Fra min vinduspost, i min verktøykasse

Vindusposten, bygde-aviser, forklær, nyheter, verktøykassens innhold, det som går gård-i-mella…

Jeg satt ved frokostbordet og laget synonymer på nyhetsutveksling – den som gjerne foregår her og der – så også ved frokosten i dag, og jeg husket de fantastiske synonymkorta noen laget til meg første året vi domantrente. Hvor er det blitt av dem, montro? Må være flere pappesker med det om det ikke er kastet. Jeg tror disse synonymrekkene var med på øke ordtilfanget mitt. Det var forresten ikke bare synonymrekker. Det kunne også være emnerekker. X : Store elver i Europa, hovedsteder, fjellkjeder, norske forfattere, etc. Pappa og Elena laget et opplegg hvor vi i kryping krøp stoppesteder på den transsibirske jernbanen.

Tilbake til sporet. Ikke jernbanesporet, men frokostens synonymrekke. Nå er jo grensen mellom nyhetsformidling og sladder hårfin. Når TV-nyhetene formidler en del av det som skjer politisk føler jeg at grensen mellom sladder og nyheter er flytende. Det er et slags ingenmannsland mellom disse to ting. Og ofte beveger nyheter seg over i dette ingenmannslandet. Sosiale medier er et sted der nyheter kanskje ikke flyter sånn i ingenmannsland. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg føler at der legger man smørsida til. Der er det tjo og hei. Kanskje er dette en kamuflasjeteknikk.

Jeg pleier jo å sitte som ráigebeallji - den som sitter og lytter og gjør som om man ikke følger med i det som fortelles og prates om. Ráigebeallji får med seg utrolig mye.I så måte har jeg det som den generasjonen i markebygda som vokste opp på norsk, det vil si foreldre brukte norsk til dem, men samisk seg i mellom. Denne generasjonen ble norskspråklig - men de lærte å forstå samisk. Det var en ny situasjon i bygda, dette med et passivt språk. Det festet seg ikke helt at unger som ikke snakket samisk, forstod det. De voksne snakket fritt på samisk om ting som ikke var for ungers ører. Og unger lyttet. Mamma sier hun er vokst opp som ráigebeallji. Hun ynder å eksemplifisere dette med en hending fra sin barndom – første gangen hun skjønte at voksengenerasjonen ikke visste at de norskspråklige ungene deres hadde lært å forstå samisk.  De bodde i gammelhuset da, det var i adventstida. De hadde ikke elektrisk lys. Gammelhuset hadde lohpu der ting var lagret slik det visstnok var for vinteren, tønner med salt torsk, salt sild, salt uer, salt kjøtt… Over denne tønneraden gikk det høgt oppe på veggen en hylle. Min bestemor hadde vært på julehandel. Julehandelen var blant annet nødvendige klær kamuflert som julegaver + 1 appelsin til hver. Årets appelsin som man nøt julaften. Bestemor og hennes mor drøftet på samisk hvor de skulle gjemme viktige deler av handelen så ikke ungene fant den. De ble enige om øverste hylle i lohpu. Dit opp nådde ungene ikke. Mamma husker ikke om de ble sendt ut for å leke. I due time, når de antok at alt det hemmelige var lagret på hylla, stormet hun og eldste broren inn i lohpu.  Småungene hengte seg på. I lohpu klatret de opp på tønnene for å rekke opp til hylla. Småungene gjorde det samme. Og i en lohpu  uten lys i mørketida ramlet en av småungene ned i saltlaken i en tønne. Det ble skrik og skrål og de ble oppdaget. Derfor husker hun det så godt. Jeg har regnet ut at mamma ikke kan ha vært mer en max 7 år.

En god ráigebeallji skal bare lytte og ikke falle fristelsen og spørre om mer informasjon. De finnes i dag enda en del historier omkring det. Unger har sittet bak et ludobrett eller noe slikt og lyttet helt til én var så ubetenkt å spørre litt - blandet seg inn i den samiskspråklige samtalen. Da skjedde gjerne følgende - som det skjedde på en av gårdene i bygda: ”fan unga, æ dokker våken endå? Gå og legg dokker!”

Anja skal reise til Tromsø i dag med hurtigbåten. Samtidig lager mamma gomba i dag. Gjett hva Anja har med seg til Tromsø til de markefinnan der? Jeg skulle gjerne vært ráigebeallji når fersk blodklubb-lukt fyller hurtigbåten.

domantrener

For en gudbenådet situasjon det må ha vært å vokse opp slik at man kunne være ikke alt man hørte var like artig.

PS. Dagene går og går. I dag henter vi Anja etter at hun har gjort Tromsø.

Fordelen med å blogge heime er en printer. Man kan printe ut, lese og redigere. Jeg redigerer ikke på PC. det er vanskelig å få helheten.