Domantreners sommerstafett, siste del

Mannen betraktet den åpningen han hadde kommet til i jordens indre. Han betraktet maten som ikke var mat, vegger som ikke var vegger, golv som ikke var golv, hus som ikke var hus og mennesker som ikke var mennesker. Han snudde seg og så at bak ham var det lukket. Hans eneste vei var framover gjennom hallen som ikke var hall, på golvet som ikke var golv, langs vegger som ikke var vegger, forbi maten som ikke var mat – og forbi menneskene som ikke var mennesker.

Han klemte handa om steinen i lomma, lukket øynene og gikk rett fram. Menneskene som ikke var mennesker flokket seg tett om ham. De var vennlige, ikke påtrengende, men de flokket seg om ham. han begynte å bevege seg sakte framover, menneskene som ikke var mennesker fulgte ham. Han lukket øynene og fikk slik tilgang til de deler av hjernen som fungerer best med lukkede øyne. Da hadde han andre ressurser til rådighet.

Han gikk og gikk, iblant lente han seg mot veggen som ikke var vegg og hvilte. Iblant spiste han av maten som ikke var mat – og han følte nærværet av menneskene som ikke var mennesker – men han åpnet ikke øynene. Det rommet i hjernen som fungerte best med lukkede øyne ga ham nødvendige signaler. Han nølte ikke, men gikk rett på der det var korrekt å så gjøre, svingte til venstre der det skulle svinges til venstre og nølte aldri. Han trengte ikke sjekke hva som skjedde bak ham. Han hørte det lukke seg etter hvert som han steget forover.

I livets mannsalder er ingen tid, og i livets mannsalder beveget mannen og menneskene som ikke var mennesker seg framover. De hvilte mot vegger som ikke var vegger og spiste av maten som ikke var mat. I løpet av denne tidløse mannsalder smeltet mannen og menneskene som ikke var mennesker sammen og ble Enhet.

I løpet av denne mannsalderen uten noen begynnelse stumlet Enheten fram til et sted der vegger ikke fantes å lene seg mot og neven med mat var tom. Men den andre neven knuget fortsatt om steinen som var plukket med før ferden til jordens indre.

Enheten kom fra i lyset og åpnet øynene langsomt. Rundt stod det hvitkledde mennesker.

- Han våkner! sa en med en stemme som ga gjenlyd i Enhetens ører.

Det ble travelt om han. Hvitkledde mennesker omga han. En ny stemme:

- Så var det ikke en livslang koma! utbrøt en annen. Også den stemmen ga gjenlyd.

- Hører du oss? spurte en stemme.

Enheten nikket fra sin posisjon i senga. Langsomt lot Enheten øynene gli rundt til de som stod om ham. Alle smilte. I alle fall mente Enheten det var smil.

Den ene handa knuget om noe og minte ham på hvor han kom fra.

Han lukket øynene og gikk tilbake samme vei som han var kommet. Han visste ikke om det var et klokt valg. Men han gikk. Steinen i handa ga løfte om at han skulle finne seg igjen.