En fjellape ser på Fyn

Lørdag 06

Da sitter vi på spisesalen på Svendborg Hotell, og la det bare være sagt med en gang; Jeg er en stor fan av kjøttbullar med potatismos og lingon, og nå skal jeg, når appetitten vender tilbake, prøve meg på Gamle Ole, som skal være en spesiell ost.

Vi kom hit i går kveld, og la det også være sagt med en gang; endelig skjønner jeg hvor egypterne hentet stein til de store steindungene de begrave sine ledere under, antagelig for å sikre seg at de ikke kom tilbake. Vi kjørte fra Malmø over Øresund og over Storebelt til Fyn, og det flate landskapet fascinerte meg. Guideboka sier Danmark er det eldste monarkiet ( i verden? , i Europa? I Norden? Husker ikke). Jeg er overbevist om at den første monarken i dette gamle monarkiet var både framsynt og synsk. Han innså vanskelighetene med å binde sammen et område når man måtte over de høye fjell. Beltene og sundene kunne man sikkert trafikkere med vikingeskipa. Men fjellene? Følgelig utstedte han en kongelig forordning om at fjellene skulle fjernes slik at adkomsten ble bedre, og dette kostet ikke noe, heller tvert om antar jeg, for han skipet fjellene til de land som ville begrave sine statsoverhoder under en rekke stein. Samtidig sikret han seg sin egen endeligt ved at det ikke var stein nok igjen til å dynge over ham og hans etterkommende regenter.

Dette var jo lenge siden, og naturen har leget seg. I dag er det flate bølgende åkre der det før var fjell. Et scoop, spør noen meg, virkelig et scoop, og jeg utleder at detet scoopet var så gigantisk og omfattende at man ennå i dag ser ettervirkninger av det. Den første monarken var smilende tilfreds med resultatet. Dette spredte seg til alle i datidens Danmark og fulgte siden generasjoners generasjoner fram til i dag. Det er derfor danskene er så smilende tilfredse.

Sannsynligvis er det derfor de i dag smilende tilfreds kaller nordmenn fjellaper. Sjøl har de skipet vekk sine fjell og bare beholdt en liten hump for syns skyld, Himmelbierget. Nå tror jeg de ikke sjøl i dag vet hvorfor fjell er negativt, men det er bevart i språket enda generasjoners generasjoner etter at deres fjell ble fjernet.

Nå tror jeg nok en viss fyrste i et litt sydligere land forbannet monarkene i Norge som ikke hadde hatt framsyn nok til å høvle ned i allefall de nordnorske fjell, for da hans undersåtter inviterte seg sjøl dit i 1940, lå den norske altabataljonen, de franske alpejegerne og polske og engelske uartigheter og var uartige i de samme fjellene.

Jeg hadde lyst til å smake de berømmelige danske kaker, og på tur hit stoppet vi derfor ved et konditori for å bestille kake. Det tok ikke av før vi måtte peke på kakedisken, og hun bak disken smilende tilfreds utbrøt; “Åja, KæE!”

KæE! Man skriver visserligen kage, og det skal muligens bli mitt neste studium av dette folket, om da ikke noe annet dukker opp underveis. Klarer man ikke si kage eller vil man ikke? Er kæE et onomatopoetikum? Et mysterium.

domantrener