Dere haar sikkert hørt om Jieđehálli som ligger her i nærheten

Når jeg sier like i nærheten, ber jeg dere huske at alt er relativt.

Altså, like i nærheten ligger Jiedehalli. Jiedehalli er en stor berghule inn i fjellet. Med stor mener jeg stor. Den er stor nok til at befolkningen i Vigesvarri/Blåfjellet brukte det som bomberom ved krigens begynnelse da det ble bombet i området her. Da søkte man tilflukt i Jiedehalli. Hulen har også tjent som utløe, et sted man lagret tørrhøy om høsten for så å kjøre det fram til Vilgesvarri om vinteren.

Jiedehalli ligger godt plassert i terrenget, i en senking på en åsrygg. Man kan se at den er omhyggelig og nøyaktig plassert. Den er lagt der ut fra et behov om nettopp en solid fjellhule. I dag er det uklart hvem som la den der hvorfor den ble lagt der.

Jiedehalli er i dag omgitt av skog. Om jeg har vært der, spør du. Nei. Trenger man det da, for å lyge sammen ei skrøne? Alle skrøner har en kjerne av sannhet i seg, så også min skrøne. Denne kjernen av sannhet har jeg nettopp presentert. Jiedehalli er en realitet der den ligger her like i nærheten, en stor berghule som har vært brukt til ymse forhold.

Fakta som lett kan ettersjekkes, ikke sant? En kjerne av sannhet, mine damer og herrer.

Det som i dag er lite kjent, er hvordan Jiedehalli ble formet, hvem som formet den og hva den ble brukt til før vilgesvarrigjengen og deres forfedre tok den i bruk.

For lenge siden, så lenge siden at isen enda dekte området hvor vi i dag sitter, og også det området der Jiedehalli er, - så lenge er det siden. På isen streifet vesener som klarte seg i slik natur.

Isen var tilholdssted for ulike vesener som levde av hverandre. De var kjøtt til hverandre og hud og klær til hverandre. De levde på isen, var dristige uforfære, voldsomme og isete, og de fulgte isen nedover etter hvert som den sank. Da istiden var over, var også deres tid over. De fulgte med over til jord. De klarte ikke varmen og smeltet etter hvert sammen med jorda. Dere kan kjenne smaken av dem i jorda her.

Om jeg har smakt på jorda her, spør dere? Trenger man det da, for å fortelle ei skrøne? Men dere burde smake på den, for skrøner han ha en kjerne av sannhet i seg, og den sannhetne kan blant annet ligge i jorda her i Sandmark. Kanskje er det nettopp derfor det heter Sannmark, og at navnet skal skrives med to –nn og ikke med –nd. Jeg vet ikke. Jeg bare synes det er mye mer sannsynlig med Sann- for sannhet enn Sand- for noe grusaktig.

Men uansett.

Tilbake til isen langt der over oss i en annen tid enn vår, solårs solår tilbake.

I alle flokker er det alltid noen som ikke følger flokkens koder, som ikke dilter etter flokkens sterkeste. Sterkest i gåsøyne, for sterkest er den som tør ha sin egen kode for livet så lenge koden ikke uroer andre eller ødelegger for andre. I denne flokken fantes også en individualist, og mens vi ikke kjenner navnet på noen andre av istidas vesener, vet vi at denne ble kalt Jiehti. Jiehti var som de andre, dristig og fryktløs, han var som de andre en kjempe, men der andres dristighet førte til råskap, først Jiehtis dristighet til vågemot og framsynthet, samt vilje til å prøve ut ting, ikke bare leve, men også fornye. Jiehti så alltid muligheter der andre ikke så det. Jiehti manglet råskap, eller kanskje han ikke hadde tid til det, opptatt som han var med nye utfordringer. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det Jiehti manglet i råskap tok han igjen i kløkt.

Langsomt sank isen og luften ble varmere. De andre gigantene bare fulgte med isen nedover uten å bry seg om hvor det kunne ende. Det ble stadig mindre is, og stadig varmere. Til slutt, ja tilslutt kan man kjenne smaken av dem i jorda.

Jiehti derimot var en kløktig gigant. Da han ikke fikk de andre med seg, forlot han den flokken han egentlig aldri hadde vært heime i og gav seg på vandring mot den iskanten han visste måtte finnes, og når han fant den, fulgte han den mens isen sank nedover fjellet, og han lette etter et sted der han kunne hoppe av isen. Det fant han i en åsrygg, og med en stor stein som redskap grov han seg en hule i berget. En dyp, kjølig hule. Der ble han, og fra den så han isen stadig synke med de andre på, og han så dem gå over i jord.

Men Jiehti forble i sin kjølige hule og etter hvert som isen sank, gikk han ut på tørr jord og tørt berg. Hans fotspor i berg kan man se rundt Jiedihalli. Sannsynligvis ligger det meste i dag under mose og jord. Men sikkert har dere, Tore, Ann-Mari og Karstein, i blant stusset over fotspor i stein, ikke sant?

Vel, det er Jiehti!

Jiehti slo seg etter hvert sammen med menneskene da de kom. Hans kunnskap ble deres kunnskap, og etter hvert ble også hans gener deres gener. Jiehtis kløkt, vågemot og framsynthet gikk videre til menneskeslekten rundt Jiedihalli. Hulen sin brukte han nå sjeldent, og etter hvert som generasjoner fulgte generasjoner ble hulen brukt til andre formål. Etter hvert som generasjoner fulgte generasjoner glemte man Jiehti. Bare navnet på hulen hans ble bevart.

Jiehti gikk aldri opp i jord, som de andre gigantene. Han gikk opp i menneskene. Ikek sant Tore, Ann-Mari og Karstein. Dere kjenner nok ofte gigantens blod suse gjennom årene deres.
Nå tror jeg nok mange har istidas giganters blod i sine årer, men akkurat her er det Jiehtis. Jiehti som grov ut, brukte og så forlot Jiedihalli.