tirsdag 9. januar 2018

Men husk å ta på riktige briller

I går var vi og så Den 12. mann. Ikke fordi jeg hadde noe særlig lyst til det, men jeg bøyde meg for tendensen i tiden, at noe MÅ man bare se om man vil være dagsaktuelt oppdatert. Følgelig slet jeg meg med til Harstad, og ikke var verken forventningene eller forhåpningene store da vi hadde etablert oss på de bestilte setene. Det var god plass i kinosalen – jeg antar filmen har gått en stund flere ganger for dag. Det er bra, tenkte jeg optimistisk - man skal jo tenke positivt – at det var godt med god plass, for da var det ikke så mye knasking av popkorn og colaslurping å høre. Jeg undres på hva den kommer av, den tradisjonen at kino og overfylte popkornbeger henger sammen? Og ikke tror jeg alt popkornet havner i munnen. Noe faller ned – men eieren plukker det sikkert opp.

Men humøret steg litt der jeg satt, for rundt oss var det lite slafsing og slurping – syntes jeg. Jeg hadde propper i ørene, og det reduserte nok noe av lyden. Proppene var egentlig for å dempe lyden fra lerretet.

Så nøt jeg meg gjennom reklamen, jeg og de andre, for jeg hørte etegildet begynne.

Endelig kom filmen, og nå har jeg et problem, for den er jo så oppskrytt. Dette var jo en film man virkelig måtte se, og når man endelig hadde sett den, anbefalte man på facebook alle sine venner å se den. Jeg vil også anbefale alle mine venner å se den – men man må ta på seg etniske briller, om jeg kan si det slik. I alle fall så jeg filmen slik. Hvem var det som gjemte ham, hjalp ham, i alle fjordhull utafor Tromsø? Sjøsamene, er mitt tips. Ikke tror jeg det er stor germansk bosetning i de områdene. Det kan man jo se i dag. Jeg kjenner en mann fra en av de dype fjordene på Vestlandet. Han sa en gang at han pleide gå i Tromsøs gater og betakte the locals, og han pleide gjøre det samme i Kristiansand. Det var ikke samme grunnstamme i de byene.

Akkurat det opplevde jeg også da vi dro til Albania for å feire jul. Etter en del viderverdigheter kom vi oss fra Oslo til Düsseldorf og fra Düsseldorf til Wien. I Düsseldorf betraktet jeg folk rundt meg og konkluderte at jeg var blant barnebarn til de jeg lest/hørt så mye om. Vi hadde et rush der vi lyttet oss gjennom lydbøker om krigen på Nordkalotten. Personer fra den tid så jeg gå igjen i Düsseldorf. Fra Wien skulle vi fly til Tirana, og når vi kom inn på venterommet/avgangsgaten for fly til Tirana, var vi kommet til en helt annen sort mennesker, akkurat som han med Tromsø og Kristiansand.

Men tilbake til filmen. Jan Baalsrud berget seg blant en annen folkegruppe enn gutta på skauen som for øvrig var meget dyktig på å profilere sin innsats. Med disse brillene på må man se filmen. Da får den en verdi jeg tror ikke var tilsiktet.

Så var det alle de små tulletingene jeg la merke til. Jævlig hvite tenner hovedpersonen hadde etter å ha vandret over to måneder uten noe særlig til tannstell. Selv i de siste scenene da han var kommet til Sverige, var tennene like hvite som snøen rundt ham. En annen stakkars jævel får gule hestetenner av ingenting. Reklamefilmen i forkant presenterte en oppskrift på baalsrud-genseren. Jeg antar det nå vil florere av den typen strikkeplagg. De burde også hatt en oppskrift på hvordan å holde tennene så hvite over så lang tid.

Så var det språket. En som skulle oppmuntre Baalsrud sa: Fokuser. Er ikke dette et av de de nye positive orda? Det minte meg på et begrep jeg ikke for mitt bare liv kan komme på hva heter, men dette begrepet signaliserer at man bryter med tidsbildet. Eksempelet er at i kjølvannet av et vikingskip (fra vikingtida) ser man et lite glimt av et karamellpapir. Ting er ikke tidstypisk.

Jeg velger å forbigå at det kom en fykende ut med gevær i en tid da geværer var forbudt for andre enn okkupasjonsmakten og deres handtlangere. Det er et tankekors, dette geværet. man visste at tyskerne var etter Baalsrud, så man kunne nok forvente seg dem på døra. I det lys er geværet litt underlig. Det kunne jo vært tyskere som banket på da han kom ut med skuddklart gevær – og tyskerne kom neppe alene som en ubevæpnet mann. Men som nevnt, det kan være andre faktorer der jeg ikke kjenner til, så jeg forbigår det i taushet.

Jada, jada, jeg vet en film ikke trenger være historisk korrekt. Men lette tyskerne virkelig slik etter ham? Og hvis det er riktig at de lette slik etter ham uten å finne ham, må jeg trekke en del konklusjoner av det. 1) Var virkelig tyskerne så udugelige at de med alt de hadde av maskinelt krigsutstyr ikke kunne finne ham? 2) Hvis ja, hvis de var så udugelige, hvordan kan det da ha seg at de hertingene i dag styrer Europa uten å ha løftet et eneste våpen? 3) Forresten, til nr 1. Kanskje er det slik at statsmakt, for det var jo det de var, med alt sitt maskineri ikke alltid overvinner folkemakt. Se bare på den siste EU-avstemminga. 4) Så er det sjøsamene som gang på gang overlistet tyskerne. De måtte jo være noen jævla glupinger, disse sjøsamene. Og slik tyskernes barnebarn befant seg på flyplassen i Düsseldorf, slik befinner disse menneskenes barnebarn seg i dag rundt om på øyene utafor Tromsø, i Furuflaten og i Manndalen. For noen konklusjoner man kan trekke av det! 5) Så den merkelige måten filmen endte på. Baal-brødrene fraktet Baalsrud over til Sverige. Surringa røk, sleden falt av. Er det sannsynlig at de menneskene kan sitt handtverk så dårlig? Eller var det et lite sleivspark til reindriftsnæringa? Dette er en sak jeg antar Sametinget vil gripe fatt i, både denne og at man usynliggjør store sjøsamiske områder. Det er en sak med mer potensiale en Siv Jensens indianerkostyme.

Ok, ok, så satt jeg i salen og spikket fliser, men hva forteller det ikke om både meg og filmen at jeg brukte tida til å filosofere over småting. Vel, jeg må tilstå at jeg har sett Ni liv flere ganger + sett dokumentaren I Jan Baalsruds fotspor + har familie som kjenner folk i Furuflaten og Manndalen, så følgelig hadde jeg en del inside information, men det kunne jo ikke filmskaperne vite og ta hensyn til. Dessuten var jeg neppe den eneste i salen med slik informasjon.

Skal jeg nevne noe riktig positivt her, må det være at vi var TRE som dro på kino for å se denne filmen. En viss person her i huset gidder ikke dra for å se på den norske krigshistorien sør for Trøndelag, gidder faktisk ikke engang se det på TV. Den samme personen påstår at den innvendige tønna er slik lagres er full for lengst.

Så jeg anbefaler filmen, men husk å ta på riktige briller.

2 kommentarer:

  1. "Jan Baalsrud berget seg blant en annen folkegruppe enn gutta på skauen som for øvrig var meget dyktig på å profilere sin innsats. Med disse brillene på må man se filmen. Da får den en verdi jeg tror ikke var tilsiktet."

    Hei Magne! Joda denne var svært tilsiktet av produsent Harald Zwart. Det var ett av hovedmottoene da han og Veslemøy Zwart og Espen Horn skulle lage filmen, de ville at fokuset skulle være på de menneskene som hjalp Baalsrud.
    Jeg er forresten med i noen scener i filmen, en skikkelig spennende opplevelse! Flere av scenene i filmen har nok sikkert, slik du også understreker en høyere grad av kinopublikumsunderholdningsvennlighet enn det var i virkeligheten. Den skal jo underholde, men samtidig baseres på en virkelig historie.
    Bra at du likte filmen, jeg har sett den 4 ganger allerede og ser den nok 4 ganger til. Må jo ta igjen "9 liv" som jeg sikkert har sett 50 ganger.

    Godt Nyttår :)

    Hilsen Petter Sandberg

    SvarSlett
  2. Hei. Så flott med tilbakemelding -. Er du den Petter Sandberg jeg kjenner?

    SvarSlett