I dag maste vi oss til Harstad på en bokloppedag. Ikke at jeg trodde det kom så mye av det, men så er det jo dette med at noen her tror vi finner store skatter der, og noen tror ikke noe som helst, og noen bare drar for å gálggat hárjji. Ha, plutselig dukket det ordet opp – gálggat hárjji – tilfredsstille mas, gi etter for å få fred for mas. Lurer på om det finnes i Márkku sánit.
Ok, det finnes der. Nå har vi akkurat sjekket det på One drive der en del ting ligger, deriblant manuset til Márkku sánit. Saken er at noen – jeg nevner ikke navn – mener noen (meg) må komme meg ut. Ofte må man gálggat hárjji - man må gjøre noe for å tilfredsstille et krav eller et mas. Man gjør det av den grunn og ikke fordi dette er noe man ellers ville prioritert.
Følgelig dro jeg i dag til Harstad på bokloppis, slepte meg opp av senga og la i vei dit. Hyggelig og kaldt lokale – og ved minus ti grader nær sjøen. Det ble kaldt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg denne gangen ikke skulle være den som brøt ut av det gode selskap, så jeg satt han av. Det ble mamma som antydet kaldt. Der satt vi med motoren på og ventet på pappa. Lovlig eller ikke lovlig å la bilen gå på tomgang – vi gjorde i alle fall det og hadde det godt og varmt den vel timen vi ventet på bokloppa. Jeg må tilstå jeg er imponert over hvor lenge han holdt ut der. Vi antok han saumfor alt som var der – som han hadde gjort. Mens vi satt i bilen, kom flere biler til, og for de fleste var det slik at en satt i bilen og holdt den i gang mens en annen var en tur innom loppemarkedet. En snartur vil jeg si. Her tar jeg en liten google-pause.
Back in business. Som jeg trodde, vegtrafikkloven paragraf 16 klargjør at man ikke kan la bilen gå på tomgang. Mens jeg googlet fant jeg at i Bergen vurderte man å bøtelegge dette kraftig. Der er det kanskje regnet de vil holde ute. Vi holdt i alle fall kulden ute, vi og noen flere, men tillatt er det altså ikke.
Så er det dette som jeg nok flere ganger har henvist til: Man må bruke vett mellom paragrafene (sitat Per Borten). For ublu lenge siden mens vi bodde på Gåsbakken holdt Per Borten 17. mai-talen. Jeg husker det selvfølgelig ikke. Det ligger i det jeg pleier tenke på som et kollektivt familieminne. Jeg vet ikke om emnet for talen var tiltenkt å være «vett mellom paragrafene», men det ble i alle fall det som huskes i det omtalte felles familieminnet, men det vil jeg bare si – og holde en 17. mai-tale som huskes, må være litt av en prestasjon. Hvem husker nå egentlig alle de talene man hører. Borten illustrerte sitt poeng ved å fortelle om en sak, et brev, han fikk mens han var statsminister. Brevet kom etter en dom i Ofoten tingrett. Jeg antar det var henvisinga til Ofoten tingrett som gjorde at mamma og pappa fulgte godt med. Det var på den tida loven omkring traktorbruk kom – og nå orker jeg ikke google om når og hvordan denne loven var. Den satte i alle fall restriksjoner på den frie ferdselen en traktorkjører hadde. Man måtte ha førerkort for å kjøre traktor på offentlig vei. Man kunne heller ikke fylle opp traktoren med folk. Denne mannen som skrev til statsministeren, hadde blitt domfelt for akkurat det. Han drev gård og hadde kyrne på et sommerbeite med sommerfjøs. Det var mens folk enda hadde sommerfjøs, og dit dro han og kona for å melke. Han tok traktoren og fraktet melka heim på den. Og kona satt selvfølgelig på. De måtte kjøre ca. 400 meter etter en offentlig vei – en bygdevei. En dag ble de stoppet av en nidkjær lensmannsbetjent som ga bonden en bot han ikke vedtok, og saken havnet dermed i rettssystemet og bonden ble dømt for ulovlig ferdsel. Det var da han skrev til statsministeren og spurte hvilket land han bodde i. Borten la brevet i en skuff og svarte ikke på det. Han kunne ikke skrive det han hadde lyst til: Bonden burde ha fått en bot om han kjørte alene og kona måtte løpe etter. Denne historien illustrerte dette med å bruke vett mellom paragrafene – og ikke være paragrafrytter.
Jeg har så mange eksempler på både paragrafrytteri og det med vett mellom paragrafene – og jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen historie. Men for å ikke bli for egofiksert (her leter jeg etter et annet ord som dekker det bedre, men fant det ikke), vil jeg dra neste historie om noen andre. Da den tidligere nevnte traktorbrukloven kom, fikk man i mange bygder, så også her i Planterhaugen, en annen traktorbruk, og det merkelige er at vi da hadde en nidkjær lensmannsbetjent her også.
Jeg må gjøre en liten avstikker fra historien her før å undres over hvorfor det er lensmannsbetjenten og ikke lensmannen som var så nidkjær i tjenesten. Kanskje dette syndromet med å være mer kongelig enn de kongelige. Eller må underordnede gjøre shitjobben mens sjefen kan være jovial? Kan det være den underordnede som må vise at man både kan og vil gjøre jobben sin ordentlig? Dette kunne være emne for en blogg eller en oppgave. Hva trigger oss mennesker til det?
Tilbake til den tida da traktorloven kom, lenge før min tid. Det var traktor på nesten alle gårdene i bygda, så denne loven angikk og rammet mange. Man kunne ikke lenger krysse Planterhaugveien med traktor, noe et par stykker hadde erfart etter møte med den nidkjære lensmannsbetjenten. Noen ganger måtte man kjøre noen hundre meter etter veien før man krysset, og man kunne ikke lenger la unger som var store nok til å nå opp til rattet gjøre denne veikrysserjobben.
Så hører det med til historien at enkelte steder i Planterhaugen tar østavinden skikkelig i, og når kan gjør det vinterstid, bløs han gjerne sammen hardpakkede skavler over deler av veien, så å spa seg ut av skavlene var noe man måtte regne med. Det ble enklere da traktorene kom, da kunne man få skikkelig drahjelp til å komme seg løs.
En snørik vinter etter en lang østavindsramling med dertil tilhørende skavler hadde lensmannsbetjenten ærende hit. Han klarte komme seg gjennom de to første skavlene, tydeligvis var han såpass vant med det at han visste man måtte ha full fart for å brøyte seg gjennom. Han kom seg altså gjennom de to første skavlplassene før han kom opp på bakken her. Og på tur videre inn i Planterhaugen. rett her oppe er det DEN monsterskavl-plassen, men jeg vil tro lensmannsbetjenten i tiltro til at han hadde overvunnet de to første, nå ga full gass inn i denne. Og ble der. Og ga mere gass. Og ble der enda mer. Nå vet jeg ikke om han prøvde å spa seg ut eller om han ga opp først som sist og hentet hjelp. Først kom han hit og ville ha traktorhjelp til å bli slept ut av skavlen. Bestefar beklaget så mye at hverken han eller guttungene, onkel Jarle og onkel Per, hadde fått førerkort for traktor. De kunne derfor ikke kjøre på vei, men hjelpe ville han gjerne, så han tok med spade og ble med lensmannsbetjenten. Nå er jeg usikker på om lensmannsbetjenten også var innom de to andre gårdene rett i nærheten av skavlen etter traktorhjelp. I alle fall fikk han ikke det, for ingen hadde pr den dato fått førerkort for traktor, men alle mannet seg til med spader, spadde og skjøv til han kom løs, og jeg vil tro de hadde det morsomt da, hertingene, Når ting var på det artigste, og jeg vil også tro at et par av dem brukte samisk seg imellom.
Nyere forsking viser at han i alle fall var to ganger her og neset den vinteren. Neste gang kom han lenger og satt han fast i skavlen omtrent der naboen i dag har gårdsplass. Veien innover i Planterhaugen gikk der da. Da kom han også og spurte om traktorhjelp og sa at det gikk bra uten førerkort.
Nå var dette lenge før Trump justerte det politiske språket man kunne bruke i enkelte situasjoner og beskrivelser. Hvis ordet shithole hadde vært en snakkis da tror jeg nok at den samme lensmannsbetjenten ville kalle Planterhaugen for en shithole.
Interessant var det i alle fall når asshole og shithole møttes.
Jeg må bare avslutte med når bestefar tok førerprøven for traktor. Ryktet sier at hva teori angikk leste han ikke om kryssinger ved tog. Selvfølgelig fikk han dette spørsmålet på teoriprøven. Som svar skrev han at hverken han eller traktoren skulle kjøre til nærmeste toglinje – Narvik eller Fauske – så spørsmålet var ikke aktuelt for ham. Det ble visstnok akseptert. Så kom det med oppkjøring, herunder det med å rygge med henger. Det gikk ikke så bra i første forsøk, men bestefar sa at han aldri rygget med hengeren. Han hadde plass nok til å kjøre rundt. Enn når han skulle kjøre til Skånland og hente kraftfor og skulle snu? Hva gjorde han da? Æ kjører rundt herredshuset, svarte han kontant. Og førerkort fik han.
Den bilsakkyndige brukte vett mellom paragrafene.
domantrener
Det er blitt mandag atter en gang. Jeg må raska på. Vi skal ri – men før jeg drar vil jeg bare komme med det jeg virkelig undres på: hvor skulle denne lensmannsbetjenten og i hvilket ærende denne gang? Dette er en blindvei så han var ikke i noen gjennomgangskjøring. Han skulle til noen. Nå måtte jeg bare sjekke når dette med traktorførerkort kom. Google fant det ikke. Jeg spurte onkel Per og han mente det var 1. april 1968. Den vinteren hadde vi altså øvrigheten her på besøk to ganger. Etter hva? Burma? Når ble burma anmeldt og apparatene hentet?
Finnes det mon noen som kan hacke lensmannen i Skånlands arkiver for finne ut hvorfor han fór her.
tirsdag 23. januar 2018
søndag 21. januar 2018
Ja, hva?
Det er litt rart at vi skal etablere oss på nytt fra skratch. Helt på skratch blir det forresten ikke, for vi har kjøpt en familieseng, og vi prøver å finne tilbud på alt fra te-skjeer til håndklær, og har vært ofte innom Røvarn som nå avvikler. Vi har også fått en del sengtøy og en del klær, så på null er vi ikke.
En stor forskjell er at nå ser jeg tydelig alt papairarbeid. Vi har fått låne et databord som står på kjøkkenet. Data var noe av det første vi fikk her. Ivan lånte oss bærbar PC og printer til vi fikk etablert en egen sådan, og vi fikk lov av onkel Per til å koble oss på hans nett til vi ble sjølforsynt. Der sitter alltid noen over noe på dette systemet. . Dette foregikk før i kjelleren heime utenom min generelle kontrollmulighet.
Så er det dette ordet heime. Mamma sier heime om heime om hos oss i skogen. Jeg sier ingenting, jeg vet ikke hvilket begrep jeg skal bruke. Det samme tror jeg gjelder pappa. Han sier ikke heime, han heller. Forskjellen er at mamma har bare vært der en gang, og for hennes øyne står det slik det var. Pappa har måttet være der ofte på grunn av diverse, og han ser det nok mer slik det er i dag. Så må man se når vi kommer oss i bygging som vi håper blir til sommeren eller høsten.
domantrener
En stor forskjell er at nå ser jeg tydelig alt papairarbeid. Vi har fått låne et databord som står på kjøkkenet. Data var noe av det første vi fikk her. Ivan lånte oss bærbar PC og printer til vi fikk etablert en egen sådan, og vi fikk lov av onkel Per til å koble oss på hans nett til vi ble sjølforsynt. Der sitter alltid noen over noe på dette systemet. . Dette foregikk før i kjelleren heime utenom min generelle kontrollmulighet.
Så er det dette ordet heime. Mamma sier heime om heime om hos oss i skogen. Jeg sier ingenting, jeg vet ikke hvilket begrep jeg skal bruke. Det samme tror jeg gjelder pappa. Han sier ikke heime, han heller. Forskjellen er at mamma har bare vært der en gang, og for hennes øyne står det slik det var. Pappa har måttet være der ofte på grunn av diverse, og han ser det nok mer slik det er i dag. Så må man se når vi kommer oss i bygging som vi håper blir til sommeren eller høsten.
domantrener
torsdag 18. januar 2018
Er det horehus i Jerusalem?
Så er det blitt søndag her i syvsoverhuset, ja for da jeg endelig gikk med på å kreke meg ut av senga sånn et godt stykke utpå formiddagen, så jeg en annen syvsover ligge og snorke i en annen seng. Saken er jeg nå har full oversikt over de andres soving siden vi alle ligger på samme rom. Det er praktisk. Nå tror jeg ikke mamma har ligget der hele dagen, men det sier jeg ikke. Jeg sier bare sannheten: Du sov da jeg stod opp. Sannhet er sannhet, sånn er det bare. Hørt om biskopen som reiste til Jerusalem? På flyplassen be han møtt av en journalist som uærbødig spurte: Skal biskopen på horehus i Jerusalem? Biskopen sa undrende: Er det horehus i Jerusalem? Overskrift på en artikkel denne journalisten skrev: Det første biskopen spurte da han kom til Jerusalem var om det var horehus der.
Jeg er nysgjerrig på dette med syvsover og tar nå en liten pause for å google meg opp.
Jaha: Syvsover er noe av kjøtt og blod, så mye vet google. Under keiser Descius i år 249 nektet syv unge kristne å tilbe keiseren. De ble forfulgt g søkte tilflukt i en hule. Meget forståelig. Jeg hadde også valgt hulen framfor å tilbe Mette Marit. Nåja, jeg kunne nok nærmet meg en tilbedelse av Kong Haakon, mannen som krevde en folkeavstemming før han sa ja til Norges trone. Tøft av en troneløs prins. Mannen som i 1928 sa at han var konge også for arbeiderne, mannen som i 1940 sa nei til okkupasjonsmakten og stod rakrygget der andre bøyde av.
Tilbake til år 249. Forfølgerne murte hulen igjen og overlot de syv til sin egen videre skjebne der. Meget humant. Tenk hva annet de kunne ha gjort. Ca 200 år senere ble de tilfeldig funnet, og den da regjerende keiser gjorde dem til helgener på stedet. De syv opphøydes til helgener for søvnløshet og feber. Vel, akkurat det kan jeg forstå. Når syv mennesker spaserer ut av et berg og sier de har sovet i 200 år, må man jo gjøre noe. Helgengjøre er et av tiltakene. Man hadde neppe psykiatere på den tida. Nå tør jeg ikke si høyt det jeg tenker, så jeg hvisker bare: Er dette noe man med fordel kunne gjort i dag? Byttet psykiaterliv mot helgenliv? Tenk bare på Juklerød og hans skjebne i norsk psykiatri.
Dere husker Juklerød, mannen som ledet en foreldreaksjon mot nedlegging av en skole og denne prosessen oppdaget en del ulovligheter fra myndighetenes side, skrev om det i avisene og ble erklært paranoid, ble tvangsinnlagt på Gaustad sinnsykehus, der undersøkt og diagnostisert av professoen som i 1941 innførte tanken om lobotomi til Norge og som i 1980 forsvarte russisk psykiatri og særlig deres behandling av dissidenter. Juklerød ble diagnostisert av professoren som mente det var riktig å erklære politiske dissidenter for sinnsyke – og som hadde en finger med da Hamsun ble diagnostisert. Da Juklerød ble utskrevet fra Gaustad i 1985, nektet han å forlate før diagnosen ble opphevet. Han anla sak mot Gaustad for å få tvangsinnlegginga kjent ugyldig, men tapte. Han forlot aldri Gaustad-området, oppholdt seg der mot sykehusets vilje, i telt og brakke til han døde i 1996. Sett i det lys var de sju som spaserte ut av berget heldige fordi dette var i en tid da man ikke hadde slike tiltak for politiske dissidenter.
Så var det dette med å lære av historien.
Atter en gang tilbake til sporet. Det var greit i en tid da området var blitt kristnet og man kunne slå hverandre til helgen. Nå ble nå denne helgengjøringa opphevet senere. Fremdeles har jeg stor forståelse for aktiviteten rundt de her syv, for jeg har ikke sansen for å oppheve noen til et mellomstadium mellom gud og mennesker. Derimot har jeg sansen for å oppheve til helgen de som liker å strekke seg litt lenge- de som ikke springer opp før hanegal. Helgen, ikke latmakk. Jeg melder meg på. Jeg er på deres side av verdiskalaen.
Så langt befinner jeg meg vel med google.
Men så begynner undringene. Ikke over at noen blir murt inn, sover i nesten 200 år, blir helgengjort og så avhelgengjort. Det er så rimelig og forståelig. Det jeg ikke skjønner er denne syvsoverdagen til deres minne. Hvorfor har man flere og ulike varianter av syvsoverdagen? I vesten er det 27. juli. Det er i markomeannu-tida, og har jeg skjønt det riktig, sover ingen i den tida. Unntaket fra Vesten er Tyskland. Her er syvsoverdagen 27. juni. Jeg bare undres på hvorfor. Kanskje de ikke ville ha samme dag som England og Frankrike? Slik jeg har forstått det av historien har de ikke alltid villet det samme, de landene, og nå vil England ut av hele smørja (les EU). I øst feirer man dagen 23. oktober, mens den gresk-ortodokse kirke feirer den 2. august.
Hvorfor ble forresten de syv avhelgengjort? Hvis noen finner ut av det, send meg sporenstreks en mail. Den katolske kirken har tusener av helgener, hvorav syv er norske. det fant jeg ut da jeg googlet for å finne ut hvorfor man opphevet helgenstatus, og om man hadde opphevet på flere enn de syv som sov lenge. Jeg fant det imidlertid ikke ut.
Men ting forkludres videre for meg av at syvsoverne også er en slags gnagere som på engelsk kalles dormic, sovemus. Sier ikke mer om det. De er en mellomting mellom ekorn og mus og sover vekk dårlige tider, som for eksempel vinteren. I dag gjør noen det med å dra til Syden. Disse sovemusa finnes ikke i Norge, rimelig nok. Tror noen vi har sovet oss til å bli et av verdens rikeste land? Disse sovemusa finnes visstnok så langt nord som Danmark. Der ser man. Et av de merkelige følger av et EU-medlemsskap. Det der EU er litt av hvert – og dette litt av hvert inkluderer at enkelte land tar i mot EU-midler mens de utvikler deg i retning av et diktatur. Når så EU protesterer, blir de sure, sinte, hissige… Jeg har aldri forstått dette med EU fordi jeg ikke har satt meg inn i det. Tar med takk i mot synspunkter.
Jeg er nysgjerrig på dette med syvsover og tar nå en liten pause for å google meg opp.
Jaha: Syvsover er noe av kjøtt og blod, så mye vet google. Under keiser Descius i år 249 nektet syv unge kristne å tilbe keiseren. De ble forfulgt g søkte tilflukt i en hule. Meget forståelig. Jeg hadde også valgt hulen framfor å tilbe Mette Marit. Nåja, jeg kunne nok nærmet meg en tilbedelse av Kong Haakon, mannen som krevde en folkeavstemming før han sa ja til Norges trone. Tøft av en troneløs prins. Mannen som i 1928 sa at han var konge også for arbeiderne, mannen som i 1940 sa nei til okkupasjonsmakten og stod rakrygget der andre bøyde av.
Tilbake til år 249. Forfølgerne murte hulen igjen og overlot de syv til sin egen videre skjebne der. Meget humant. Tenk hva annet de kunne ha gjort. Ca 200 år senere ble de tilfeldig funnet, og den da regjerende keiser gjorde dem til helgener på stedet. De syv opphøydes til helgener for søvnløshet og feber. Vel, akkurat det kan jeg forstå. Når syv mennesker spaserer ut av et berg og sier de har sovet i 200 år, må man jo gjøre noe. Helgengjøre er et av tiltakene. Man hadde neppe psykiatere på den tida. Nå tør jeg ikke si høyt det jeg tenker, så jeg hvisker bare: Er dette noe man med fordel kunne gjort i dag? Byttet psykiaterliv mot helgenliv? Tenk bare på Juklerød og hans skjebne i norsk psykiatri.
Dere husker Juklerød, mannen som ledet en foreldreaksjon mot nedlegging av en skole og denne prosessen oppdaget en del ulovligheter fra myndighetenes side, skrev om det i avisene og ble erklært paranoid, ble tvangsinnlagt på Gaustad sinnsykehus, der undersøkt og diagnostisert av professoen som i 1941 innførte tanken om lobotomi til Norge og som i 1980 forsvarte russisk psykiatri og særlig deres behandling av dissidenter. Juklerød ble diagnostisert av professoren som mente det var riktig å erklære politiske dissidenter for sinnsyke – og som hadde en finger med da Hamsun ble diagnostisert. Da Juklerød ble utskrevet fra Gaustad i 1985, nektet han å forlate før diagnosen ble opphevet. Han anla sak mot Gaustad for å få tvangsinnlegginga kjent ugyldig, men tapte. Han forlot aldri Gaustad-området, oppholdt seg der mot sykehusets vilje, i telt og brakke til han døde i 1996. Sett i det lys var de sju som spaserte ut av berget heldige fordi dette var i en tid da man ikke hadde slike tiltak for politiske dissidenter.
Så var det dette med å lære av historien.
Atter en gang tilbake til sporet. Det var greit i en tid da området var blitt kristnet og man kunne slå hverandre til helgen. Nå ble nå denne helgengjøringa opphevet senere. Fremdeles har jeg stor forståelse for aktiviteten rundt de her syv, for jeg har ikke sansen for å oppheve noen til et mellomstadium mellom gud og mennesker. Derimot har jeg sansen for å oppheve til helgen de som liker å strekke seg litt lenge- de som ikke springer opp før hanegal. Helgen, ikke latmakk. Jeg melder meg på. Jeg er på deres side av verdiskalaen.
Så langt befinner jeg meg vel med google.
Men så begynner undringene. Ikke over at noen blir murt inn, sover i nesten 200 år, blir helgengjort og så avhelgengjort. Det er så rimelig og forståelig. Det jeg ikke skjønner er denne syvsoverdagen til deres minne. Hvorfor har man flere og ulike varianter av syvsoverdagen? I vesten er det 27. juli. Det er i markomeannu-tida, og har jeg skjønt det riktig, sover ingen i den tida. Unntaket fra Vesten er Tyskland. Her er syvsoverdagen 27. juni. Jeg bare undres på hvorfor. Kanskje de ikke ville ha samme dag som England og Frankrike? Slik jeg har forstått det av historien har de ikke alltid villet det samme, de landene, og nå vil England ut av hele smørja (les EU). I øst feirer man dagen 23. oktober, mens den gresk-ortodokse kirke feirer den 2. august.
Hvorfor ble forresten de syv avhelgengjort? Hvis noen finner ut av det, send meg sporenstreks en mail. Den katolske kirken har tusener av helgener, hvorav syv er norske. det fant jeg ut da jeg googlet for å finne ut hvorfor man opphevet helgenstatus, og om man hadde opphevet på flere enn de syv som sov lenge. Jeg fant det imidlertid ikke ut.
Men ting forkludres videre for meg av at syvsoverne også er en slags gnagere som på engelsk kalles dormic, sovemus. Sier ikke mer om det. De er en mellomting mellom ekorn og mus og sover vekk dårlige tider, som for eksempel vinteren. I dag gjør noen det med å dra til Syden. Disse sovemusa finnes ikke i Norge, rimelig nok. Tror noen vi har sovet oss til å bli et av verdens rikeste land? Disse sovemusa finnes visstnok så langt nord som Danmark. Der ser man. Et av de merkelige følger av et EU-medlemsskap. Det der EU er litt av hvert – og dette litt av hvert inkluderer at enkelte land tar i mot EU-midler mens de utvikler deg i retning av et diktatur. Når så EU protesterer, blir de sure, sinte, hissige… Jeg har aldri forstått dette med EU fordi jeg ikke har satt meg inn i det. Tar med takk i mot synspunkter.
fredag 12. januar 2018
Kan man holde på en hemmelighet, så kan man holde på en hemmelighet. Sånn er det bare.
Jeg er overbevist om at jeg i tidligere blogger har kvernet på det jeg ser rundt meg. Jeg er som Miss Marple som relaterer alt hun ser omkring seg til mysterier hun løser i videre sirkler. Dog gjelder alt observasjoner av mennesker.
I min posisjon har jeg ikke akkurat så mye materiale. I tillegg kommer at jeg har noe hun ikke hadde: Sensur. Ting blir ikke riktig så intense når de er anonymisert ned til det ugjenkjennelige. Det ser jeg godt. Jeg driver og skriver om krigen og må ofte si «en informant» i stedet for for eksempel John Johan Nilsen. Det er mer tyngde i det når man knytter en opplysning til en person leseren av lokallitteratur kjenner og kan nikke bekreftende eller avkreftende til. «Joda, det er nok slik når han har sagt det.» Eller «Ha ha, der slo han en stor skrøne.»
Jeg husker da bøkene om Skoddebergprosjektet kom. Mye av informasjonen var knyttet til anonymiseringer, en informant, eller en mann i x alder forteller. Jeg husker jeg satt raigebeallji, den som lytter, en gang noen tok for seg de bøkene og prøvde å identifisere den anonyme. Det var egentlig utrolig hvordan den deduktive metoden etter hvert kokte ned til et par alternative personer noen ganger, noen ganger til bare en. «Det må være NN som er kilden». Jeg husker særlig et utsagn der man lo godt over samsvaret mellom kilden og utsagnet. Kilden var kjent for å elske å njangalit, slå en godmodig skrøne. Det visste bygdefolket, men ikke forskerne.
Det er den situasjonen jeg ikke liker i de tilfeller hvor jeg må anonymisere informanten.
Her jeg sitter ser jeg rett ut av stuevinduet på hesten som står utafor, og det bringer meg rett til det jeg kunne se ut av de lave stuevinduene heime: Elger. Gjerne flere om gangen. Herfra får jeg en annen vinkel på naturformer enn heimefra, og det minner meg om noe en klok gammel same har sagt (den der hersens anonymiseringa): Et fjell kan beskrives fra ulike steder, og hvordan det beskrives kommer an på hvor du står og betrakter det. Den kunnskap, den ballast du har, er også vesentlig når du betrakter fjellet. Du beskriver det ut fra dette. Likevel er det samme fjellet. Fjellet er fjellet uansett. Ok, ok, det er Mikael Urheim som har sagt det, og mamma har ofte sitert ham på det, så kanskje det ikke er nødvendig å anonymisere ham.
Da jeg sto opp i morges var det full husvask her. Pappa kom heim i går og beordret grundig husvask. Vi skulle få gjester fredag, to kvinner. Vanligvis sier man hvem det er, ikke sant? Det er naturlig. Men ikke denne gangen. Pappa stod bare der og så ut som en secret service uansett hvor mye mamma og jeg gjettet og prøvde å fritte ham ut, Selv ikke 20 spørsmål som er en favoritt i familien når man skal ringe inn noe, selv den beit han ikke på. Mamma har et forslag på hvem, jeg likeså, men den hemmelighetsfulle kommenterte ikke. Så da må vi bare avvente fredagen. Jeg håper gjestene setter pris på storvasken.
I morgen må vi til Harstad i nødvendige ærender. Merkelig hvordan slike stadig dukker opp. Forrige gang var det nye pass + + + Denne gangen er det sykehus, piggsko, hjelmer + + +.
domantrener
PS! Det er blitt torsdag kveld. Vi er tilbake fra Harstad. Den hemmelighetsfulle har revet opp glutenfrie lefser fra fryseboksen og forbereder seg tydeligvis til å få gjester. Mamma og jeg har kapitulert. Vi gidder ikke spørre mer. Det har ingen hensikt, og man vet når man må kaste inn håndkleet. Time will show.
I min posisjon har jeg ikke akkurat så mye materiale. I tillegg kommer at jeg har noe hun ikke hadde: Sensur. Ting blir ikke riktig så intense når de er anonymisert ned til det ugjenkjennelige. Det ser jeg godt. Jeg driver og skriver om krigen og må ofte si «en informant» i stedet for for eksempel John Johan Nilsen. Det er mer tyngde i det når man knytter en opplysning til en person leseren av lokallitteratur kjenner og kan nikke bekreftende eller avkreftende til. «Joda, det er nok slik når han har sagt det.» Eller «Ha ha, der slo han en stor skrøne.»
Jeg husker da bøkene om Skoddebergprosjektet kom. Mye av informasjonen var knyttet til anonymiseringer, en informant, eller en mann i x alder forteller. Jeg husker jeg satt raigebeallji, den som lytter, en gang noen tok for seg de bøkene og prøvde å identifisere den anonyme. Det var egentlig utrolig hvordan den deduktive metoden etter hvert kokte ned til et par alternative personer noen ganger, noen ganger til bare en. «Det må være NN som er kilden». Jeg husker særlig et utsagn der man lo godt over samsvaret mellom kilden og utsagnet. Kilden var kjent for å elske å njangalit, slå en godmodig skrøne. Det visste bygdefolket, men ikke forskerne.
Det er den situasjonen jeg ikke liker i de tilfeller hvor jeg må anonymisere informanten.
Her jeg sitter ser jeg rett ut av stuevinduet på hesten som står utafor, og det bringer meg rett til det jeg kunne se ut av de lave stuevinduene heime: Elger. Gjerne flere om gangen. Herfra får jeg en annen vinkel på naturformer enn heimefra, og det minner meg om noe en klok gammel same har sagt (den der hersens anonymiseringa): Et fjell kan beskrives fra ulike steder, og hvordan det beskrives kommer an på hvor du står og betrakter det. Den kunnskap, den ballast du har, er også vesentlig når du betrakter fjellet. Du beskriver det ut fra dette. Likevel er det samme fjellet. Fjellet er fjellet uansett. Ok, ok, det er Mikael Urheim som har sagt det, og mamma har ofte sitert ham på det, så kanskje det ikke er nødvendig å anonymisere ham.
Da jeg sto opp i morges var det full husvask her. Pappa kom heim i går og beordret grundig husvask. Vi skulle få gjester fredag, to kvinner. Vanligvis sier man hvem det er, ikke sant? Det er naturlig. Men ikke denne gangen. Pappa stod bare der og så ut som en secret service uansett hvor mye mamma og jeg gjettet og prøvde å fritte ham ut, Selv ikke 20 spørsmål som er en favoritt i familien når man skal ringe inn noe, selv den beit han ikke på. Mamma har et forslag på hvem, jeg likeså, men den hemmelighetsfulle kommenterte ikke. Så da må vi bare avvente fredagen. Jeg håper gjestene setter pris på storvasken.
I morgen må vi til Harstad i nødvendige ærender. Merkelig hvordan slike stadig dukker opp. Forrige gang var det nye pass + + + Denne gangen er det sykehus, piggsko, hjelmer + + +.
domantrener
PS! Det er blitt torsdag kveld. Vi er tilbake fra Harstad. Den hemmelighetsfulle har revet opp glutenfrie lefser fra fryseboksen og forbereder seg tydeligvis til å få gjester. Mamma og jeg har kapitulert. Vi gidder ikke spørre mer. Det har ingen hensikt, og man vet når man må kaste inn håndkleet. Time will show.
tirsdag 9. januar 2018
Men husk å ta på riktige briller
I går var vi og så Den 12. mann. Ikke fordi jeg hadde noe særlig lyst til det, men jeg bøyde meg for tendensen i tiden, at noe MÅ man bare se om man vil være dagsaktuelt oppdatert. Følgelig slet jeg meg med til Harstad, og ikke var verken forventningene eller forhåpningene store da vi hadde etablert oss på de bestilte setene. Det var god plass i kinosalen – jeg antar filmen har gått en stund flere ganger for dag. Det er bra, tenkte jeg optimistisk - man skal jo tenke positivt – at det var godt med god plass, for da var det ikke så mye knasking av popkorn og colaslurping å høre. Jeg undres på hva den kommer av, den tradisjonen at kino og overfylte popkornbeger henger sammen? Og ikke tror jeg alt popkornet havner i munnen. Noe faller ned – men eieren plukker det sikkert opp.
Men humøret steg litt der jeg satt, for rundt oss var det lite slafsing og slurping – syntes jeg. Jeg hadde propper i ørene, og det reduserte nok noe av lyden. Proppene var egentlig for å dempe lyden fra lerretet.
Så nøt jeg meg gjennom reklamen, jeg og de andre, for jeg hørte etegildet begynne.
Endelig kom filmen, og nå har jeg et problem, for den er jo så oppskrytt. Dette var jo en film man virkelig måtte se, og når man endelig hadde sett den, anbefalte man på facebook alle sine venner å se den. Jeg vil også anbefale alle mine venner å se den – men man må ta på seg etniske briller, om jeg kan si det slik. I alle fall så jeg filmen slik. Hvem var det som gjemte ham, hjalp ham, i alle fjordhull utafor Tromsø? Sjøsamene, er mitt tips. Ikke tror jeg det er stor germansk bosetning i de områdene. Det kan man jo se i dag. Jeg kjenner en mann fra en av de dype fjordene på Vestlandet. Han sa en gang at han pleide gå i Tromsøs gater og betakte the locals, og han pleide gjøre det samme i Kristiansand. Det var ikke samme grunnstamme i de byene.
Akkurat det opplevde jeg også da vi dro til Albania for å feire jul. Etter en del viderverdigheter kom vi oss fra Oslo til Düsseldorf og fra Düsseldorf til Wien. I Düsseldorf betraktet jeg folk rundt meg og konkluderte at jeg var blant barnebarn til de jeg lest/hørt så mye om. Vi hadde et rush der vi lyttet oss gjennom lydbøker om krigen på Nordkalotten. Personer fra den tid så jeg gå igjen i Düsseldorf. Fra Wien skulle vi fly til Tirana, og når vi kom inn på venterommet/avgangsgaten for fly til Tirana, var vi kommet til en helt annen sort mennesker, akkurat som han med Tromsø og Kristiansand.
Men tilbake til filmen. Jan Baalsrud berget seg blant en annen folkegruppe enn gutta på skauen som for øvrig var meget dyktig på å profilere sin innsats. Med disse brillene på må man se filmen. Da får den en verdi jeg tror ikke var tilsiktet.
Så var det alle de små tulletingene jeg la merke til. Jævlig hvite tenner hovedpersonen hadde etter å ha vandret over to måneder uten noe særlig til tannstell. Selv i de siste scenene da han var kommet til Sverige, var tennene like hvite som snøen rundt ham. En annen stakkars jævel får gule hestetenner av ingenting. Reklamefilmen i forkant presenterte en oppskrift på baalsrud-genseren. Jeg antar det nå vil florere av den typen strikkeplagg. De burde også hatt en oppskrift på hvordan å holde tennene så hvite over så lang tid.
Så var det språket. En som skulle oppmuntre Baalsrud sa: Fokuser. Er ikke dette et av de de nye positive orda? Det minte meg på et begrep jeg ikke for mitt bare liv kan komme på hva heter, men dette begrepet signaliserer at man bryter med tidsbildet. Eksempelet er at i kjølvannet av et vikingskip (fra vikingtida) ser man et lite glimt av et karamellpapir. Ting er ikke tidstypisk.
Jeg velger å forbigå at det kom en fykende ut med gevær i en tid da geværer var forbudt for andre enn okkupasjonsmakten og deres handtlangere. Det er et tankekors, dette geværet. man visste at tyskerne var etter Baalsrud, så man kunne nok forvente seg dem på døra. I det lys er geværet litt underlig. Det kunne jo vært tyskere som banket på da han kom ut med skuddklart gevær – og tyskerne kom neppe alene som en ubevæpnet mann. Men som nevnt, det kan være andre faktorer der jeg ikke kjenner til, så jeg forbigår det i taushet.
Jada, jada, jeg vet en film ikke trenger være historisk korrekt. Men lette tyskerne virkelig slik etter ham? Og hvis det er riktig at de lette slik etter ham uten å finne ham, må jeg trekke en del konklusjoner av det. 1) Var virkelig tyskerne så udugelige at de med alt de hadde av maskinelt krigsutstyr ikke kunne finne ham? 2) Hvis ja, hvis de var så udugelige, hvordan kan det da ha seg at de hertingene i dag styrer Europa uten å ha løftet et eneste våpen? 3) Forresten, til nr 1. Kanskje er det slik at statsmakt, for det var jo det de var, med alt sitt maskineri ikke alltid overvinner folkemakt. Se bare på den siste EU-avstemminga. 4) Så er det sjøsamene som gang på gang overlistet tyskerne. De måtte jo være noen jævla glupinger, disse sjøsamene. Og slik tyskernes barnebarn befant seg på flyplassen i Düsseldorf, slik befinner disse menneskenes barnebarn seg i dag rundt om på øyene utafor Tromsø, i Furuflaten og i Manndalen. For noen konklusjoner man kan trekke av det! 5) Så den merkelige måten filmen endte på. Baal-brødrene fraktet Baalsrud over til Sverige. Surringa røk, sleden falt av. Er det sannsynlig at de menneskene kan sitt handtverk så dårlig? Eller var det et lite sleivspark til reindriftsnæringa? Dette er en sak jeg antar Sametinget vil gripe fatt i, både denne og at man usynliggjør store sjøsamiske områder. Det er en sak med mer potensiale en Siv Jensens indianerkostyme.
Ok, ok, så satt jeg i salen og spikket fliser, men hva forteller det ikke om både meg og filmen at jeg brukte tida til å filosofere over småting. Vel, jeg må tilstå at jeg har sett Ni liv flere ganger + sett dokumentaren I Jan Baalsruds fotspor + har familie som kjenner folk i Furuflaten og Manndalen, så følgelig hadde jeg en del inside information, men det kunne jo ikke filmskaperne vite og ta hensyn til. Dessuten var jeg neppe den eneste i salen med slik informasjon.
Skal jeg nevne noe riktig positivt her, må det være at vi var TRE som dro på kino for å se denne filmen. En viss person her i huset gidder ikke dra for å se på den norske krigshistorien sør for Trøndelag, gidder faktisk ikke engang se det på TV. Den samme personen påstår at den innvendige tønna er slik lagres er full for lengst.
Så jeg anbefaler filmen, men husk å ta på riktige briller.
Men humøret steg litt der jeg satt, for rundt oss var det lite slafsing og slurping – syntes jeg. Jeg hadde propper i ørene, og det reduserte nok noe av lyden. Proppene var egentlig for å dempe lyden fra lerretet.
Så nøt jeg meg gjennom reklamen, jeg og de andre, for jeg hørte etegildet begynne.
Endelig kom filmen, og nå har jeg et problem, for den er jo så oppskrytt. Dette var jo en film man virkelig måtte se, og når man endelig hadde sett den, anbefalte man på facebook alle sine venner å se den. Jeg vil også anbefale alle mine venner å se den – men man må ta på seg etniske briller, om jeg kan si det slik. I alle fall så jeg filmen slik. Hvem var det som gjemte ham, hjalp ham, i alle fjordhull utafor Tromsø? Sjøsamene, er mitt tips. Ikke tror jeg det er stor germansk bosetning i de områdene. Det kan man jo se i dag. Jeg kjenner en mann fra en av de dype fjordene på Vestlandet. Han sa en gang at han pleide gå i Tromsøs gater og betakte the locals, og han pleide gjøre det samme i Kristiansand. Det var ikke samme grunnstamme i de byene.
Akkurat det opplevde jeg også da vi dro til Albania for å feire jul. Etter en del viderverdigheter kom vi oss fra Oslo til Düsseldorf og fra Düsseldorf til Wien. I Düsseldorf betraktet jeg folk rundt meg og konkluderte at jeg var blant barnebarn til de jeg lest/hørt så mye om. Vi hadde et rush der vi lyttet oss gjennom lydbøker om krigen på Nordkalotten. Personer fra den tid så jeg gå igjen i Düsseldorf. Fra Wien skulle vi fly til Tirana, og når vi kom inn på venterommet/avgangsgaten for fly til Tirana, var vi kommet til en helt annen sort mennesker, akkurat som han med Tromsø og Kristiansand.
Men tilbake til filmen. Jan Baalsrud berget seg blant en annen folkegruppe enn gutta på skauen som for øvrig var meget dyktig på å profilere sin innsats. Med disse brillene på må man se filmen. Da får den en verdi jeg tror ikke var tilsiktet.
Så var det alle de små tulletingene jeg la merke til. Jævlig hvite tenner hovedpersonen hadde etter å ha vandret over to måneder uten noe særlig til tannstell. Selv i de siste scenene da han var kommet til Sverige, var tennene like hvite som snøen rundt ham. En annen stakkars jævel får gule hestetenner av ingenting. Reklamefilmen i forkant presenterte en oppskrift på baalsrud-genseren. Jeg antar det nå vil florere av den typen strikkeplagg. De burde også hatt en oppskrift på hvordan å holde tennene så hvite over så lang tid.
Så var det språket. En som skulle oppmuntre Baalsrud sa: Fokuser. Er ikke dette et av de de nye positive orda? Det minte meg på et begrep jeg ikke for mitt bare liv kan komme på hva heter, men dette begrepet signaliserer at man bryter med tidsbildet. Eksempelet er at i kjølvannet av et vikingskip (fra vikingtida) ser man et lite glimt av et karamellpapir. Ting er ikke tidstypisk.
Jeg velger å forbigå at det kom en fykende ut med gevær i en tid da geværer var forbudt for andre enn okkupasjonsmakten og deres handtlangere. Det er et tankekors, dette geværet. man visste at tyskerne var etter Baalsrud, så man kunne nok forvente seg dem på døra. I det lys er geværet litt underlig. Det kunne jo vært tyskere som banket på da han kom ut med skuddklart gevær – og tyskerne kom neppe alene som en ubevæpnet mann. Men som nevnt, det kan være andre faktorer der jeg ikke kjenner til, så jeg forbigår det i taushet.
Jada, jada, jeg vet en film ikke trenger være historisk korrekt. Men lette tyskerne virkelig slik etter ham? Og hvis det er riktig at de lette slik etter ham uten å finne ham, må jeg trekke en del konklusjoner av det. 1) Var virkelig tyskerne så udugelige at de med alt de hadde av maskinelt krigsutstyr ikke kunne finne ham? 2) Hvis ja, hvis de var så udugelige, hvordan kan det da ha seg at de hertingene i dag styrer Europa uten å ha løftet et eneste våpen? 3) Forresten, til nr 1. Kanskje er det slik at statsmakt, for det var jo det de var, med alt sitt maskineri ikke alltid overvinner folkemakt. Se bare på den siste EU-avstemminga. 4) Så er det sjøsamene som gang på gang overlistet tyskerne. De måtte jo være noen jævla glupinger, disse sjøsamene. Og slik tyskernes barnebarn befant seg på flyplassen i Düsseldorf, slik befinner disse menneskenes barnebarn seg i dag rundt om på øyene utafor Tromsø, i Furuflaten og i Manndalen. For noen konklusjoner man kan trekke av det! 5) Så den merkelige måten filmen endte på. Baal-brødrene fraktet Baalsrud over til Sverige. Surringa røk, sleden falt av. Er det sannsynlig at de menneskene kan sitt handtverk så dårlig? Eller var det et lite sleivspark til reindriftsnæringa? Dette er en sak jeg antar Sametinget vil gripe fatt i, både denne og at man usynliggjør store sjøsamiske områder. Det er en sak med mer potensiale en Siv Jensens indianerkostyme.
Ok, ok, så satt jeg i salen og spikket fliser, men hva forteller det ikke om både meg og filmen at jeg brukte tida til å filosofere over småting. Vel, jeg må tilstå at jeg har sett Ni liv flere ganger + sett dokumentaren I Jan Baalsruds fotspor + har familie som kjenner folk i Furuflaten og Manndalen, så følgelig hadde jeg en del inside information, men det kunne jo ikke filmskaperne vite og ta hensyn til. Dessuten var jeg neppe den eneste i salen med slik informasjon.
Skal jeg nevne noe riktig positivt her, må det være at vi var TRE som dro på kino for å se denne filmen. En viss person her i huset gidder ikke dra for å se på den norske krigshistorien sør for Trøndelag, gidder faktisk ikke engang se det på TV. Den samme personen påstår at den innvendige tønna er slik lagres er full for lengst.
Så jeg anbefaler filmen, men husk å ta på riktige briller.
mandag 8. januar 2018
...å pusle ting sammen...
Jeg er inne i en skriveboom eller boble ellers hva det nå kalles – dette at noe er det eneste man ønsker å gjøre. Akkurat nå er det skriving.
Jeg var i gang med prosjektet om å skrive om ditt og datt fra Markebygda, men det ble en naturlig stopp på det arbeidet. Vel, naturlig og naturlig, men det ble en stopp også fordi dette arbeidet lå på min datamaskin og hadde en ekstern harddisk som sikkerhetskopi. Følgelig ble både datamaskinen med dette arbeidet og sikkerhetskopien borte. Litt lærer man. Nå har jeg sikkerhetskopien i en sky, på en server et eller annet sted. De siste dagene har vi prøvd å hente opp deler av dette arbeidet, for saken var at noe ligger på mailer og på facebook. Vanligvis satt jeg i stua og skreiv, og ting ble satt ned på den bærbare PC’en vi hadde der. I de tilfeller hvor jeg skulle redigere noe, ble det sendt på mail og tatt ut på min stasjonære maskin og kopiert ut derfra. Derfor kan vi hente opp fragmenter, og så vil jeg prøve å sy litt her og der. Jeg var ferdig med det første emnet om brua Jonnerovvi, og alt som befant seg rundt det, og historier knyttet til denne brua. Det emnet har jeg bevart.
Deretter begynte jeg å skrive om krigen i Markebygda og støttet meg til et innsamlings-arbeid mamma hadde pluss egen husk. En del av dette innsamlings-arbeidet er borte i dag, men det finnes i en komprimert form på en sky. Anja som var hos oss sommeren 2016 la alt i kjelleren på en sky, og derfra kan jeg hente noe. Ellers støttet jeg meg til ting som flaug forbi mine ører gjennom år. Faktisk var jeg ikke ferdig med emnet krigen da jeg ble lei av det og begynte å skrive om rovdyr i Markebygda. Der hadde jeg i tillegg til ovennevnte et arbeid samiskundervisninga hadde gjort.
Så nå sitter jeg her og har bestemt meg til å hente fragmentene om krigen fram og se hvordan de kan pusles sammen.
Så får jeg se hva som kommer ut av det. Papir har jeg foreløpig nok av. Pappa og jeg var nede på Røveren som nå har opphørssalg med 70% avslag. Vi kjøpte alt de hadde av skriveblokker. Så rustet er jeg om jeg nå bare får det øvrige systemet til å fungere – det vil si meg sjøl.
domantrener
Jeg var i gang med prosjektet om å skrive om ditt og datt fra Markebygda, men det ble en naturlig stopp på det arbeidet. Vel, naturlig og naturlig, men det ble en stopp også fordi dette arbeidet lå på min datamaskin og hadde en ekstern harddisk som sikkerhetskopi. Følgelig ble både datamaskinen med dette arbeidet og sikkerhetskopien borte. Litt lærer man. Nå har jeg sikkerhetskopien i en sky, på en server et eller annet sted. De siste dagene har vi prøvd å hente opp deler av dette arbeidet, for saken var at noe ligger på mailer og på facebook. Vanligvis satt jeg i stua og skreiv, og ting ble satt ned på den bærbare PC’en vi hadde der. I de tilfeller hvor jeg skulle redigere noe, ble det sendt på mail og tatt ut på min stasjonære maskin og kopiert ut derfra. Derfor kan vi hente opp fragmenter, og så vil jeg prøve å sy litt her og der. Jeg var ferdig med det første emnet om brua Jonnerovvi, og alt som befant seg rundt det, og historier knyttet til denne brua. Det emnet har jeg bevart.
Deretter begynte jeg å skrive om krigen i Markebygda og støttet meg til et innsamlings-arbeid mamma hadde pluss egen husk. En del av dette innsamlings-arbeidet er borte i dag, men det finnes i en komprimert form på en sky. Anja som var hos oss sommeren 2016 la alt i kjelleren på en sky, og derfra kan jeg hente noe. Ellers støttet jeg meg til ting som flaug forbi mine ører gjennom år. Faktisk var jeg ikke ferdig med emnet krigen da jeg ble lei av det og begynte å skrive om rovdyr i Markebygda. Der hadde jeg i tillegg til ovennevnte et arbeid samiskundervisninga hadde gjort.
Så nå sitter jeg her og har bestemt meg til å hente fragmentene om krigen fram og se hvordan de kan pusles sammen.
Så får jeg se hva som kommer ut av det. Papir har jeg foreløpig nok av. Pappa og jeg var nede på Røveren som nå har opphørssalg med 70% avslag. Vi kjøpte alt de hadde av skriveblokker. Så rustet er jeg om jeg nå bare får det øvrige systemet til å fungere – det vil si meg sjøl.
domantrener
torsdag 4. januar 2018
Når man ikke forstår at man ikke forstår
Da er det ikke lenger noen bønn. Hverdagen banker på, og vi starter en hverdag med ABR, ABM og FHC. Alt utstyr er kommet. Egentlig var alt i hus og klart før jul, men vi bestemte oss til å ikke sette det opp før over nyttår. Nå er dette over nyttår her, og mens jeg er på den tråden; det motsatte av over nyttår må være under nyttår. I stedet for før nyttår.
Mye rart har nok disse veggene sett opp gjennom årene, men en benk med ABR maskin. memory foam og diverse annet behandlingsutstyr har veggene neppe sett. Det er fasinerende å tenke på hva disse veggene vet, og som jeg før har nevnt: «døde» ting samler også minner.
Det er blitt kveld her i det som pappa og jeg tenker på som Gammel-huset. Men jeg har lært at Gammel-huset er noe annet for mamma. Det er der det gamle tømmerhuset oldefar Bete satte opp. Der er hun født. Det ble revet da dette ble bygd, og tømmeret gjenbrukt.
Det har vært liv og røre her i dag. Eirik var her i formiddag med sitt lasteapparat, lift eller hva det nå kalles og manøvrerte seg opp på det høge taket og feide grundig. Vi visste ikke når her var feid sist og ville sikre at pipa var rein før vi begynte å fyre. Vi har ikke fyrt før. Nå bærer pappa sot opp fra kjelleren.
Siden vi i dag har oppstart-dag betyr det at vi skal wrappe føtter og håndledd for natta + at jeg skal bruke ABR-maskinen om natta også, ikke bare mens vi gjør ABR om dagen. Men så var det å få det til. Vi ligger alle på kammerset, har kjøpt oss en familieseng. Jeg ligger mot veggen nederst, og det er i den posisjonen umulig å få til maskinen. Det måtte alle skjønne, mente pappa og jeg. men så er saken den at mannfolk ikke forstår at kvinnfolk ikke forstår. Det er ikke for ingenting at gamle regneoppgaver noen ganger kunne. være merket «bare for gutter». Det var oppgaver som ville være ubegripelig for jenter. Det er mye jenter ikke skjønner. Ei heller voksne kvinnfolk. Nasim og mamma kunne ikke skjønne at de ikke skjønte at det ikke ble plass til å bruke ABR-maskinen på kammerset. Følgelig begynte de to ignorantene å bære om på kammerset da ABR var over. Pappa bar ut sot, jeg satt henslengt i sofaen og bivånet ham der han passerte med et fat sot. På den andre sida av veggen hørte jeg ignorantene styre. Da er det gjort – og det er godt, men litt bittergodt å innrømme at ignorantene klarte det. Slik er det når vankunnige setter i gang. Selv blind høne kan finne et korn. Noen ganger lykkes de på flaksen.
Vel, se nå bare på Noah og gjengen hans som bygde Arken på tørt land. Ikke tror jeg de hadde så stor erfaring i akkurat det. og nok tror jeg de fikk høre at det ikke gikk. Men den fløt opp og sikret overlevende. Hvorfor tok Noah med seg myggen også, mon tro? Men jeg er glad han tok elgene med, for nå hører jeg at de har gått rundt hos oss og sikrer området.
På den andre sida har vi Titanic, som ble bygd av fagfolk, suverene forstandige mannfolk som ingeniører, konstruktører, fagarbeidere… Det gikk som det gikk. jeg vil formode at disse mannfolka ikke fikk krevende nok regnestykker til å bryne seg på. Men man kan utvikle hjernekapasitet i bare rein og skjær irritasjon og frustrasjon. Det krever sitt menneske å være frustrert.
Men nå må jeg slutte. Pappa skal svinge seg til Skånland etter noen pakker som er kommet – det drypper på – og jeg skal svinge meg med for å sikre meg at det blir kjøpt banan.
domantrener
Morgendagen etter. Evaluering etter en natt med ABR maskin; Ignorantene hadde for så vidt rett. Det gikk på et vis, men til neste natt må vi prøve en ny ordning. Ikke at jeg har lyst på den, men jeg innser den må til. Dette er en ME-ME situasjon. må en så må en.
Mye rart har nok disse veggene sett opp gjennom årene, men en benk med ABR maskin. memory foam og diverse annet behandlingsutstyr har veggene neppe sett. Det er fasinerende å tenke på hva disse veggene vet, og som jeg før har nevnt: «døde» ting samler også minner.
Det er blitt kveld her i det som pappa og jeg tenker på som Gammel-huset. Men jeg har lært at Gammel-huset er noe annet for mamma. Det er der det gamle tømmerhuset oldefar Bete satte opp. Der er hun født. Det ble revet da dette ble bygd, og tømmeret gjenbrukt.
Det har vært liv og røre her i dag. Eirik var her i formiddag med sitt lasteapparat, lift eller hva det nå kalles og manøvrerte seg opp på det høge taket og feide grundig. Vi visste ikke når her var feid sist og ville sikre at pipa var rein før vi begynte å fyre. Vi har ikke fyrt før. Nå bærer pappa sot opp fra kjelleren.
Siden vi i dag har oppstart-dag betyr det at vi skal wrappe føtter og håndledd for natta + at jeg skal bruke ABR-maskinen om natta også, ikke bare mens vi gjør ABR om dagen. Men så var det å få det til. Vi ligger alle på kammerset, har kjøpt oss en familieseng. Jeg ligger mot veggen nederst, og det er i den posisjonen umulig å få til maskinen. Det måtte alle skjønne, mente pappa og jeg. men så er saken den at mannfolk ikke forstår at kvinnfolk ikke forstår. Det er ikke for ingenting at gamle regneoppgaver noen ganger kunne. være merket «bare for gutter». Det var oppgaver som ville være ubegripelig for jenter. Det er mye jenter ikke skjønner. Ei heller voksne kvinnfolk. Nasim og mamma kunne ikke skjønne at de ikke skjønte at det ikke ble plass til å bruke ABR-maskinen på kammerset. Følgelig begynte de to ignorantene å bære om på kammerset da ABR var over. Pappa bar ut sot, jeg satt henslengt i sofaen og bivånet ham der han passerte med et fat sot. På den andre sida av veggen hørte jeg ignorantene styre. Da er det gjort – og det er godt, men litt bittergodt å innrømme at ignorantene klarte det. Slik er det når vankunnige setter i gang. Selv blind høne kan finne et korn. Noen ganger lykkes de på flaksen.
Vel, se nå bare på Noah og gjengen hans som bygde Arken på tørt land. Ikke tror jeg de hadde så stor erfaring i akkurat det. og nok tror jeg de fikk høre at det ikke gikk. Men den fløt opp og sikret overlevende. Hvorfor tok Noah med seg myggen også, mon tro? Men jeg er glad han tok elgene med, for nå hører jeg at de har gått rundt hos oss og sikrer området.
På den andre sida har vi Titanic, som ble bygd av fagfolk, suverene forstandige mannfolk som ingeniører, konstruktører, fagarbeidere… Det gikk som det gikk. jeg vil formode at disse mannfolka ikke fikk krevende nok regnestykker til å bryne seg på. Men man kan utvikle hjernekapasitet i bare rein og skjær irritasjon og frustrasjon. Det krever sitt menneske å være frustrert.
Men nå må jeg slutte. Pappa skal svinge seg til Skånland etter noen pakker som er kommet – det drypper på – og jeg skal svinge meg med for å sikre meg at det blir kjøpt banan.
domantrener
Morgendagen etter. Evaluering etter en natt med ABR maskin; Ignorantene hadde for så vidt rett. Det gikk på et vis, men til neste natt må vi prøve en ny ordning. Ikke at jeg har lyst på den, men jeg innser den må til. Dette er en ME-ME situasjon. må en så må en.
onsdag 3. januar 2018
Jula e over
29.12.17
På facebook får jeg ofte en påminnelse om hva jeg gjorde ett, to eller tre år tilbake. Fortre år siden, for eksempel, var vi i Himare, en bitteliten by eller landsby på Adriaterkysten i Albania. Det året feiret vi jul her og der. Sigbjørn og Sigrid dro til USA. Emma Margret og Ronald til Roma og vi tre andre til Albania for en jul og nyttårsfeiring med leiebil. En spesiell jul. En bonus var at Albania ennå ikke var blitt DET turistlandet, men det var heller ikke det vi søkte. Hadde det så vært, hadde vi funnet oss et sted langs Middelhavet med alle bekvemmeligheter inklusive.
I år lå det også opp til en spesiell jul hos oss. De andre kom heim. Familien Sigbjørn skulle feire jula i området og pendle mellom Harstad og Skånland. Og selve julaften skulle de være i Planterhaugen. Vi gledet oss. Aslak Pieras første jul. Og vi mintes andre juler som brøt med det tradisjonelle julemønsteret i familien. Slike høytider har en tendens til å bli litt ensartede. Det er det som er tradisjon; at man gjør visse ting på visse måter til visse tider. Men i blant skjer det ting innenfor tradisjonens ramme som gjør at den bryter litt med det gamle, og likevel er en tradisjon. Denne jula skulle bli slik – en liten Aslak Piera-jul - og den ble slik – en liten Aslak Piera-jul, men ikke i huset i skogen.
Vi snakket om andre julefeiringer som varierte innenfor rammen. Jula 2004 var en slik jul på mange måter. Det var bestemors siste jul, og hun feiret den hos oss. Bestemor var blitt gammel og syk og var på sykehjem, men pleide feire jul og nyttår heime. Hennes barn hadde delt ansvar etter dager, og julaften falt på oss. Vi gledde oss enormt. Lillejulaften hentet vi henne i bilen jeg da hadde med rullestolrampe, og vi bar henne og rullestolen opp den trappa vi hadde heime. På forhånd hadde vi båret til en seng i stua slik at det var lettvint for henne å halle seg og likevel være med.
Selvfølgelig husker jeg jula 2005 som noe meget spesielt. Jeg hadde begynt å skrive da. Som jeg skrev i ett! Overalt! Jeg antar jeg hadde mye usagt. Julaften hadde jeg ikke tid til å spise middag. Jeg satt ved middagsbordet og redigerte i hodet en ode til våres julefeiring, og straks man reiste seg fra bordet, var jeg på høgget og skrev. Denne oden ble lagt inni min første bok Jeg er fri! Den jula var Magda hos oss. Vi hadde bare en sofa og et sofabord i stua. Resten var båret ut i stabburet for å gi plass til andre ting akkurat da. Blant annet den svære medullah sving som vi ikke lyktes med. Den tok stor plass. Vi lånte bord av bygdelaget og brukte medullah sving til sitte på. Magda hadde invitert Domoniqa, så vi var mange den jula.
En annen jul som stakk seg ut av mønsteret og slik huskes var jula vi feiret i Aspremont i alpene over Nice. Vi hadde leid et hus der – og det vil jeg bare si; der sløses det ikke med husvarmen. Jeg tror vi i Norge er noen forfrosne sjeler som må ha varme innomhus. Jeg husker vi brukte to gassovner for fullt hele tida, og etter en liten uke begynte murveggene å bli varme. Om nettene lå vi sammenkrøkt med alt vi hadde funnet av sengtøy i det huset. Dette var antagelig i 1994, og jeg kunne nok skrive en liten, ikke rent så liten artikkel, om den juleferien. Det er bare det at på den tida skrev jeg ikke. Men huske den, det gjør jeg.
Denne jula feirer vi i mine besteforeldres hus. Mammas barndomsheim. Og er vi heldige feirer vi neste jul i eget hus igjen.
Det er straks årsskifte. Sola har snudd og det går mot varmere og lysere tider må man tro. Om naturen da følger tradisjonen. Men etter å ha sett et program fra Svalbard om hvordan naturen ikke makter å følge tradisjonene vet jeg sannelig ikke.
domantrener
En nesten like tilbakevendende og tradisjonell sak som juleforberedelser er ka i all verden skal vi gi X i julegave, et menneske som har alt? Det gjelder også oss i denne familien. Vi har funnet en løsning på det, uten at jeg her går inn på det. Men julaften da vi åpnet pakker, tenkte jeg: I år er det i alle fall ikke noe problem med hva man skal gi oss o julegave. Vi fikk ting vi trengte, både praktiske og mer åndelige på et vis. Vi fikk sengtøy, håndklær, koffert, klea, kniv, brødfjøler, mat og bøker giverne visste vi hadde hatt og mente vi nok savnet samt avisutklipp og annet som angikk oss.
På facebook får jeg ofte en påminnelse om hva jeg gjorde ett, to eller tre år tilbake. Fortre år siden, for eksempel, var vi i Himare, en bitteliten by eller landsby på Adriaterkysten i Albania. Det året feiret vi jul her og der. Sigbjørn og Sigrid dro til USA. Emma Margret og Ronald til Roma og vi tre andre til Albania for en jul og nyttårsfeiring med leiebil. En spesiell jul. En bonus var at Albania ennå ikke var blitt DET turistlandet, men det var heller ikke det vi søkte. Hadde det så vært, hadde vi funnet oss et sted langs Middelhavet med alle bekvemmeligheter inklusive.
I år lå det også opp til en spesiell jul hos oss. De andre kom heim. Familien Sigbjørn skulle feire jula i området og pendle mellom Harstad og Skånland. Og selve julaften skulle de være i Planterhaugen. Vi gledet oss. Aslak Pieras første jul. Og vi mintes andre juler som brøt med det tradisjonelle julemønsteret i familien. Slike høytider har en tendens til å bli litt ensartede. Det er det som er tradisjon; at man gjør visse ting på visse måter til visse tider. Men i blant skjer det ting innenfor tradisjonens ramme som gjør at den bryter litt med det gamle, og likevel er en tradisjon. Denne jula skulle bli slik – en liten Aslak Piera-jul - og den ble slik – en liten Aslak Piera-jul, men ikke i huset i skogen.
Vi snakket om andre julefeiringer som varierte innenfor rammen. Jula 2004 var en slik jul på mange måter. Det var bestemors siste jul, og hun feiret den hos oss. Bestemor var blitt gammel og syk og var på sykehjem, men pleide feire jul og nyttår heime. Hennes barn hadde delt ansvar etter dager, og julaften falt på oss. Vi gledde oss enormt. Lillejulaften hentet vi henne i bilen jeg da hadde med rullestolrampe, og vi bar henne og rullestolen opp den trappa vi hadde heime. På forhånd hadde vi båret til en seng i stua slik at det var lettvint for henne å halle seg og likevel være med.
Selvfølgelig husker jeg jula 2005 som noe meget spesielt. Jeg hadde begynt å skrive da. Som jeg skrev i ett! Overalt! Jeg antar jeg hadde mye usagt. Julaften hadde jeg ikke tid til å spise middag. Jeg satt ved middagsbordet og redigerte i hodet en ode til våres julefeiring, og straks man reiste seg fra bordet, var jeg på høgget og skrev. Denne oden ble lagt inni min første bok Jeg er fri! Den jula var Magda hos oss. Vi hadde bare en sofa og et sofabord i stua. Resten var båret ut i stabburet for å gi plass til andre ting akkurat da. Blant annet den svære medullah sving som vi ikke lyktes med. Den tok stor plass. Vi lånte bord av bygdelaget og brukte medullah sving til sitte på. Magda hadde invitert Domoniqa, så vi var mange den jula.
En annen jul som stakk seg ut av mønsteret og slik huskes var jula vi feiret i Aspremont i alpene over Nice. Vi hadde leid et hus der – og det vil jeg bare si; der sløses det ikke med husvarmen. Jeg tror vi i Norge er noen forfrosne sjeler som må ha varme innomhus. Jeg husker vi brukte to gassovner for fullt hele tida, og etter en liten uke begynte murveggene å bli varme. Om nettene lå vi sammenkrøkt med alt vi hadde funnet av sengtøy i det huset. Dette var antagelig i 1994, og jeg kunne nok skrive en liten, ikke rent så liten artikkel, om den juleferien. Det er bare det at på den tida skrev jeg ikke. Men huske den, det gjør jeg.
Denne jula feirer vi i mine besteforeldres hus. Mammas barndomsheim. Og er vi heldige feirer vi neste jul i eget hus igjen.
Det er straks årsskifte. Sola har snudd og det går mot varmere og lysere tider må man tro. Om naturen da følger tradisjonen. Men etter å ha sett et program fra Svalbard om hvordan naturen ikke makter å følge tradisjonene vet jeg sannelig ikke.
domantrener
En nesten like tilbakevendende og tradisjonell sak som juleforberedelser er ka i all verden skal vi gi X i julegave, et menneske som har alt? Det gjelder også oss i denne familien. Vi har funnet en løsning på det, uten at jeg her går inn på det. Men julaften da vi åpnet pakker, tenkte jeg: I år er det i alle fall ikke noe problem med hva man skal gi oss o julegave. Vi fikk ting vi trengte, både praktiske og mer åndelige på et vis. Vi fikk sengtøy, håndklær, koffert, klea, kniv, brødfjøler, mat og bøker giverne visste vi hadde hatt og mente vi nok savnet samt avisutklipp og annet som angikk oss.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
