Gi tips til del 7 av sommerstafetten

Mannen tok nølende noen flere steg ned trappa. Han var blitt en nøler, innså han, i forhold til sin destinasjon, noe han aldri før hadde vært. Hadde det ikke vært for denne åpninga i jorda, den av noen steinlagte og murte åpninga, ville han ment at hans destinasjon var en bløff.

Langsomt i bytt-om-fot-stil ség mannen ned trappa. Den var lengre enn det hadde sett ut fra overflata da det han hadde trodd var bunnen, var et repos der trappa svingte videre nedover – og nedover og nedover. Panikken grep ham, og han tok sats for å snu og løpe oppover. Føttene lystret ham ikke. Han kom ikke av flekken, og etter en stund ség han viljeløst stadig nedover.

Mannen nølte seg nedover og nedover. Hjertet ville snu. Føttene bare fortsatte ned og ned.

Til slutt tvang hjernen fram en stopp., og mannen ble på et trappetrinn klar til å gå oppover straks føttene lystret ham. Da så han de siste trinna lukke seg bak ham. Det fantes nå intet trinn opp! Føttene tok et lite steg ned på neste trinn. Føttene hadde ikke før forlatt trinnet før det lukket seg og var borte.

Heller ikke her hadde han noen returmuligheter. Han måtte bare fortsette, for selv om han prøvde å tvinge føttene til å snu i et desperat – og fåfengt – håp om at det skulle åpne seg oppover, gikk føttene nedover trinn for trinn, og trinna lukka seg trinn for trinn.

Til slutt syntes det som om trappa var kommet til en ende, og mannen stod på en flate med stier i ulike retninger.

· En sti var steinlagt med noe som mannen syntes lignet gatestein han hadde sett på torvet i en by.

· En annen sti var et jordtråkk.

· En sti hadde fendere langs den ene sida. Mannen antok denne stien ville gå langs et stup eller noe lignende.

· En sti syntes å være diamantbelagt. Diamant? Jo, diamant!

· En sti var mer enn vei, den var bred og syntes lett å gå.

· En sti syntes å ha en lukket adgang. En solid post stengte for den.

Mannen trykte ryggsekken inntil seg og klemte den ene handa om den aparte steinen han hadde tatt med seg fra jordoverflata. Disse var, følte han, hans siste kontakt med den verden han hadde forlatt.

Han visste han måtte velge en av disse stiene, og han visste han måtte gjøre det fort før det platået han stod på, det trappa hadde endt, snart ville lukke seg og bli borte. Han måtte komme seg vekk fra det.

Hvilken sti valgte mannen?

Svar på mail.

Det svaret som brukes blir i alle enkelhet premiert.

Premien denne gangen går til min forfatter-storebror som forbarmet seg over forfatteren av sommerstafetten og sa at jorda lukket muligheten til å snu tilbake der.

Domantreners sommerstafett, del 6

Mannen brukte litt tid ved inngangen ned i jorda mens han vurderte hva å gjøre. Han hadde aldri trodd han skulle gjøre så, stå og vurdere ved inngangen til sin destinasjon når den endelig var klar, den han hadde ventet på hele livet. Men han nølte. Han hadde først fått beskjed om å vente på steinen, og det hadde han etterlevd lynfort. Han hadde hastet til steinen og ventet – og der hadde han ventet lenge uten at noe skjedde. Det var først da han ikke mer orket vente og gav steinen et spark at noe skjedde.

Over jorda hadde han valg innafor en destinasjon. Men under jorda? Ville han ha valg der? Alt der var ukjent. Over jorda kjente han til naturen, han kjente vegetasjonen, dyreartene, bergarter, elver og vatn. Han visste hvordan å opptre i forhold til de ulike dyr, ulike vatn og elver. Han kunne takle å passere vatn og elver, han kunne takle å møte dyr og fugler, han kunne leve og overleve over jorda. Men under jorda? Han visste intet om den verden som ventet ham der, og følgelig visste han ikke noe om hvordan han skulle kunne takle det han ikke visste hva var. Hadde han erfaring i forhold til det?

Var der vesener, og i tilfelle så, hva slags vesener? Var der planter? Vann+ Hva skulle han leve av når innholdet i ryggsekken var fortært? Og om dette var hans destinasjon, det å gå ned den inngangen som hadde åpnet seg, hva i all verden var hensikten med det? Selv om han ikke kjente til hensikten oppe på jorda, inneholdt den komponenter han kjente og følgelig kunne gjøre seg noen tanker om.

Men hva med destinasjonen, den han hadde ventet på hele livet og til og med holdt en ryggsekk ferdigpakket i årevis? Skulle han ikke følge den? Skulle han feige ut nå? Og om han så gjorde, ville noe ramme ham siden han ikke levde ut sin destinasjon i livet?

Mannen stod ved nedgangen, og for første gang i livet tvilte han på sin destinasjon og intensjonen med den. Men samtidig hadde han gjennom livet hauset seg opp over sin destinasjon, og han hadde nå intet reelt valg. Han var fanget i og av sine egne opphausinger – uansett hvor gale de var.

Mannen sukket dypt og bøyde seg mot en aparte stein som lå foran føttene hans. Han klamret seg til den og tok de første steg ned steintrappa.

Lukket åpningen seg etter ham?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.

Premien denne gang går til Solvor Voll for forslaget om at mannen ville gå inn og ned, men han ville ta med seg noe han fant utenfor inngangen, en trebit, eller en stein, eller en neve jord.

Domantreners sommerstafett, del 5

Mannen på steinen gjorde noe han aldri ville trodd på forhånd han skulle gjøre når han endelig fikk den destinasjonen han hadde ventet på hele li9vet – han reiste seg fra steinen, tok sekken og forlot hele området. Heim kunne han ikke gå. Han hadde ingen returbillett i livet sitt. Han tok stein som gikk gjennom et skogholt, men etter et par hundre meter snudde han, gikk tilbake til steinen og ga den et spark.

- Takk for meg, sa han og snudde tilbake mot skogholtet.

Da skjedde noe underlig. Bak seg hørte han et brak, eller mer som om noe stort ble sprengt i stykker. Han snudde seg langsomt. Det som skjedde bak ham var ikke lenger hans business. Men som en refleks snudde han seg. Hvem ville ikke gjort det, i den situasjonen, - snu seg, mener jeg.

Forbauset så han en røyksky stige opp der steinen hadde vært og han hadde sittet. En røyksky, ikke en steinsky som man kunne forventet når en stein sprengtes – steinsprut, og ikke en røyksky av bare røyk så vidt han kunne se.

Mannen stod. Ja visst ville han forlate og ikke se seg tilbake, men dette kunne han avvente før han dro – se enden på det. Røykskyen la seg langsomt som om den ikke ønsket verken å stige til værs eller synke ned. Mannen mente han kunne se den legge seg ned, men sikker var han ikke.

Han ble stående mens støvskya langsomt forsvant, og i stedet dukket et kraterlignende hull opp der steinen hadde vært. Nølende gikk han nærmere. Nei, ikke krater, og faktisk ikke kraterlignende heller. Det var en inngangsport nedover, steinlagt trapp, steinlagte vegger. Dette var bygget av andre enn naturen..

Mannen stod med ryggsekken på betraktet inngangen, nedgangen, rettere sagt, og han visste umiddelbart at det var her han skulle gå. Likevel nølte han. Det var en ganske stor forskjell på å gå nedover i jorda og ikke ha noen sikre utganger. Hva om denne inngangen lukket seg? Da ble han underjordisk i ordets egentlige betydning. Ville han det? Var han innstilt på det, selv om han visste at han ikke hadde noen returbillett heim. Men likevel. Heimløs på jorda og heimløs under jorda, det var stor forskjell.

Hva vil mannen gjøre på?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.

Premien denne gang går til meg sjøl (siden ingen av dere andre har kommet med forslag (svakt)) for forslaget om at steinen var en inngangsdør.

Da kan jeg endelig heve meg over harstad-diagnosen

Da svever jeg her i Oslo og befinner meg omtrent 1 meter over golvet her jeg sitter på hotellet like før vi skal inn på ABR.

Her i Oslo har vi vært til en nevropsykologisk test av hjernens kapasitet, og når man som jeg har svart på hvitt med uthevet skrift (vel, det med uthevet skrift er overdrevet), men svart på hvitt har jeg det i flere dateringer at mitt hode og hjerne ikke har noen kapasitet – vel, om man har det slik, gruer man seg naturlig nok til en nevropsykologisk test.

Og nå er den tatt. Resultatet kom opp på en skjerm. Da nevropsykologen var ferdig med å gjennomgå resultatet mitt og vi skulle til å dra, kom jeg på å fortelle at min diagnose var dypt psykisk utviklingshemmet. Nevropsykologen utbrøt: Hvem i all verden har satt den doagnosen?

Det kan ikke være en nevropsykolog.

Jeg svarte ikke. Faktisk vet jeg ikke hvilken kompetanse min lokale diagnose-smed har.

Endelig!

En NORSK høgkvalifisert fagperson på feltet!

Spinn rundt et bilde på facebook

Vårherre vandret rundt på den jordkloden han engang kreerte i verdensrommet ved å skille jord og vann. Resultatet var forbløffende. Det ble en planet han klate Jor-den. Han befolket, bedyret, befisket og beplantet den.

Fra skapelsen av pleide han besøke sitt skaperverk, og han fulgte med i det som skjedde der selv om planter, dyr og mennesker ikke alltid merket hans nærvær. Han hadde ved flere anledninger sett seg nødt til å gripe inn i prosessen hans skaperverk gjennomgikk selv om han i utgangspunktet ikke hadde ment å gjøre annet enn å besøke. Han hadde for eksempel grepet inn da menneskene mistolket Kains offer og man fikk et brodermord – og Kain bole drevet bort. Det hadde alltid plaget den allmektige at han ikke var tilstede og fikk grepet inn før ting ble vanskelige. Men når så var skjedd, gjorde den allmektige det beste ut av det og snudde en negativ situasjon til noe positivt. Han ledet Kain og hans folk ut av ørkenen de var fordrevet til, førte ham over endeløse områder, over daler, over fjell og flatland, krysset elver og fjorder til den allmektige stoppet opp. Målet var nådd.

- Dette landet gir jeg deg og dine etterkommere, sa han. Ditt offer sang for meg. Det vil jeg du skal vite. Derfor vil heretter ditt og etterkommernes tungemål synge den samme melodien for meg. Jeg vil også gi landet ditt et nav til minne om vårt spesielle mellomvær. Mange skal misunne deg navnet på landet og forsøke å redusere det ved å gjøre det til noe negativt, men du og ditt folk vil vite noe annet og alltid heve dere over det. Jeg vil kalle landet Guds Og Kains Kaanan, Kaanan til minne om det du måtte forlate på grunn av menneskenes uforstand. Det øvrige fordi det gir deg noe annet og bedre i stedet. Som fysisk tegn skal himmelhvelvet jeg skapte skråne her slik at min sol i perioder vil skinne dag og natt og i perioder vil hvile. Slik skal ditt folk leve i takt med meg og sola. Slik lever jeg.

Den allmektige forlot, men lovet å ofte komme innom sitt folk selv om hans folk ikke alltid ville se ham. Dog ville han etterlate seg tegn på at han hadde ferdes. Man ville se hans fotspor og hans hender, sa han.

Slik ble det. Iblant skjedde underlige, eller rettere sagt, spesielle, ting i landet Guds Og Kains Kaanan, i landet GOKK. Plutselig kunne man oppdage nye ting. En ung gutt fant ved en tilfeldighet en hule i fjellet den allmektige hadde laget ved et av sine besøk. En ny fiskegrunne ble funnet der man trodde ingen fiskegrunne var. Et fjell var plutselig gjennomhullet, nye planter ble oppdaget, nye fiskeslag befisket fjordene og havet. Stadig dukket det opp spor etter den allmektige som viste at han generasjoners generasjoner i 100-potens etter at han ledet Kain ut av Kaanan, så om sitt folk i i landet GOKK. Vårherres finger og Vårherres forspor preget landet GOKK.

Vårherre gjorde enda en ting da han hadde ledet Kain fram mot målet. Han skapte voktere som skulle i hans fravær se om hans folk.

I et område tok han en liten makk, rørte ved den og satte den ut i et vatn. Han kalte makken Skoaber og satte den ut i vatnet som etter hvert skulle få dens navn. Der skulle den bo som et nytt dyr. Makken vokste raskt til en svær drage som levde i vatnet (og fulgte sin intensjon. Han ble vokteren over Skoaber-vatnet og omgivelsene der. Vårherre gjorde ham udødelig. Meget sjelden kommer Soaber opp til vannoverflata, og da kan han bli sett av folk. Men han følger like gidt med i det som skjer under vatnn.

Til vokteren Skoaber laget Vårherre en flott bolig. Han ønsket at Skoaber skulle ha mulighet til å trekke seg tilbake til tørt land når hans makk-gener krevde det, samt ha muligheter til å grave i jorda. Vårherre bygde en flott underjordisk bolig der Skoaber kunne leve ut sitt makk-behov når han ønsket det. Fra huset grov Vårherres finger en underjordisk gang over til det vatnet som fikk Skoabers navn. Vårherre ønsket at Soaber skulle ha muligheten til å stikke opp på overflata slik makk gjerne gjør. Selv som drage regnet Vårherre med at Skoaber iblant ville føle behov for det. Fra det underjordiske huset laget han utgang direkte opp til overflata. Han hulte ut en stor steinblokk han hentet fra Orus og satte den på toppen. Den hadde en solid dør. Der kunne Skoaber om han ønsket det, titte ut eller ta seg en tur på tørt land.

Innimellom daglig dont grov Skoaber ganger og utvidet huset sitt, ikke fordi han trengte det, men han syntes det kunne være greit å holde gamle kunster ved like. Iblant stakk han en tur ut gjennom døra i steinen, og da kunne man se underlige spor der han hadde ferdes. Me

n dett gjorde han såpass sjeldent at deler av steintoppen og døra moseovergrodde. Men for det meste var det vanndrage-genene som trakk, og Skoaber vendte tilbake til vatnet som bar hans navn., Skoaber-vatnet.

Skoaber er en av mange voktere Vårherre satte til å se om sitt folk, Kains etterkommere i landet GOKK. Ennå i dag vokter Skoaber sitt område og dets folk. Bor du i området han vokter og har et problemj som plutselig finner en uventet og meget god løsning, er det Skoaber som har vært på ferde.

.