The Observer og de usynlige

Jeg er i et veldig observasjonsmodus for tida. Jeg observerer og funderer. Som naturlig er observerer jeg mest oss sjøl. Vi står så godt til for hugg. I tillegg er det slik at i bloggesammenheng er det oss det er lettest å spissformulere. Jeg observerer andre også, men lar de observasjonene forbli mine private inntel jeg eventuelt bruker dem i en novelle eller lignende. Da fire av mine noveller ble snonymt sendt til oversetti ng til fransk, trodde oversetteren – som ikke vite annet enn at det var en man nlig forfatter – at forfatteren måtte være en erfaren mann i 50-årsalderen, en med vide erfaringer. Hun ble overrasket da hun fikk navn, alder og forfatteropplysninger.

Jo da, jeg er erfaren. Som Miss Marple, Agatha Christies kvinnelige oppgaveløser som i et helt liv har sittet i landsbyen St. Mary Mead og studert livet der – og på den bakgrunn løser mordgåter, så har også jeg sittet her i Skånland og observert fritt gjennom livet, og på den bakgrunn skriver jeg noveller. Jeg har i tillegg en fordel i forhold til Miss Marple hva observasjoner angår. Jeg sitter og ser ut som om jeg ikke er i denne verden og denne verden ikke angår meg. Gjett om jeg har hørt og observert mye – mer enn jeg egentlig burde.

Forresten hørte jeg det samme om etterkrigstidas unger i Markebygda. Da begynte det fleste å snakke norsk til sine barn mens de bruke samisk seg i mellom. Man hadde da ingen erfaring med passivt språk, og man visste ikke at de enspråklige barna, norskspråklige sådanne, forstod samisk selv om de ikke snakket det. Voksne pratet fritt i vei på samisk også om det som ikke var for barneører. Haha, jeg har hørt en si at denne generasjonen barn ble de virkelig opplyste. De visste også om det de ikke skulle vite om.

Slik er det med meg også. Og ikke bare med meg. Når jeg er i kollegasammenheng ser jeg andre hjerneskadde sitte ” i sin egen verden” og ta inn alt. Jeg vet hvordan å observere at de observerer. Be you warned. Den gjengen ser og vet litt av hvert om livet.

Ooops! Saget jeg av den greina jeg sjøl sitter på? Tør noen ha med meg å gjøre etter dette? Ta det bare med ro. Jeg er som Ni livs hovedperson da han lå skjult i fjellene i Manndalen og kodeordet hans var gentelmainn, jeg er gentelmainn. Jeg spissformulerer iblant ting på heimebane, og jeg tror nok alle skjønner at jeg gjør det og egentlig er stolt over hertingan.

I vårt hus bor det mange usynlige - ikke usynlige av den typen man vanligvis mener med usynlige, slike som kan kusjes mot lyset, og dett var dett. Kanskje er det slike også her, det vet jeg ikke. Jeg tenker mer på typen usynlige som lever i beste velgående andre steder i verden, men som likevel er til stede i situasjoner her. I dag, da vi spiste frokost, var Rumiko Ion Doman her og Coralee Thompson her. Jeg var så uheldig å spytte ut en skorpe.

- Som Rumiko så treffende sier der, sa pappa, man må ha cewable

food også. Jeg bokstavelig talt så Rumiko sitte på sofaen og betrakte oss. Litt senere skjedde noe annet, og da satt Dr. Thompson og betraktet oss.

Har dere den typen usynlige gjester?

domantrener