Jeg lover å kle av meg

Jeg lover å kle av meg for den som vil.

Det løftet ga jeg i dag da jeg lå på benken mens ABR-sjefen Leonid Blyum undersøkte meg. ABR jobber med kroppens strukturer og hulrom, og skal man se forandringene, må jeg enten kle av meg eller man må observere bevegelsesmønstre. Bare meld dere på.

Det er onsdag kveld, og jeg er kommet til Oslo og rett til session hos Blyum. I morgen har vi nytt program som legges etter legges etter Blyums gjennomgang. Støtet legges nå mot beina. Der jeg lå på benken og nøt Blyums overraskelse over blant annet bevegelig pelvis, tenkte jeg på ABM-practioners i Danmark som har jobbet med bevegelighet i nettopp pelvis . ABR og ABM er sammen krutt. Blyum gratulerte Team Magne i handa. Det er uvanlig. Han gratulerte også meg der jeg lå på benken og betraktet taket glad og fornøyd. Jeg gratulerte meg sjøl med at jeg har slitt og slept meg over på Instituttet for å trene. Noen dager med lyst, noen dager med tja tja og noen dager med ulyst.  Men jeg gratulerte inne i meg mest meg sjøl med at jeg har de hertingene jeg har. Jeg vet at uten dem...

Vi kjørte i morges  før fanden fikk på seg komogene fra Ørredfiskeriet til Kastrup. Avstand 45 kilometer meldte frøken GPS. Altså omtrent en like lang strekning som fra Borkskogen til Harstad. Den smeiser vi på under timen. Altså skulle vi i teorien smeise til Kastrup på mye kortere tid ettersom det er motorveier nesten hele fram. I teorien. Da vi parkerte på Kastrup for å lempe ut bagasjen før vi leverte leiebilen (vel, mamma, meg og bagasjen og pappa og leiebilen) hadde det gått nesten 2,5 timer. Årsaken: 1): Inn mot København var det DEN køen. Da hjelper det lite med motorveier når farten ofte ligger mellom 0 km/t – 20 km/t. Årsak 2): Frøken GPS sendte oss gjennom byen til Amager der flyplassen ligger. Men always look at the bright side of the life. Der vi stod eller sneglet oss langs motorveien med tre filer i hver retning som forsynte oss med avgasser, tenkte jeg på en artikkel jeg har lest om hvordan den norske bruken av stearinlys i utide forurenser og spyr ut CO2. Jeg sier ikke mer. Jeg observerte også at vi var en av de få bilene med tre stykker i. Noen var to i bilen, mange avgasset alene. Så kom vi inn i bykjernen. Motorveien hadde selvsagt tatt slutt. Nå ble jeg helt satt ut av å se i praksis det jeg sånn teoretisk visste. Danskene er et syklende folk. Jeg var søkke imponert over den mengden som syklet. Aldri hadde jeg ett noe slikt. Der bilene slet seg fram eller stod, freste en enorm syklende horde forbi uten å avgasse. Tommelen opp for danskene sier jeg bare.

 

domantrener

 

 

Mange veier inn til et hus

Så smøyer jeg igjen noen masker. Jeg må tilstå at jeg ikke er så iherdig som min læremester Vigdis. Men det inspirerer - dette med å se og vite at det blir et produkt av det gjøre litt her og litt der. Men jeg tror det må være noe man liker å gjøre når man skal smøye masker. Jeg ser forresten hertingene gjøre det hver dag, her og der. Pappa leser. Han er den største leseren jeg kjenner og alt han har lest ved å smøye en maske! Helt utrolig! Mamma leser korrektur her og der. Smøyer noen masker på en utgivelse - og plutselig er det blitt en bok.  Akkurat nå smøyer jeg noen masker her på ABM-senteret.

 

Dagen har gått og nå er det ingen maske-smøying. Vi er på Ørredfiskeriet. Har spist , sovet, tent opp i ovnen og gjør eller null og niks. I morgen er siste dag på senteret. Onsdag reiser vi til Oslo for å treffe ABR-gjengen fra Belgia. ABM og ABR må ikke forveksles. De arbeider helt ulikt  i rehabilitering. Saken er blitt slik at når jeg hører ordet rehabilitering brukt i Norge lurer jeg på innholdet i det. Jeg er usikker på om jeg kjenner innholdet i det selv om jeg i praksis rehabiliterte etter den modellen fra jeg var 18 til jeg ble 27 år.  Da skjedde veiledning i teorien fra 6. etasje på Harstad sykehus der rehab-teamet holdt til. I dag skjer veiledninga fra Family Hope Center, ABR-Belgium (advanced biomekanical rehabilitation) og ABM (Anat Baniel method). Jeg tror jeg tidligere har blogget  om deres teknikker og ulikheter.

Men uansett, onsdag reiser vi til Oslo, og om kvelden har vi en sesjon med ABR-sjefen Leonid Blyum.  Dagen deretter lærer vi nytt program, eller rettere sagt, neste steg på teknikken. Anka kommer til Oslo onsdag for å være med på denne runden.

Emma Margret har vært her på et kurs på ABM-senteret, hun og mamma. Tidligere, i april, var Sigbjørn og pappa på kurs. Hun reiste i går tilbake til Tromsø. Som jeg nevnte i forrige blogg presset vi inn besøk her og der her i Fredensborg etter hver kursdag. Hun fikk treffe den meget spesielle fru Holm på «fru Holms lopperi» og den den eksellente glutenfrie, økologiske bakeren pluss, pluss. Det hun ikke fikk med seg var «kineseren» som vi pleide spise hos nå og da. Han rehabiliterer, obs, ok, renoverer lokalene og har stengt. Men hun fikk en helt annen og ikke planlagt opplevelse her.

 

Det var ganske råkaldt de dagene hun var her så vi hadde kjøpt ved for å kunne fyre og holde en grei innetemperatur. Da vi en av ettermiddagene kom hit til Ørredfiskeriet og skulle starte generelle prosedyrer som lage middag, vaske klær og fyre opp i ovnen – da skjedde noe uventet. Hun åpnet ovnsdøra for å legge inn til fyring  - og dafløy en bitte liten svart og meget stillferdig fugl ut. Om den var svart av sot eller natur vet jeg ikke. Den hadde tydeligvis funnet veien ned ovnsrøret og var nok glad for å slippe ut. Selvsagt skulle den helst ut i det fri, og nå fulgte et frigjøringsprogram som ikke lyktes. Vi åpnet verandadøra (og lukket dørene til soverommene) og prøvde vennlig å veilede den ut – uten hell. Neste steg var å sette lys ute på verandaen og slukke lyset inn og håpe den fløy mot lyset. Det gjorde den ikke. Tvert om. Her jeg nå sitter og blogger ser jeg rett mot en cirka ikke mer enn 3 cm brei glipe mellom kjøleskapet og taket. Inn der fløy den. Like stille som alltid. Neste steg var å prøve å lirke den forsiktig ut av den sprekken og ut i det fri. Nå kommer det underlige. Den var ikke der. Emma Margret klatret på en stol og lyste inn. Null fugl. Men vi hadde jo sett den fly inn der, og den var ikke kommet ut.  Jørgen på Ørredfiskeriet kom og skulle se på saken. Han er ganske høg, så når han klatret opp på en stol og lyste, så han et lite hull der. Fuglen hadde forsvunnet inn i taket, innertaket. Leit. Til den visse død. Jørgen sa vi nå antagelig hadde fått hilse på Danmarks nest minste fugl – en gjerdesmett.

Trasig å vite at den lille stakkaren befant seg i noen slags lomme eller noe slikt. Stengt inn i tak-kleinga og at det var lite man kunne gjøre for den. Noen timer senere satte Emma Margret i et rop. Der satt den jammen sotsvart og stille på et gardinbrett! Ny redningsaksjon. Denne gangen kom den seg ut verandadøra.

Så har jeg googlet gjerdesmett. Den er som Jørgen nevnte den nest minste fuglen i Danmark (og i Norge.) Den har brunaktig farge, så det var nok soten som gjorde den svart. Det sto videre at den er livskraftig. Ja, det må den jammen være. Det underlige er at den «har en kraftig og akselererende sang med et raspende motiv midt i». (Sitat fra Wikipedia). Vi fant også en lydfil på gjerdesmettens sang. Vår Fugl var helt stille. Men det var nok en gjerdesmett som besøkte oss. Den er lett kjennelig på stjerten som peker opp som en tommel.

 

domantrener

 

P.s. det er kveld og jeg sitter her og kjører på Ørredfiskeriet. Jeg har litt drivstoff å bruke. I morgen kjører vi før fanden får sko på beina til Kastrup. Apropos talemåter, i dag frisket Kathy O’Neill opp en talemåte som vi lærte av Niaomi Swansson. «The proof is in the pudding». Tiden vil vise. Man vil se når man har erfart. Hun sa at man kunne si det om USA’s kommende president.

 

Faen at vi må reise. Jeg trives her i Fredensborg-området eller la oss si: det jeg ser av Danmark her. Bygder, småbyer (eller landsbyer jeg vet ikke) utenom de gigantiske varemagasin. Flott bebyggelse. Koselige kroer etc.

 

 

 

Sedvanlig

Jeg fortsetter å smøye masker. Denne gangen her på hus E på Ørredfiskeriet. Vi – eller rettere sagt noen av oss – har nettopp spist morgenmaden. Vel, den var så sein at den kanskje kvalifiserer til å kalles frokost. Vi skal om to små timer dra til ABM-senteret, så jeg rekker å smøye ganske mange masker mellom de gjøremål vi har før vi drar dit.

I går plukket vi en del epler vi skal frakte med oss heim. I dag skal noen visstnok gå ut her i området rundt Ørredfiskeriet og se etter rognebær. Det sies å være et elendig rognebærår hos oss. Ikke at det bryr meg personlig så mye. Jeg kan godt overleve uten den evige rognebæra til all mat.

Som andre våknet jeg i morges til et overraskende USA-valg. Jeg skulle til å si at det angår meg like lite som rognebæra, men må dessverre innse at valget over there vil kunne få konsekvenser for oss over here. Jeg krysser fingre og tenker; Håper det ikke får fatale konsekvenser.

Heldigvis fikk vi også denne gangen leie hus E. Det er toppen og er etterspurt.

Jeg kommer nå til å på sedvanlig vis berøre det som skjedde på vår tur fra Bork-skogen til Ørredfiskeri-skogen. Når jeg sier sedvanlig vis, betyr det at jeg spissformulerer, jeg trekker fra noe og legger til hoe annet. Jeg velger ut en liten kjerne av sannheten som jeg så bearbeider. Enhver står fritt til tro eller ikke. Det er en slags take it or leave it, men siden jeg enn så lenge lever i et land som ikke fengsler penner, kan jeg gjøre det.

På Evenes flyplass oppdaga mamma at kreditt-kortet hennes ikke var med på turen. For sikkerhets skyld sperret hun det på momangen. Men jeg vil tro vi likevel skulle klare oss, opp-kortet som vi er. Vel, egentlig er vi vel ganske kort-nøkterne i denne familien, men vi har nå i alle fall alle tre et kredittkort.

På flyet inntraff neste runde som brøt med det generelle. Vi hadde billetter som kvalifiserte oss til SAS sine eminente rolls. Slik var det forrige gang vi reiste også, men da var selvsagt alle rolls overoppfylte med gluten. Denne gangen skulle vi være på høgget – i forkant – og pappa ringte SAS og spurte om vi kunne melde glutenfrie rolls. Yes, yes of course, sa man på SAS. Det var dett helt til serveringa begynte et eller annet sted mellom Evenes og Oslo, og vi glade og fornøyde etterspurte de glutenfrie rollsene.  Flyvertinna så på oss som om vi hadde etterspurt russisk kaviar eller noe slikt. Pappa smalt at vi hadde bestilt glutenfrie rolls, og flyvertinna sa at dette de nå serverte, ikke var mat og kunne slik ikke bestilles. Pappa smalt videre at dette var ikke etter avtalen med SAS sentralt. Nå blandet den andre av flyvertinnene seg inn og sa at hun overtok oss, og nå ble det fart i sakene, for hun smalt også, og det siste hun smalt var at hun skulle lage en rapport på det til SAS med navn og setenummer. Hun smalt faktisk ut dette to ganger. Mamma smalt da at det var just de vi ønsket oss, og at man neste gang kanskje hadde en ordning på hvem som kunne melde hva. Så nå lurer jeg på om det venter oss et brev når vi kommer heim.

Da jeg min vane tro betraktet denne situasjonen, rant en talemåte meg i hu: å gompe og gå, visstnok en beskrivelse av at man enten sint eller arrogant kaster på gompen når man går. Men hun gompet  i alle fall derfra.

Dessverre gikk resten av reisa som en generell plankegang til vi var kommet til Hillerød der vi bodde en natt mens vi ventet på at hus E skulle bli ledig. Like vanlig og uten de store sprik møtte vi på ABM-senteret og dro på Super-brugsen og handlet livsnødvendigheter.

Nå er det slik at når vi reiser, har jeg store forventninger om å slå ut håret etc. Så når jeg har guts til det, presser jeg på som faen om at vi for eksempel skal spise ute mens de andre to er mer matpakkefolk. I går var en slik dag. Vi hadde liten tid mellom rundene på ABM-senteret, men jeg anså det til tid nok til å spise lunch ute i stedet for matpakka, så jeg presset på. Vi dro følgelig for å spise ute. Nå har «kinerseren» stengt, så valgene er ikke så store her. Vi havnet hos «italieneren» og lynspiste en lunch før vi måtte løpe til bilen og kjøre til ABM-senteret. Vel, ikke alle løp. Mamma satte seg igjen, for hun hevder at hennes allergi og vegg-til-vegg-teppene på ABM ikke skal være for mye sammen. Pappa og jeg stakkars har ingen allergier å vifte med. Vel, jeg har no denne katta, men ABM-senteret har ikke katt. Vi skulle etter avtalen hente henne når vi var ferdige. Da vi kom for å gjøre så, kom hun gående med en rutet sixpence på hodet. Pappa sin. Den var blitt igjen hos «italieneren» da pappa og jeg måtte løpe.

Om kvelden var vi tilbake i hus E og lydboka «En sang fra fortiden» av Kathrine Webb. Siden noen (les mamma) hadde handklådd på fjernstyrerne til TV og video, og noen (les pappa) ble gallsur for at vi nå ikke hadde TV og valget i USA nærmet seg, hadde vi god tid til lydboka. Men i går kveld jaget pappa ut eieren av området for å få TV’en opp og gå. Deretter slo han den ikke av da vi la oss, for han skulle jo se valget i natt, og mamma fikk sur ordre om å holde seg unna fjernstyringa. Egentlig hadde det vært like godt uten TV, for da jeg våknet i morges var situasjonen den at Trump var tilfreds på skjermen og han som hadde mast for å få skjermen opp og gå, var absolutt ikke tilfreds.

Men uansett, dagene går her i Fredensborg.

 

domantrener

 

PS. Snart er tida der til at vi må dra til ABM-senteret.

Atter en ny morgen her på Ørredfiskeriet. Jeg smøyer noen masker før vi drar på ABM. I går kom Emma Margret, og fra Køben tok hun tog via Helsingør hit. Vi sto parkert på Fredensborg stasjon og ventet – med motoren i gang for å holde varmen – vi som en del andre parkerte biler. Hva de andre hadde i bagasjerommet vet jeg ikke, men vi hadde to små sekker ved så vi kunne fyre opp når vi kom hus E. Varmepumpa, som den eneste varmekilden, klarer ikke å varme opp alt.  I alle fall ikke når det legger til kuldegrader og den skal varme opp fellesrommet som er stort og høgt, høgt under det lavvoaktige taket pluss gang to soverom og trappegang opp til hemsen.

Jeg liker å vise de andre deler av mitt liv her og der. I dette tilfellet Fredensborg, Ørredfiskeriet, ABM-senteret og omgivelsene generelt. I dag etter programmet kjører vi rett øst mot Øresund, så videre nordover mot Kattegat og nordspissen av Sjælland, Gilleleije, hvor vi skal spise middag  før vi snur sørover på vestsiden av Esrum sø til Fredensborg. Det høres langt ut, men er i praksis som en litt lengre handelstur å regne for en nordlending. Danmark er jo et lite land. Sjælland enda mindre, og Nord-Sjælland der vi befinner oss, er ikke store geografiske enheten.

Akkurat her på hus E har de første stormkastene etter valget i USA stilnet. Nå gjenstår bare sommerfugl-effekten. Dere vet, når en sommerfugl flakser med vingene et sted lager det orkan et annet sted, og selv om man neppe kan kalle Trump en sommerfugl, håper jeg orkanene ikke blir av de verste katastrofene. Jada, jada, selvsagt er jeg enig i at han nå få en sjanse, men uansett hva jeg og andre mener om sjanser, betyr det lite. Han er ved roret nå uansett. Da gjenstår bare: Den Gud giver et embete måtte han også give forstand.

Uffda, jeg angrer på siste avsnitt. Jeg verken har innsikt i utenrikspolitikk eller USAs situasjon. Jeg er mest Jacob von Tyboe som, om han bare fikk sjansen til å gi vedens ledere et råd på øret….Eller som enkelte kafebord her og der der enkelte kafegjester sitter daglig og har svar på hvorddan å løse alt fra diverse storpolitiske utfordringer til hverdagens trivialiteter. Slik er sofaen her på hus E et kafe-bord Holberg verdig.

 

 

Å smøye en maske samt frokost

Frokost/moregnmand på Hillerød Hotel. Det er fan meg tredje gangen vi er her. Første gang var i august 2015. Da var Anka med, og vi bodde her hele perioden. Neste gang var i mars 2016. Da var Masha med. Da bodde vi her mens vi ventet på at Ørredfiskeriet skulle bli ledig. Og nå er vi her igjen og venter på at Hus E på Ørredfiskeriet skal bli ledig. Denne gang er vi alene.

Mens jeg sitter her og venter – jeg har hevve i meg frokosten, morgenmaden mener jeg - mens jeg venter på avspark i retning Fredensborg og ABM-senteret, smøyer jeg en maske. Jeg har lært av Vigdis dette med å smøye en maske mens man venter. Når det er høve til det og mens hun venter, strikker hun, smøyer noen masker, og hun har jammen fått mange plagg ferdig. Fått gjort mye ved å smøye en maske her og der. Begrepet å smøye en maske er for meg blitt et begrep på å utnytte tida, gjøre litt når det er mulighet og slik få resultat over tid.  Følgelig smøyer jeg en maske her på Hillerød Hotel.

Mens jeg har spist frokost her har hodet lett opp minner om alle de frokoster jeg de siste 12 år har spist her og der. Noen har vært alminnelige og gode og har fylt sin funksjon som de skal. Og de ligger nok lagret ets sted, de også, som gode minner. Noen har vært uvanlige på et eller annet vis og er lagret slik. Disse minnene dukker lettest opp når man leter i hjernens arkiver.

Mange frokoster dukker opp som noe annet enn det som fylte et primært behov. Det er faktisk mange. I Paris husker jeg at medbrakt norsk glutenfri havre berget frokosten. Glutenfri havre er forresten et must og undervurdert  som koffertfølge. På hotellet vi bodde på i Paris, fikk vi kokt havregrøt på kjøkkenet der.

Men om jeg skal starte i nær fortid, så nær at det er i dag morges (for nå er det kveld og vi er instalert på Ørredfiskeriet). Mens vi spiste en meget god frokost på Hillerød hotell med godt glutenfritt brød, husket jeg hvordan det var i 2015, glutenfrie muffinsaktige brød som var omtrent like harde som en hammer. Vi prøvde å sjøl kjøpe glutenfrie brød, men Rema som var nærbutikken vår der, hadde et arkeologisk lager av et par frosne ubestemmelige glutenfrie noe nederst i en disk. Jeg husker jeg undret meg over at dette var Danmark, men så flyttet vi i neste runde og bodde her på Ørredfiskeriet. Her er Superbrugsen vår nærbutikk – og her er det andre boller. For eksempel har de et kjempegodt surdeigs-glutenfritt brød jeg elsker og en pumpernikkel-aktig brødsort pappa liker og som han frakter heim i eskevis.

Chestnut Hill hotels froksot minnes jeg med glede av mange årsaker. Mest at jeg elsker Chestnut Hill,  og det å spise frokost og betrakte gatelivet der, er ting jeg stadig lengter etter. Frokosten der var  - vel, la oss si det slik: kaffen var ok visstnok. Teen likeså. Ikke noe glutenfritt. Egg pluss søtt, søtt syltetly som pålegg (som en sukkerrotte som jeg gjerne skulle spist masser av). Men heldigvis var Farmers’ Market nabo til hotellet, og der bunkret vi Pennsylvania-produkter og lurte inn i frokosten vår.

Mens jeg er på den sida av Atlanteren husker jeg et par andre frokoster. I 2010 kjørte vi til Niagara og gjennom sørligste del av Canada langs Ontariosjøen før vi kjørte over til USA igjen. En natt ble tilbragt å et slags elegant retrohotell i Canada, og det jeg husker best derfra er at da vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Uvant. I tillegg: vertskapet x og x hadde den glede å invitere til frokost kl 9. Her var det ikke bare å komme slengende til frokost katid som helst.

På USA-sida av Ontariosjøen hadde vi også en spesiell frokost. På tur til Niagara forlot vi highway’en og kjørte rett nord og opp i fjellområdet. Derfra programmerte vi GPS’en til Niagara. Og det vil jeg si: nå  ble det en annen opplevelse av landskapet enn å frese etter highways. Jeg husker utrolig mye fra dette området både av kafe-besøk på puber på dagtid pluss middager på små bygdekafeer. Men så var det frokosten. Da det en kveld nærmet seg tid til å finne overnatting, hadde Sigbjørn funnet et sted han hadde lyst til å prøve, og vi headet mot det. Skogen ble mørkere og mørkere og veien smalere og smalere – og baksetet murret høgere og høgere om å snu Til slutt kom vi fram til en delvis mørklagt lang og smal gårdsbygning med et lite lys i et av de mange vinduene. Spunky. Baksetet murret, men Sigbjørn gikk inn for å spørre om de hadde plass til overnattingsgjester. Han ble der inne så lenge at de to i baksetet vurderte at den ene måtte ringe politiet mens den andre gikk inn. Og det vil jeg si: det var på høgget da Sigbjørn sakte og sindig kom ut og sa at vi var booket inn. Inne så det ut som om noen enten skulle flytte ut eller var på tur til å flytte inn. Langs veggene var det stablet esker i høyder opp mot taket. Én mann var der. En liten og kulerund fyr som spurte katid vi ville ha frokost. KL 8 mente vi var høvelig sia Niagara var neste mål.  Kl 8 neste morgen var vi klar for frokost og avspark, men huset var helt stille  og ingen tegn til frokost. Som jeg nevnte var dette et utrolig langt og smalt hus. Noen av oss – vi som ikke trenger kaffe som startmotor på dagen – ville bare dra videre, men de som ikke fungerer uten morrakaffen, var av en annen mening. Til slutt gikk mamma for å ta en siste sjekk før vi bare forlot. I følge henne (noe vi senere fikk bekreftet) gikk hun bortover det lange smale huset gang for gang uten tegn til spisesal. Men i enden kjente hun en svak kaffelukt og fulgte den. Fant en dør som ledet ned en trapp, og lukta ble sterkere. Aldri glemmer jeg den frokosten. I en stor spisesal i underetasjen der det kunne vært dekket på til minst femti, var det dekket  nydelig frokost til oss fire – i borteste hjørnet ved en stor, gammeldags svartovn satt den lille, runde mannen og ventet på oss. Og frokosten? Alt heimelaget slik Lee Kaltenbachs tyske immigrant-bestemor hadde laget det. Syltetøyet, spekulasien, blodmaten. Han stekte og varmet på svartovnen. Da vi skulle dra, så vi en krukke der man kunne legge tips. Ingen av oss hadde mynter, men han hadde diverse for salg. Kopper, gensere etc. Alt var svindyrt, men som en kompensasjon for at vi ikke hadde tips, handlet vi en genser og noen kopper. Derfor har jeg i dag en kopp fra Lee Kaltenbach’s bed and breakfast – a little bedder -og en genser jeg bruker i trykktanken.

Til slutt, men ikke i kronologisk rekkefølge, kommer opp opplevelser vedrørende frokost fra den første tida i USA. Da bodde vi på Silverstone hos den meget spesielle polske immigranten Yolanta som antagelig hadde glemt at hun var kalv en gang – eller kanskje var saken at hun husket  meget godt at hun hadde vært kalv. Vel, akkurat det har ikke noe med frokostbloggen å gjøre vil jeg tro. Systemet på Silverstone var at alle laget sin frokost av det man fant i kjøleskapet der. Så vidt jeg husker sto det vaffelrøre på bordet pluss det seige, oversøte syltetøyet (nam, nam) pluss egg og bacon. Vi hadde brød sjøl og stekte egg og bacon. I november 2005 var onkel Per med, og da var tre av oss i følget etterkommere av Flesk-Anders pluss at pappa også liker bacon og egg.

Resultatet var at haugen av egg og bacon som vi fire slafset i oss til frokosten ble større og større. En følge av dette var at haugen av egg og bacon til andre som også var på Doman-instituttet og bodde på Silverstone vokste dag for dag. Deriblant bodde noen indonesere og dansker der. Da vi neste gang kom til USA – april 2006 – og bodde på Silverstone, var egg og bacon ikke lenger en del av frokosten. Yolanta sa det var fordi Doman-instituttet hadde sagt dette ikke var god kost. Tilbake var vaffelrøra med gluten pluss det oversøte syltetøyet. Jeg tviler på at Doman-instituttet hadde applaudert den frokosten.

 

domantrener

 

Mus som katt

Man sier at ting har minst to sider, at man skal betrakte en sak fra minst to vinkler. Det tror jeg er feil og en dårlig måte å betrakte en sak. Man må betrakte en sak i sirkel. Det vil si at man forflytter seg grader for grader sirkelen rundt, og for hver forflytning, betrakter man saken som ligger i sentrum av sirkelen – såklart. Da får man et delvis bilde av saken – på dette vertikale planet. Men jeg våger den påstand at om man hever seg – la oss si 100 meter opp i luften – og da utvider sirkelen for deretter å gjenta samme observasjon ved å forflytte seg grad for grad, vil man få et overblikk over saken og de omliggende ting som anrører saken.

Og naturligvis må man bevege seg tilsvarende lengde nedover og utvide betraktingssirkelen derfra også. Same prosedure. Da kan man begynne å si at man har grundig sett på og satt seg inn i saken.

Hvorfor denne epistelen en tidlig onsdags morgen mens det ennå ligger en minst to uker gammel usendt blogg? Kanskje fordi jeg føler jeg må forsvare meg eller min situasjon. Jeg vet ikke. Men for cirka en uke siden fikk vi en telefon fra en familie med godt voksen hjerneskadet familiemedlem. Det høres kanskje rart ut for dere, jeg kjente hvor glad jeg ble da jeg hørte at også hun bodde heime. Filosofien og politikken er at er man 18 år er man voksen og flytter i egen bolig. Vel, jeg har ikke noe problem med at man er voksen ved fylte 18, men dette med å flytte i egen bolig er for meg, og jeg understreker for meg en sak jeg må betrakte fra alle de ovenevnte ståsteder. Altså, jeg bor heime på tross av generell oppfatning av hva som er riktig. Joda, jeg vet at flere organisasjoner i etterkant av kampen mot de store sentral-institusjonene og avvikling av HVPU, (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) gikk inn for hver man sin bolig. Det liker jeg. Samtidig er det ikke der jeg finner min plass i livet. Min plass i livet er i en skog somewhere close to nowhere  hvor man en grytidlig morgen finner ut at nå har det velsignede regnet bløtt opp jord, skog og gammelt gress så mye at man kan ta en gigantisk opprydding der det mest utrolige går på bålet. Eller man i et snapp og uplanlagt finner ut at i dag er dagen for å gjøre nettopp DET uhindret at man egentlig hadde andre planer.

Eller man kan ergre seg over, undre seg over eller glede seg over et nytt dyr som løper rundt huset her. Etter en del googling etc har vi først avskrevet at det var en røyskatt. Vårt dyr er langt og smalt og kvikk som en viss person der den spurter mellom garasjen og småkrattet foran huset. Men størrelsen var ikke en røyskatt selv om den lignet. Ny googling og lesing om røyskatter og dens familie, for familie måtte det være siden den lignet røyskatta. Jeg mener; den ligner ikke svin som ligner sin. Vi endte opp med snømus som skifter til kvit vinterpels når det er en nødvendig kamuflasjefarge. Etter at Anja hadde insistert på at den er et rovdyr som livnærer seg på mus og andre slike småvesener som i sin tur livnærer seg på å okkupere innomhus – og hun hadde vært forskrekket over at vi la ut gift til snømusa -fløy noen ut og fjernet giften. Snømusa spankulerer ennå mellom garasjen og huskrattet, og noen her i huset setter sin lit til at den tar mus. Slik sett har vi fått en høyst personlig katt. Mye bedre med en snømus som tar problemet før det blir et problem enn en katt som skal ta problemet når det er et problem. Slik sett er snømusa en katt uovervinnelig. den kommer problemet i forkant – og den sprer ikke allergi rundt seg innomhus.

Nå undres jeg bare om denne snømusa har unger og jeg kan som halve verden gå inn på alle kjøpe/selge sidene på facebook og selge rasereine allergivennlige musejegere. Det hadde gjort seg.

I morgen skal snømusa, olta og báikestállu ta over vakthotdet her sammen med noen jordiske skapninger på to bein som også tar vakthold. For klokken 4.45 drar Anja for å ta fly til Wien og derfra heim til Jesenice med privatbil. Lynfort har denne tida gått siden hun kom. Hun har bokstavelig talt på en stille måte uten de store ord snudd opp ned på ting i dette huset.

Med det mener jeg matlager. Det er nemlig slik her i huset at hertingene som er vokst opp i en steinalderhusholding der man måtte sanke inn fôr til vinteren, tror at vi enn å lever i den tidsepoken. De har ikke fått med seg at det er åpne butikker om vinteren også. I deres barndom måtte man ha tønnevis med saltet fisk, sild og kjøtt pluss bunkring av frukt og bær for å klare seg over vinteren. Slik lever vi ennå i dette huset. I løpet av sommeren går de ut med ljå og høster inn gress som de tørker eller forveller og fryser. De kaller det urter. Jeg kaller det kufôr. I én fryseboks lagrer de fisk nok til at man kunne fø et par seler i tillegg. I en annen fryseboks lagrer de hamstret halvpris-kjøtt fra COOPs halvprisdisk pluss diverse bær fra skogen og Riksgrensa. I september drar vi til Harstad med tom bil og vender heim med bønner, linser, kikerter, olivenoljer etc fra utenlandsbutikker. Som om det ikke var nok er vi innom Nor-Engros og stuer inn sekkevis med toalettpapir, tørkeruller, flytende oppvaskmiddel i store kanner pluss spann med maskinoppvask- og klevaskepulver. Så kjører vi heim mens Berlingoen tunglastet sliter seg oppover bakkene i Boltåsen, og hertingene er storfornøyd fordi man har fått nødvendigheter i hus før snøen kommer. Den som ikke tror meg er velkommen på kontroll.

Det sier seg sjøl at vi ikke klarer spise oss gjennom alle disse lagrene, men det er ikke til hinder for at vi neste sommer og høst har same procedure. Der har Anja hatt en stille revolusjon, og vi har spist oss endenfra og oppover i løpet av de siste 5 månedene. Hun har jobbet som en arkeolog ned gjennom radene. Nå er vi oppdatert hva bruksår på enkelte ting er. Enn så lenge.

Hun reiser altså i morgen. Anka dro i dag til Liland. Vi drar også i morgen til Danmark og derfra til Oslo på ABR. Dit kommer også Anka for å delta.

domantrener

PS. Den observante leser vil kanskje se at denne bloggen begynte jeg på for ca tre uker siden. Latskapen lenge leve. Jeg har gått i frø.

Forunderlig talemåte! Å gå i frø betyr i følge google at man slutter å vokse og utvikle seg. Merkelig, for egentlig er jo dannelsen av frø spiren til nytt liv. Whatsoever! Nå må jeg krype i loppekassa, og jeg skal la være å google loppekasse siden det er et logisk begrep.