Tid til utpust

Altså, da sitter jeg i sola og hutrer i boblejakke, og den som undrer seg over det, skal bare ta en tur med ATV-en etter veien. Frisk luft kan være ganske så kaldt, og optimistene, Skåden sr og Skåden jr. hadde denne gangen ikke iført seg bobledresser. Optimister, sier jeg bare.

I dag kom jeg til å høre ordet sykemelding. Nå er det jo et høyst fungerende og oppegående ord i Norge, men jeg har liksom ikke sett dette ordet og dets konsekvens som noe for meg. Plutselig gikk det opp for meg at det kunne gjelde meg i min arbeidshverdag. Nå må man stikke fingeren i jorda, noe jeg gjorde teoretisk, og innså at det måtte være varianten egenmelding jeg kunne benytte meg av. Da jeg først hadde latt den tanken slippe inn i hodet, hektet andre tanker seg på.

Følgelig, da det som heter Magnes pause her i huset, min halvtime der jeg sitter uforstyrret og pønsker på skit og ingenting, en rettighet jeg måtte be om. Uhørt i Norge der Arbeidstilsynet i blant løper beina av seg for det som virkelig er skit og ingenting. Faktisk kjenner jeg til et tilfelle der de gjorde ubotelig skade og løp en psykot’s ærende. I mitt tilfelle klarte jeg det sjøl, så takk og pris for at de ikke var innblandet.

Som sagt, da Magnes pause var over og jeg hadde pønsket på skit og ingenting, var jeg kommet til den konklusjonen at jeg ikke ville reise på ferie og være pumpa. Man trenger ikke være himla syk for en egenmelding. Man må bare hevde at man trenger tid til utpust. Jeg vil ikke bruke ordene ”møte veggen”. Man skal ikke rope på sommer’n, for så kommer’n. Eller som man sier på samisk; bahás beallji álo gullá. Derfor er det kun dette med å finne igjen pusten som er knaggen jeg henger egenmeldinga på.

For om en og en halv uke reiser vi på hele to hele dagers ferie i forbindelse med at vi skal møte på Family Hope i Svendborg og ABM i en annen borg, Fredensborg. Straks Márkomennu er over, hiver vi oss på flyet til Oslo. Denne gangen jager vi ikke videre til Kastrup med fly. Vi drar inn til byen og tar Stena Line til Fredrikshavn. Så leier vi bil og kjører gjennom Danmark til Fredensborg. Men vi skal gjøre et stopp i Silkeborg (alle de borgene de har i Danmark. Levninger etter de nordiske kriger?)  En danske vi traff i juni over et glass øl på Aker brygge anbefalte oss å stoppe i Silkeborg. Der var nemlig verdens eldste hjuldamper ifølge han, den var tre uker eldre enn Skibladner. Jeg har ikke giddet sjekke sannhetsgehalten i dette med eldst, bare at denne hjuldamperen går til den humpen som kalles Himmelbjerget. I tillegg har de visstnok et myrfunn der. En mann som sannsynligvis er flere tusen år og er funnet i en myr. Bare for å understreke det så vandret denne myrmannen rundt i gammeltestamentlig tid.

Egentlig ligger her flere tankekors. I tur og orden: 1) Det er interessant dette med at en liten hump – sett med mine øyne – blir kalt Himmelbjerget når man vet at ikke engang Babels tårn nådde opp til himmelen. Derfor heller jeg til den oppfatning at ordet ”himmel” ikke betyr ”opp der” i denne settinga. 2) Men hvis det er slik at ordet ”himmel” i Himmelbjerget betyr ”opp der”, hvorfor har man så ikke i Norge, et fjelland, noe man tilnærmet mener er så nær himmelen at det ble beæret med det navnet. 3) Her må jeg gjøre en liten avkrok, men som vanlige avkroker henger den sammen med noe. Anja er fra en fjelldal i de Slovenske alper. Mektige fjell. Og jeg undres på hvorfor dansker som ellers er så kreative ikke har kalt Himmelbjerget De danske alper. Jeg har sansen for danskene. Den dansken vi ble å dele en kveld med på Aker brygge. Han hadde bodd 18 år i Norge, og når mora spurte når han skulle flytte heim igjen, pleide han si at det var godt å være dansk i Norge. I Norge kunne en danske til og med bli konge.

Etter at Anja kom hit lukter det ofte bakverk i dette huset. Hun er ekspert på veganmat og tryller fram den ene kaken etter den andre – den ene sundere enn den andre. Men i dag har det luktet god gammeldags usunn mat, for noen har laget litt klappakaker. Når jeg sier litt er det fordi jeg sammenligner det med de vel tusen som ble laget for to år siden. 

Livet rusler og går her i vår avkrok av verden. Jada, jada, jeg vet mange ynder å bruke ordet sentrale deler om der man bor. Så ikke jeg. Hva finner man i sentrale deler? Bråk, søppel osv, osv. Og hva finner man i en avkrok? Det motsatte. Videre jada, jada. Jeg vet at man ynder å si at man sjøl skal definere det som er sentralt for en.  Jeg kan ikke se at dette ikke finnes i en avkrok også. Dessuten vil jeg minne på at det er avkroker som gjør ting interessante. Tenk deg en fortelling som går i rett linje militært presist fra begynnelse til slutt, kontra en som krydrer med avstikkere og avkroker.

Dette får meg til å huske da vi i 2010 bestemte oss til å ta ferie i USA. Vi leide bil og dro til Niagara. Ganske så snart ble det klart at den sentrale, strøkne rette highway fra New York til Niagara ikke var noe annet enn et framkomstmiddel. Derfor programmerte Sigbjørn og jeg om GPS-en slik at den sendte oss mot nord opp i fjellenen og derfra gjennom interessante områder å stoppe ved. Vi hadde en flott tur. Etter Niagar kjørte vi Canada-sida mot øst highway og tok avkrokene til vi igjen kjørte inn i USA. See what I mean?

domantrener

PS. Den observante leser har kanskje lagt merke til at dette er en blogg jeg har redigert. den er nemlig flere dager gammel, og jeg har stadig puttet inn og tatt ut noe. Det går an når man har en printer for handa og slik kan lese og redigere. Redigere på PC er ikke min greie.