…dette med skyld og ansvar

Det er lenge siden vi har vært ute på havet. Dette skyldes dels at vi de siste år ikke har hatt tid, dels at båtfestet på hytta rak av en eller annen gang de siste år og dels at undertegnede ikke liker seg på havet. Men i går var vi på havet. Det ble en plutselig bestemmelse. Anja dro på moltetur, og hertingene og jeg lurte på hva vi skulle finne på. Vi sjekket litt ATV muligheter, men alle forslag som kunne realiseres hurtig falt pga. mammas for tiden dårlige ledd.  Dermed ble det en full-fart ordning om å kjøre til Offersøy, leie båt og dra ut på havet. Bestemmelsen ble gjort på den glovarme og solopplyste lørdagen om å dra dagen etter. Jeg inviterte sporenstreks Vigdis med, og hun heiv seg på.

Avtalen med Vigdis var at vi skulle plukke henne opp klokken 10 sondag. Der begynte ting å skjære seg. Jeg sto riktignok opp i god tid til den avtalen. Men etter frokost – vel pappa og jeg heiv oss i sofaen og sofaen liksom limte seg fast i baken, så da mamma kom etter å ha gjort noen delvis unødige småting som å pakke pluss, pluss, ble hun pottesur da vi enda satt der som Ol-Jonas i underbuksa og så på TV. Oppsummert plukket vi opp Vigdis en time forsinket, og den timen sleit vi med hele dagen. For eksempel da vi kom til Boazovázzi og lurte på om vi skulle ta en liten kaffepause, da knurret det fra baksetet at hvis vi hadde startet i rett tid, kunne vi ha hatt tid til og stoppe der.

Det pøsregnet, og da vi kom til Offersøy, kunne man, om man tolket stemninga i bilen, finne at lysta til å dra på havet ikke var stor. Ingen ville være den som sa at vi skulle dra. Det er jo et ansvar for den som sier det, for man får skylda for det om det går galt. Alle fant på unnvikende manøvrer som å gå på do, drikke kaffe, etc. Til slutt (og det må jeg si imponerte meg selv, for jeg er en fredselskende og konfliktsky person som absolutt ikke ville bli blandet inn i noe slikt) sa jeg at jeg syntes at siden vi hadde kjørt så langt, burde vi dra ut. Dermed var skyld og ansvar klart plassert, og vi lastet alt vår bagasje ut av bilen og dro for å leie en båt. Pappa fikk den til halv pris sikkert på grunn av pøsregnet. Fyren som hjalp oss med båten spurte om vi skulle ha alt det der med oss. Selvsagt, vi hadde jo det som skulle til for et herremåltid ombord, pluss selvfølgelig andre nødvendigheter. Båten lå i molo eller hva det nå heter, og vi måtte gå “planken” noen meter før vi kunne gå om bord. På den andre sida av planken var havet. Vel, vi kom oss om bord med alt pikk pakk.

Denne båten var større enn den vi har på hytta og som pappa var vant med å kjøre. Kjølvannet etter oss så ut som elegante krokliser fram mot det som skulle være et godt sted for fiske. Der stoppet vi og heiv fram redskapen. Pappa satte seg godt til rette i skipperstolen og sovnet. Vigdis heiv ut dorgen. Mamma og jeg tok fiskestanga og fulgte nøye kort-kurset til ham på Offersøy. Når kroken gikk mot botn skulle vi holde litt p på snella for å unngå at den surret seg til,   man skulle bremse litt av med venstre hånds fingre. Det er derfor jeg har tynnslitt hud på fingertuppene i dag.

Her må jeg lage en innskutt betenking omkring mani slik jeg ser det. Dere vet dette med at ”neste gang”. Neste gang jeg legger mynter på automaten og spiller, da vinner jeg kanskje. Neste gang jeg spiller på hester… Bare en gang til ! Det er denne manien som gjør at man kan spille seg til ”fra gård og grunn” eller man kan sitte i båten til man er blåfrossen. Neste gang jeg hiver ut smøret… Bare en gang til… 

Da vi hadde sittet slik i et par timer, var vi sultne og tok fram luksusmaten vår. Drikke trengte vi ikke ta fram. Vi bare så opp og åpnet kjeften. Faktisk sluttet det å regne etter dette som om noen antok at vi nå ikke var tørste eller noe slikt. Vi fortsatte et par timer til selv om skipperen og han med tynnslitt hud på fingrene antydet at vi kanskje skulle gå på til lands nå, men de andre to svarte bare at nå regnet det jo ikke. Heldigvis begynte det igjen å regne etter et par timer, og vi satte kursen mot land. Nå hadde skipperen fatt taket på styringa av denne litt store båten, så kjølvannet var rett som en snor.

I pøsregn skulle vi inn i den trange båsen der båten skulle ligge. Forsøk 1) Litt inn og litt på tverra. Forsøk 2) Vigdis satt med knepte hender, mamma holdt pusten, vi kom oss inn og fikk slått noen gode kjerringknuter og festet fartøyet. Pappa gikk på land langs den smale planken med alt pikk pakket. Så gikk Vigdis og deretter jeg. Som god markebygging og landkrabbe fikk jeg skjøvet båten såpass fra at jeg havnet på ræv på planken med føttene i Vestfjorden. Slik ble jeg halt opp mot moloen mens Vigdis var høytlytt forskrekket, pappa ropte at vi måtte være forsiktig, og mamma kjeftet at dette gikk bra og at de fan ikke måtte rope sånn. Utrolig nok var jeg den eneste som holdt kjeft. Tro det eller ei. Jeg kom da opp på moloen til alles glede og gikk mot bua der vi skulle henge flytevestene mens Vestfjorden plasket inne i mine romslige støvler. Mamma ble glemt igjen i båten – (vel, det er nesten sant. Alt det andre er helt sant). Så hun krøp opp på planken og fram mot moloen. Vi er alltid beredt og har kriseløsninger i bilen. Pappa og jeg skiftet det nødvendige inne på bua. Imens skyndte Vigdis og mamma seg til enstemmig å vedta at vi skulle spise i bilen i ro og mak. Følgelig fyrte de opp bilen og der spiste vi mens eksosen sto ut på parkeringsplassen. Merkelig nok banket ingen på ruta og bad oss skru av motoren. Som en kompensasjon ble for at vi spiste i bilen, ble vi enige om å drikke kaffe på Boazovázzi, men da vi kom dit, var undertegnede i dyp søvn etter dagens strabaser og ikke til å få ut av bilen.

Vi fikk fisk, men vi snakker ikke om hvor mange og hvor store. Rundt oss mens vi fisket lekte makrellen seg i en halv times tid.

Vel heime var Emma Margret og Anja kommet, så det var mat, men undertegnede var så stappmett av opplevelser at maten ikke fristet.

domantrener

PS: Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk dag – og det hadde det virkelig vært, men alle medaljer har en bakside, så også denne. Mamma hadde glemt at hun elsket å ligge på fjorden med en dorg. Nå drømmer hun om å vinne en klekkelig sum i et lotteri og få et slags vinsj-opplegg på hytta som gjør at vi lettvint kan vinsje båten inn og ut. Dermed skal vi vende tilbake til livet slik det var før: dra fredag kveld på hytta. Herje på havet og komme heim sondag helt utslitt.

Det verste av alt er at det er min skyld, Hadde ikke jeg foreslått at vi skulle dra ut på havet selv om det pøsregnet, hadde ikke hun fått gjenopplivet dette med å like seg på havet.  Det er det jeg mener med at ansvar og skyld følger alle beslutninger.