Allmakt - og andre snurrepiperier

Vi sitter ute ved bålet. Det er kveldsmat, dvs. svidde osteskiver. Noen sier dette er en delikatesse. Noen spiser skivene uten at de er svidd.

Jeg liker disse bålmåltidene våre. Ikke på grunn av bålet. Ikke på grunn av maten. Men på grunn av alle historiene det trigger hos foreldrene mine.  Jeg blir kjent med andre minner hos dem når vi er her, og jeg knytter og kobler disse til mine minner. Det blir en utvidet minnedatabank, kan man vel si.

Jeg vet utrolig mye om oppvekst både i Østfold og her i Markebygda. Keg kjenner til historier og minner fra før mine foreldre ble født, ting de i sin tur hørte av generasjonene før dem. Jeg legger dette i min database inne i hodet og integrerer det med eksisterende kunnskap – og sammenligner med eksisterende kunnskap.

Et eksempel: Da vi skulle tenne bålet brukte vi ris-og greinkvister som ligger og tørker til det formålet. Rester etter at skogen ble hogd ned ligger et par meter fra bålet. Nå er de tørre og fine. En litt tykkere kvist/grein klarte vi ikke knekke til passe bålstørrelse, og mamma la den rett på bålet selv om den var for stor til den og stakk utfor bålkanten. ”Her blir det Allmakts bål,” sa hun. Assosiasjonen var til hvordan Allmakt som for generasjoner siden var lærer i Trøssemark, fyrte. Så ble det skoleminner, mer Allmakt, mer andre fra Markebygda, mer fra Østlandet og mer fra min skoletid.

Dette bare som et eksempel på hvorfor jeg liker bålspisinga. Det er mye mer enn bål og mat. Jeg liker det som følger med, men hadde gjerne sett att jeg kunne sitte i sofaen som xxx (det er en annen fortelling som er sensurert ut av Stasi. Det er merkelig – når jeg graver i min rikholdige databank og formidler lokalkoloritter og øser av mine lokalhistoriske kunnskaper, da slår Stasi til. Men altså, jeg kunne gjerne sitte komfortabelt i sofaen som xxx om jeg fikk samme uttelling av det). .

domantrener

Hvor ligger Hen og hva gjør tida der?

Tider skal komme og tider skal henrulle, synger man gjerne i juletida. Det har lenge fått meg til å fundere, dette henrulle. Å rulle er ok. Det skjønner jeg, men å henrulle bærer i seg slik jeg forstår det at tiden ruller noensteds hen. Men hvor og hva er dette hen det ruller til? Hvordan ruller egentlig tid?

Man synger og leker seg med betydninga av det man synger? Eller synger man bare og tenker ikke over det man synger om? For den del kan kanskje dette hen være et sted tida ruller til, men hva gjør tida på dette stedet, hvis det da ligger i tidas gener å rulle? Ruller det da ikke kontinuerlig - eller gjør det et stopp ved HEN? Og i tilfelle så, hvorfor stopper det på Hen? Jeg antar tida ikke trenger å fylle opp drivstoff, eller gjør den det? Og hvis tida stopper på Hen for å fylle opp drivstoff, hvilket drivstoff trenger tida for å rulle og rulle?

Tider skal komme, tider skal henrulle.

 Hvor kommer denne tida fra før den ruller til Hen? Gjør den noe annet enn bare å rulle?

domantrener

Ikke bare en flyktning krysser sitt spor

Ikke bare en flyktning krysser sitt spor.

Dere har sikkert opplevd noen ganger at dere krysser deres egne spor. Det er ganske så naturlig. Det er unaturlig å ikke krysse sitt spor. Livet går nemlig ikke i en rett strek framover, oppover eller nedover. Det går i slynger og kroker, att og fram mens det kroker seg mot det som er målet. Da må man – det er en naturlov ala tyngdekraften – ofte eller iblant krysse sitt eget spor. Altså ikke det minste underlig at en flyktning gjorde det. Det som er underlig er at noe så naturlovlig ender opp som en boktittel – og blir berømt.

Årsaken til at jeg blir sittende og forundre meg over sporkryssing er enkel. Årsaken står parkert rett utenfor stuevinduet her, og i morges straks jeg kunne, labbet jeg til vinduet for å sjekke om sporkrysset stod der. Som den gjorde.

For mange år siden – jeg antar jeg var 9-10 år, var pappa og jeg ute på landeveien. Vi likte – og liker – å ragge litt rundt. Vi plukket opp en haiker, en tenåring. Pappa plukker alltid opp haikere. Denne tenåringen skulle et godt stykke unna, og siden vi måfå-ragget, ragget vi ham dit han skulle.

Mange år senere var mamma i Kautokeino og hintet for en del ungdom at det var ledig jobb som samisklærer i Skånland. En ung mann sa at han visste det bodde samer i Skånland. Han hadde for lenge siden haiket med en som var gift med en same derfra. Hun ble naturlig nok nysgjerrig på det, og et par spørsmål senere visste hun at han hadde haiket med pappa og meg.

Atter nye år gikk, og en gang kom en ung mann og hilste på meg på Markomeannu og fortalte at han som tenåring hadde haiket med pappa og meg. Han husket det godt fordi vi kjørte ham fram dit han skulle.

Nye år gikk. Nå står hans elegante Mercedes parkert her ute hos oss mens Niko Valkiapää sjøl er i Japam på turne og ferie. Han er artist på årets Markomeannu og kommer tilbake til da.

Man krysser alltid sine spor.



domantrener



Dette har fått meg til å begynne å lete i hodet etter andre sporkryssinger.

Nå har også jeg opplevd sensur

Nå har også jeg opplevd hva sensur kan gjøre med ting. I noen er land er det ikke uvanlig at forfattere kan bli totalsensurert og til og med fengslet. I noen land blir kritiske journalister drept. I den målestokk kan jeg ikke klage. Jeg skrev en uskyldig blogg, vel, uskyldig og uskyldig, alt er jo en definisjon – og sensuren her i huset hadde sin egen definisjon av det jeg hadde skrevet. Nå var jeg jo for så vidt heldig, jeg ble verken fengslet eller drept, men måtte finne meg i et beinhardt kompromiss der vel halvparten av bloggen forsvant. Jeg undres på om P.E.N. kunne ha plass til meg?  De tok jo Salman Rushdie under sine vinger og støtter han der Snowdon med hans avsløringer. Nå er jo ikke min blogg på langt nær så farlig som Sataniske vers eller snoking i eget reir. Men likevel. P.E.N. bør gå inn og tale min sak.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Da kan man se at ting går i ring og verden biter seg sjøl i halen. Eller skal man si at pendelen slår att og fram i livet fra det ene ytterpunktet mot det andre. Noen ganger er pendelen sånn midtveis i sin vandring før den slår mot et ytterpunkt. Nå har jo livet mange ulike pendler som svinger att og fram, så antagelig har man alltid en pendel i en eller annen av livets posisjoner.

For en stund sida opplevde jeg det øyeblikket – de dagene – da et av livets pendler small inn i sin ytterste posisjon, smalt mot veggen så det nesten var et fysisk hørbart smell. Sjelden man får oppleve noe sånt. Vanligvis dasker eller siger disse livets pendler att og fram uten at man tenker på det. De tikker seg att og fram, alle disse livets pendler uten at man tenker over det, fra det ene ytterpunktet til det andre.

I alle fall er det slik med meg. Men som sagt, for noen dager siden opplevde jeg nesten fysisk at en pendel smalt inn til et ytterpunkt, og jeg antar den nå langsomt i livets uendelige tidsmåling, si-i-iger mot motsatt ytterpunkt etter at den gjør et rimelig langt opphold sånn midtveis.

Fra her slo stasi til

xxxxxxxxxxxxxxxx

Hvem er ikke oppvokst med fortellingene om xxxxxx  som hadde spesialisert seg i og finpusset en livsform der xxxxxxxxxxx

Jeg har et par ganger hørt om da hun en  xxxx

Hun hadde alltid en grunn xxxx

Bestefar gjorde som man alltid gjorde og gjør, hjalp naboen, så han greide på hesten og gjorde seg klar. xxxxxxxxx

Historien sier ikke noe om han holdt xxxxxxxxxxxxx                

Det går en del historier om  xxxx

Bestefar og hans gode venn var xxxxxxxxxxxx. Som en digresjon: de to stabeistene snakket alltid samisk sammen uansett hvor de enn var – på en tid da samisk var mye mer enn foraktet og nedsett. De opplevde ofte at andre samer skjemtes over dette, og en av disse skjemmerne var en gang dum nok til å ta dem fatt i manges påhør.

-        Det er en skam slik dere snakker, sa han.

Der angrep han feil person, total feilvurdering. Bestefar svarte:

-        Det som er skam her er at du og en del andre ikke snakker samisk.

Tilbake til xxxxxxxxxxxxxxxx

Jeg vil anta sesong- x  xxxxxx

Bestefar og hans gode venn kom tilbake fra k xxx

Jeg kom til å tenke på disse historiene da  xxxxx

domantrener

PS! Jeg flirer mye til de språklige forviklinger i huset og husker da vi en gang reiste til USA med Lufthansa og pappa brushet opp tysken sin. Da flyvertinna kom med kaffen, sa han først nei, men ombestemte seg senere og ville likevel ha kaffe.

-        Aber ich habe keine Kopf, sa han høflig.

Flyvertinna så langt på han. Pappa gjentok: Ich habe keine Kopf.

Vel, vel, til slutt forstod flyvertinna hva han mente da han pekte på mammas kopp. Kopp er Tasse på tysk, og Kopf er, ja nemlig;  hode. Nettopp sa mamma til Anka:

-        Påstrigvam gladi Magne ii moito nes, ako-abitčeš?

Anka så langt på oss, så stor-lo hun.

-        Ne påstrigvam gladi, as påstrigvam kosá.

Mamma hadde spurt om hun ville kutte hodet av oss, ikke panneluggen.

Men nå venter min lille verden på meg - det er på tide å henge litt opp-ned i svinga.- Sett gele over meg og tertedeig under, og jeg kan gå for en opp-ned kake.

...eller hadde han sjøl forlatt...

Han hadde nesten glemt at han en gang hadde hatt et arnested, et sted der han var i sin egentlige form, sin ubrukte form. Så hadde noen hentet ham ut. Eller hadde han sjøl forlatt. Han visste ikke. Men han visste at om hans spaltede jeg noen ganger fant sammen igjen og fant tilbake til arnestedet, ville han ikke forlate det – eller la seg forlede til å forlate det. Han hadde ferdes i decennier, som var en kjenning fra arnestedet. Han hadde vært innom mange stasjoner i mange ulike former, trøstet mange, senket mange, oppmuntret mange, sparket til mange, endog til mange som lå nede. Han hadde synliggjort seg i ulike sammenhenger. Han ble sett, hørt, lest, forstått og misforstått bare ved sin tilstedeværelse, og bare ved sin tilstedeværelse hadde han forårsaket krig og ufred, men han hadde også forårsaker fred og forsoning.

Nå var han trett og følte seg utbrukt der han befant seg i stadium 3 ute i det håpløse intet der han ikke kunne gjøre noe mer. Han var utbrukt, utnyttet og forbrukt. Hans eneste tanke var å samle sine ulike deler og finne tilbake til stadium 1, arnestedet.

Han visste at han kanskje - sikkert – måtte forlate det etter enten å ha gjennomgått en renselse eller krystallisert seg i en ny form.

Han var trett. Han måtte finne tilbake til stadium 1, arnestedet.

Stadium 2, han elsket og forbannet stadium 2, mennesket og dets behov for den evige kommunikasjon, dets behov for nyanser og fili-fanterier. Dets søken etter nyanser spaltet ham før han i ulike deler forlot stadium 2, det forbannede og elskede stadium 2.

Ordet sukket mens det lette etter sine avledninger, sine sammensetninger, sine menneskeskapte nyanser.