noe – veldig lite – av det vi fant på roteloftet ble pakket i en plastpose for kasting. Noe - veldig lite – (som jeg gjentar meg sjøl!) ble lagt i en pose for å tas med heim. Vi har i dag arbeidet oss gjennom ca 1/6 av det som var der. Langs en vegg står nemlig en heimelaget sengbenk fra tante Gunhild, og målet var å arbeide seg ned til den. Den kunne nemlig ikke ses i det hele tatt. Vi klarte det, og nå vet jeg til og med hva som er lagret i den sengbenken. Foruten diverse blader ligger der broderier fra to generasjoner, tante Gunhild og mamma. Mamma! Hun har faktisk brodert før! Det var det mest overraskende med hele ryddinga. Jeg spurte om vi skulle ta noe med oss heim av det, men lokket ble smelt på uten at jeg så noe bli tatt med.

Noen svære pappesker inneholdt dokumenter og saksdokumenter fra den tid bestefar var kommunestyrerepresentant i Skånland. Han mente pappa kanskje ville lese de oppsamlede dokumentene og ga dem til ham. Pappa vil ikke kaste dem. Kanskje skal jeg lese dem en gang vi er her på hytta.

Jada, jada, full kapitulasjon på alle felt. Artig på roterommet, og vi skal fortsette å gå gjennom det pluss mitt rom på loftet som inneholder en haug med malerier, bilder og anna rart pappa har fått hos/etter tante Gunhild. Det har bare ligget der i årevis. Det har vært artig å se hva som rørte seg i kommunen på den tida.

Videre er det full kapitulasjon på mat. Pappa og jeg dro til Lødingen og leverte noen bibliotekbøker i kassa utenfor biblioteket, samt tanket bilen. Da vi kom tilbake hit var jeg så sulten at jeg holdt på å velte kjøkkenbordet – og her sitter jeg nå overspist etter å ha langet inn jordbær, brød, lapskaus og banan. Så langt for den sulteaksjonen. Da vet jeg det. Skulle det bli sulteaksjoner og sultestreiker i en sak jeg brenner for, er jeg ingen - uansett brennende interesse og hjerte - aktuell deltaker. Jeg ville antagelig hive meg over den første forbipasserende med noe spiselig i handa. Så vet man det om seg sjøl. Greit å vite hva man ikke skal ta på seg, ikke sant. Noe duger man til, noe duger man ikke til uansett interesse og engasjement.

Nå er det kveld, jeg er trett og orker ikke starte noen debatt på hvilken seng jeg skal sove i i natt, her eller heime i Planterhaugen. Jeg foretrekker Planterhaugen, men jeg er ikke like negativ som tidligere til å sove i sjøluft.