Det er klart at når man lytter til en bok som Sylfest Lonheims Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år begynner den delen av hodet som ikke lytter å gjøre seg noen sidetanker. For meg er det naturlig at sidetankene går til samisk språk og dets situasjon. Jeg er i en familie der foreldre, tanter, onkler og søskenbarn er språkbevisste. Så har man dem som ikke bryr seg om samisk annet enn når det er snakk om fremme språkdød ved å prøve å hindre eller redusere dette. De kan med stor patos hevde at i deres barndomsheim ble det bare snakket samisk. De kan med like stor patos hevde at dette ikke var tilfelle i andre himer, for eksempel i min familie. Dette er tullprat som kun fester seg hos tullpratere. Like fullt er det et interessant fenomen. Jeg kunne ønske meg en doktorgrad på disse. Hvordan tikker de? Hvilke behov er det som kommer fram her. Selvsagt finnes det mange som bare avsverget samisk språk uten å prøve å redusere språket og språkpionerer.
I dag har jeg vært som Bibelens Maria og har valgt den gode del. Men før jeg går inn på det, må jeg gjøre noen kroker og svinger. Deres husker søstrene Marta og Maria, søstrene til Lazarus. Når Jesus kom på besøk, satte Maria seg ved hans føtter for å lytte til han. Marta fløy rundt og stelte til det man nok stelte til når man fikk sånt besøk. Jeg vil anta hun hadde mye å gjøre, for hun bad Jesus be Maria hjelpe henne. Men han svarte: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.
Enda en liten sak dukker opp i minnet. Ikke i mitt minne, men det jeg pleier tenke på som et felles familieminne. Med familieminne mener jeg at jeg var med, men husker det ikke sjøl. Jeg har hørt om det. Det var mens Alta-kampen raste eller i kjølvannet av den. Det var nok rimelig hett om ørene til samer her og der, vil jeg tro. Vi var i Oslo. Emma Margret var ikke født. Pappa og Sigbjørn var nede i sentrum. Mamma og jeg kom med t-banen og skulle dit. Jeg vet ikke hva vi kom fra, men mamma hadde kofte på seg. Muligens også jeg der jeg satt i meis på ryggen. Det var ikke sitteplass. Ingen reiste seg. Jeg vil tro at man ellers naturlig ville reist seg i den situasjonen og gitt sitteplass til en mor med en hjerneskadet sønn i meis. Men kofta antar jeg trigget sinne og forbannelse. Hadde ikke det samene sultestreiket foran Stortinget? Invadert statsministerens kontor, reist til Paven, lenket seg i Stilla. You name it. Jeg vil tro det var det folk så på trikken når de så oss – og noe slikt reiste man seg ikke for. De helvetes samene som ikke hadde respekt for Storting og styringsverk, bare krevde og krevde. Desto verre ble det da noen ungdommer begynte å ønes på oss, hva de mente om de helvetes samene og hele pakken. Nord-Norge burde vært tatt på en doser og skyflet ut i Nordishavet. Mamma, som hadde tidd til de verbale angrep sa nå: Ja, og rundt Oslo skulle det vært satt en mur. Så kunne dere finne ut hvor lang tid det tok før dere svalt i hel uten blant annet fisken fra Nord-Norge. Nå ble steminga så aggresiv at på neste stoppested gikk vi av og ventet på neste trikk ned til sentrum. Der gikk pappa og Sigbjørn og lurte på hvor vi var når vi ikke kom med den t-banen vi skulle komme med. Dette var lenge før mobiler var allemannseie.
Likevel, tross slike episoder tror jeg vi har som Maria valgt den gode del.
Så tilbake til selve tråden. I dag dro pappa ut, og jeg giddet ikke være med. Jeg ble igjen og fikk en gjennomgang av områdets (fra
Sørreisa til Vesterålen) samiske historie gjennom bilder og notater. Mamma skulle nemlig lete etter stoff til en sak og tok den bærbare PC-en, og der satt jeg som Maria og fikk del i det. Himmel og all verden så mye vi har - og takket være Anja som insisterte på å legge alt i skyer, har vi dette bevart. Bare bildematerialet er enormt. Det er lagret med bildetekster til. Jeg så og leste for eksempel om gamle lastebiler i bygda, vel det var to på den tida og det var bilder av dem der de sto og gikk tilbake til naturen så langt det nok lot seg gjøre etter en lang og tro tjeneste for bygda de mest utrolige oppdrag. Det burde skrives om Markebygda og lastebiler før de første personbilene kom. En ganske omfattende serie var fra Devddisvuopmi. Der var det sommerskole for barn, og bildene viste de mest artige aktivitetene man drev. Men jeg fant også bilder fra skolene her, blant annet. En fil med utrolig mange underfiler hette Historiske bilder. Vi kom ikke lenger enn til den, men det sier jeg;
Som Biblenes Maria skal jeg hive meg frampå når resten skal gjennomgåes.
tirsdag 22. mai 2018
mandag 21. mai 2018
Skvotte til Tromsø
Så har vi skvotte til Tromsø og er nettopp kommen heim - og jeg trur Gammelhuset hadde venta på oss, for da vi kom inn her tuta røykvarsleren noe infernalsk, Antagelig melding om at batteriet måtte skiftes. Heime brukte varslerne å melde seg med pip når de trengte påfyll av energi, men denne som er i kjøkkenet her, den låt som en sirene. Kanskje har den pippa først, jeg veit ikke, men da vi kom, holdt huset seg for ørene og så heilt utslitt ut. Det første vi måtte gjøre var å skifte batteri. Deretter laga vi oss mat, Det blei change of procedure denna gangen.
Mandag smalt vi altså til Tromsø etter riding. Aslak Piera hadde lagt seg da vi kom, men han er en morrafuggel og var som sådan tidlig opp dagen etter. Vi også selvfølgelig, men dagen deretter igjen nekta denne kroppen å forlate senga i den tida han sto opp. Følgelig da han hadde spist, kom han og Sigbjørn og vekte meg.
Det er slutt med - i alle fall gjorde vi det ikke denne gangen - å reke gatelangs i byen. Change of procedure her også. Vi var på en liten picknick i Telegrafbukta. Ellers holdt vi oss til teltene. På tur til Tromsø stoppet vi i Setermoen, og jeg kjøpte sommerluer til Aslak Piera. Jeg liker å handle til ham. Denne gangen var det et mønsterbrudd, for Sigbjørn ønsket seg gomba, og jeg er ikke sikker på om han ønsket på vegne av seg sjøl eller Aslak Piera. Sist de var heime var det tradisjonen tro gomba, og Aslak Piera spiste med nam, man lyder. Vi skaffet oss blod, spekk og glutenfritt mel, og dermed var det klart for de to kokkene som laget deigen. Den lille kokken fikk bare litt gombarøre på seg.
Da vi skulle kjøre heim utpå formiddagen på 17. mai mente pappa vi kunne kjøre om Kvaløya for å ikke komme opp i 17. mai-arrangement og diverse i sentrum av Tromsø. Fordelen med det var at vi da kunne skvette den lille ekstra turen over Kaldfjordeidet og se om Kaldfjorden lå der den skulle ligge. Det er nemlig slik at siden vi har bodd i Tromsø før og hertingene bodd lenge før oss andre, er det fullt av minner folk som jeg må høre på om att og om att. Det går for eksempel ikke an å passere Heggelia uten den samme beskrivelsen av at der sto pappa vakt, der gikk han og Jonger, der bodde den og den. I Tromsø er det likeens, men der er det mamma som har mest mimring. Bodde i dette huset i fire år på et rom i størrelse 2x3 m. Gikk alltid fra og til sentrum for å spare bussbilletten som etter hvert steg til en krone og ti øre. Kokte kaffe og stekte brunostskiver i Telegrafbukta etc.
Vi må liksom komme over Sandnessundbrua til Kvaløya før jeg kan sis å være delaktig i minner selv om jeg ikke husker dem. Der er Kaldfjorden sentral. Vi bodde der til jeg var nesten ett år. Huset der vi bodde, lærerbolig, står der, likeså kirka der Sigbjørn og jeg er døpt, mens butikken vi frekventerte er borte. Jeg vil tro vi trivdes der, ellers ville vi neppe såpass ofte bare gjøre en svipptur innom den fjorden.
Vanligvis – så også denne gang – hadde vi med oss en lydbok mens vi kjører. Vi har en lydbok man blir deprimert av å høre på. Den høvde ikke som turmat for øret. I stedet tok vi en bok om språket norsk av professor Sylfest Lonheim, Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. Den er det en meget interessant bok fordi den blant annet omtaler før-germanske språk i Norge og antyder at for eksempel Sola ikke har noe men germansk sol å gjøre, men er et ord fra før-germanske tid.
Vi dro altå heim over Malangen. Change of procedure. I Nord-Norge kan man rett ofte treffe på skip i leia, det være seg hurtigruta eller et cruise-skip. Vi traff også på et skip i leia - i – den betydninga at vi visste det var der, men så det ikke. Utafor Håkøya ligger Hitlers stolthet og fryktede våpen, slagskipet Tirpitz. Det ble stasjonert i Nord-Norge og bant allierte styrker her. Tirpitz skulle blokkere og senke konvoiene til Murmansk med krigsmateriell produsert i USA og England sendt over til alliert partner Sovjetunionen. Tirpitz var ingen hvem som helst. Hvis hvalen er havets største dyr, var Tirpitz en giganthval. Det hadde en besetning på 2600 mann og en fart større enn det hurtigruta har i dag, og en fart større enn de alliertes krigsskip. I tre år herjet Tirpitz og kameraten Scharnhorst i nord. En historiker har sagt at et av den andre verdenskrigs største drama utspilte seg i Nord-Norge. I november 1944 ble Tirpitz senket – takket være en gigantisk innsats av norske partisaner. Disse var opplært i Sovjet og rapporterte til Sovjet, vår alliere. Men straks krigen var slutt ble Sovjet og partisanene mistenkelige personer og behandlet som sådanne. Det var rimelig høvelig for Milorg og gutta på skauen som følgelig kunne i politisk historieskriving gradere opp sin (i sammenligning med det som skjedde i nord) puslete innsats. Kanskje, jeg sier kanskje, ville krigsinnsatsen til Milorg komme litt i skyggen om partisanenes innsats ble verdsatt i 1945.
Så kom vi til tunellen under Rya, pappa og jeg pluss en med klaus. Da vi kom opp i dagslyset i Malangen, sa hun med klaus at det rant fukt i noen av sprekkene i tunellen. Det hadde blitt ganske vått å få heile Rystraumen over seg.
I Malangen dukket sola opp igjen. Ikke ordet sola fra eventuelt før-germansk språk, men sola som symbol på samene. Herfra spiltes filmen Solens sønn og Månens datter inn, og ikke skjønner jeg 1) hvordan samene klarte å rane til seg dette med å være solens etterkommere. Ok, ok, alt man har sagnet om Solens sønn som reiste til Vågen (Lofoten?) og giftet seg med jettekongens datter, og deres etterkommere ble samene. Mange folkeslag, herunder egypterne, dyrket solen. 2) Det andre jeg ikke skjønner er at ikke-samene har akseptert å bli omtalt som månens folk.
Man gjør seg noen refleksjoner her og der når man sporer landeveien. Et av dem kom fra navnet Mestervik som ikke har noen (tror jeg) sammenheng med TV-serienes Mesternes mester eller hva det nå heter. Heller ikke av mester i betydning den beste, sjakkmester etc. Mesteren/mestermannen var Kongens bøddel, den som utførte de delvis meget avskyelige ting som å hogge hodet av folk, noen ganger uskyldige sådanne. Tror noen at mesteryrket er borte? Niks. De er her ennå. Deres stillingsbetegnelse er endret. Fremdeles gjør de en del avskyelige ting på vegne av staten.
Vi kjørte strake veien heim uten å stoppe for mat, og det var tre sultne som kom i hus og møtte et hus som holdt seg for ørene mens alarmen gikk.
Mandag smalt vi altså til Tromsø etter riding. Aslak Piera hadde lagt seg da vi kom, men han er en morrafuggel og var som sådan tidlig opp dagen etter. Vi også selvfølgelig, men dagen deretter igjen nekta denne kroppen å forlate senga i den tida han sto opp. Følgelig da han hadde spist, kom han og Sigbjørn og vekte meg.
Det er slutt med - i alle fall gjorde vi det ikke denne gangen - å reke gatelangs i byen. Change of procedure her også. Vi var på en liten picknick i Telegrafbukta. Ellers holdt vi oss til teltene. På tur til Tromsø stoppet vi i Setermoen, og jeg kjøpte sommerluer til Aslak Piera. Jeg liker å handle til ham. Denne gangen var det et mønsterbrudd, for Sigbjørn ønsket seg gomba, og jeg er ikke sikker på om han ønsket på vegne av seg sjøl eller Aslak Piera. Sist de var heime var det tradisjonen tro gomba, og Aslak Piera spiste med nam, man lyder. Vi skaffet oss blod, spekk og glutenfritt mel, og dermed var det klart for de to kokkene som laget deigen. Den lille kokken fikk bare litt gombarøre på seg.
Da vi skulle kjøre heim utpå formiddagen på 17. mai mente pappa vi kunne kjøre om Kvaløya for å ikke komme opp i 17. mai-arrangement og diverse i sentrum av Tromsø. Fordelen med det var at vi da kunne skvette den lille ekstra turen over Kaldfjordeidet og se om Kaldfjorden lå der den skulle ligge. Det er nemlig slik at siden vi har bodd i Tromsø før og hertingene bodd lenge før oss andre, er det fullt av minner folk som jeg må høre på om att og om att. Det går for eksempel ikke an å passere Heggelia uten den samme beskrivelsen av at der sto pappa vakt, der gikk han og Jonger, der bodde den og den. I Tromsø er det likeens, men der er det mamma som har mest mimring. Bodde i dette huset i fire år på et rom i størrelse 2x3 m. Gikk alltid fra og til sentrum for å spare bussbilletten som etter hvert steg til en krone og ti øre. Kokte kaffe og stekte brunostskiver i Telegrafbukta etc.
Vi må liksom komme over Sandnessundbrua til Kvaløya før jeg kan sis å være delaktig i minner selv om jeg ikke husker dem. Der er Kaldfjorden sentral. Vi bodde der til jeg var nesten ett år. Huset der vi bodde, lærerbolig, står der, likeså kirka der Sigbjørn og jeg er døpt, mens butikken vi frekventerte er borte. Jeg vil tro vi trivdes der, ellers ville vi neppe såpass ofte bare gjøre en svipptur innom den fjorden.
Vanligvis – så også denne gang – hadde vi med oss en lydbok mens vi kjører. Vi har en lydbok man blir deprimert av å høre på. Den høvde ikke som turmat for øret. I stedet tok vi en bok om språket norsk av professor Sylfest Lonheim, Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. Den er det en meget interessant bok fordi den blant annet omtaler før-germanske språk i Norge og antyder at for eksempel Sola ikke har noe men germansk sol å gjøre, men er et ord fra før-germanske tid.
Vi dro altå heim over Malangen. Change of procedure. I Nord-Norge kan man rett ofte treffe på skip i leia, det være seg hurtigruta eller et cruise-skip. Vi traff også på et skip i leia - i – den betydninga at vi visste det var der, men så det ikke. Utafor Håkøya ligger Hitlers stolthet og fryktede våpen, slagskipet Tirpitz. Det ble stasjonert i Nord-Norge og bant allierte styrker her. Tirpitz skulle blokkere og senke konvoiene til Murmansk med krigsmateriell produsert i USA og England sendt over til alliert partner Sovjetunionen. Tirpitz var ingen hvem som helst. Hvis hvalen er havets største dyr, var Tirpitz en giganthval. Det hadde en besetning på 2600 mann og en fart større enn det hurtigruta har i dag, og en fart større enn de alliertes krigsskip. I tre år herjet Tirpitz og kameraten Scharnhorst i nord. En historiker har sagt at et av den andre verdenskrigs største drama utspilte seg i Nord-Norge. I november 1944 ble Tirpitz senket – takket være en gigantisk innsats av norske partisaner. Disse var opplært i Sovjet og rapporterte til Sovjet, vår alliere. Men straks krigen var slutt ble Sovjet og partisanene mistenkelige personer og behandlet som sådanne. Det var rimelig høvelig for Milorg og gutta på skauen som følgelig kunne i politisk historieskriving gradere opp sin (i sammenligning med det som skjedde i nord) puslete innsats. Kanskje, jeg sier kanskje, ville krigsinnsatsen til Milorg komme litt i skyggen om partisanenes innsats ble verdsatt i 1945.
Så kom vi til tunellen under Rya, pappa og jeg pluss en med klaus. Da vi kom opp i dagslyset i Malangen, sa hun med klaus at det rant fukt i noen av sprekkene i tunellen. Det hadde blitt ganske vått å få heile Rystraumen over seg.
I Malangen dukket sola opp igjen. Ikke ordet sola fra eventuelt før-germansk språk, men sola som symbol på samene. Herfra spiltes filmen Solens sønn og Månens datter inn, og ikke skjønner jeg 1) hvordan samene klarte å rane til seg dette med å være solens etterkommere. Ok, ok, alt man har sagnet om Solens sønn som reiste til Vågen (Lofoten?) og giftet seg med jettekongens datter, og deres etterkommere ble samene. Mange folkeslag, herunder egypterne, dyrket solen. 2) Det andre jeg ikke skjønner er at ikke-samene har akseptert å bli omtalt som månens folk.
Man gjør seg noen refleksjoner her og der når man sporer landeveien. Et av dem kom fra navnet Mestervik som ikke har noen (tror jeg) sammenheng med TV-serienes Mesternes mester eller hva det nå heter. Heller ikke av mester i betydning den beste, sjakkmester etc. Mesteren/mestermannen var Kongens bøddel, den som utførte de delvis meget avskyelige ting som å hogge hodet av folk, noen ganger uskyldige sådanne. Tror noen at mesteryrket er borte? Niks. De er her ennå. Deres stillingsbetegnelse er endret. Fremdeles gjør de en del avskyelige ting på vegne av staten.
Vi kjørte strake veien heim uten å stoppe for mat, og det var tre sultne som kom i hus og møtte et hus som holdt seg for ørene mens alarmen gikk.
onsdag 16. mai 2018
Se og bli sett
Vi er kommet tilbake etter en uke i Nidaros med Nidaros pilgrimsgård som det stedet vi sov og spiste frokost og Tomatis Trondheim som det stedet vi oppholdt oss og lærte en masse i tillegg til at tomatis fem timer pr dag hamret på spissene.
Mye har skjedd den siste tida. Sylvia, filmskaperen fra London, som har fulgt oss siden jeg kjøpte bil (i alle fall kom også til Trondheim). Hun laget først en kortfilm som skal vises på filmfestivaler. Og jobbe nå med en utvidet sak. Neste gang vi treffes er når kontrakt med husfirma skal skrives. Før det brant hos oss hadde vi startet prossessen med at jeg skulle overta huset. Nå ble de som det ble og nå er det jeg som bygger ser det ut til. Når den byggekontrakten skal skrives kommer Sylvia igjen.
Egentlig tror jeg jeg ikke lider av falsk beskjedenhet. Harstad Tidende spurte meg om jeg kunne være en av de 130 profilene de setter opp. Jeg sa ja, og la til at jeg liker å bli sett, dvs liker oppmerksomhet. Jeg kan faktisk forstå at om man ikke får oppmerksomhet på de positive ting man gjør, ja, så gjør man andre ting som ikke er så positive, men som gjør at man blir sett. I blant, bare i blant, er jeg imponert over folk som er gunker og skryter av at de er det. De får oppmerksomhet fordi de liksom ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg vil tro man har individuelle ønsker for den oppmerksomhet man vil ha. Jeg for min del er unntaket i det mitt ønske er uansett positiv oppmerksomhet, men da på noe slikt som: Han er egentlig ikke så dum, den fyren.
Jeg vil tro at dette er et viktig prinsipp i alt samvær, at man ser og blir sett. Samtidig er man gjerne oppdratt til en slags beskjedenhet som tilsier at man ikke skal stikke seg fram.
Men uansett, jeg liker å bli sett, og jeg ser også andre selv om det kanskje ikke virker slik. Men jeg ser deg,
Vi er kommet heim fra Trondheim og dager på Tomatis-senteret der – vår åndelige heim i Trondheim. Der lærer vi masse i tillegg til at tomatisprogrammet hamrer på spissene i livet. Pilgrimsgården – Nidaros Pilgrimsgård - er vår soveheim i Trondheim. Det ligger så fredelig til mellom Nidelven og Nidarosdomen. Der har vi det vi trenger. Ingen unødig luksus som TV og radio, men det har vi heller ikke tid til når vi er på Tomatis. Vi kommer heim og «dett senga», strever oss opp og sliter oss til en god og spartansk frokost (lik den man stort sett spiser heime) før kjører til Tomatissenteret. Mens vi er i Trondheim, utnytter vi tida til å gjøre det vi ikke kan gjøre heime. Vi besøker alternative behandlinger, og minst en gang (vel faktisk bare en gang) pr. runde spiser vi flott. Denne gangen spiste vi på Tyholttårnet og nøt å se Trondheim snurre rundt mens vi spiste. Jeg har bare to ganger før spist oppe i et tårn og sett landskapet snurre. Det ER landskapet som snurrer, ikke tårnet, Man skal ikke tro alt man hører – og i dette tilfellet at tårnrestauranten går rundt. Man skal høre på den som vet, og jeg vet, for jeg har vært oppe i tre tårnrestauranter. Så må ingen noksagter komme og antyde noe annet! Man kan avgjøre ting kjapt. Det er bare halvveis opp trappa til det første tårnet – og ingen måtte påstå noe annet.
Første gang i tårn var i Vilnius da vi besøkte lille Magda der (jeg må kanskje snart slutte å kalle henne lille Magda, men det sitter igjen fra da hun bodde hos oss i 2005-2006). Andre gang var i Niagara-området. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet – dette var jo DEN fossen, og jeg antar jeg så for meg gigantstore fosser stupe ned fra himmelen. Urealistiske forventninger antar jeg, for selv da Gud druknet alt liv i vann, stupte det ikke fosser ned – det regnet jevnt og trutt. Men uansett følte jeg Niagara var oppskrytt, og den følelsen slapp ikke mens vi satt oppe i tårnet og så landskapet gå rundt.
Jeg antar det må gå en tid før man innser hva ting egentlig var, og i dag lukker jeg øynene og ser for meg den gigantfossen vi både gikk under, var med i en båt mot fossefallet og betraktet fra oven. Så Niagara: Unnskyld for mitt ugjennomtenkte og ureflekterte overmot.
Silvia, filmskaperen fra London som har fulgt meg i et stort år, kom også til Trondheim og var på Tomatis i to dager. Hun profilerer dette med å leve med hjerneskade – det er jo ulike måter man gjennomlever sitt liv på. Hun har allerede laget en kortversjon som er vist på en filmfestival og vant en pris. Jeg hopper elegant over at jeg kan leve det det livet jeg lever fordi jeg har den familien jeg har.
I går var vi i møte med rådmannen og driftsleder for bo og helse i Skånland kommune. Dette fordi byggesøknad går til kommunen i disse dager. Og ja, vi bygger i Planterhaugen. Den dagen vi har svar på den, er en merkestein i prosessen mot et hus satt. Det er merkelig. VI har bodd oss inn her, og jeg ser liksom ikke annet for meg. Ennå i alle fall.
Da vi var på kommunen, fikk jeg en kopp med kommunens logo til erstatning for den jeg fikk på 40-årsdagen min av ordføreren. Det er godt å få noe av det gamle tilbake. Pappa har fikset tilbake en del av de bøkene han savner og gjerne vil ha. På veggen rett foran meg henger et bilde av huset vårt. Vi hadde et heime også. Litt lenger unna henger noe annet som har latt seg reprodusere. Jeg teller faktisk ikke treningsbenk og utstyr blant det som har latt seg reprodusere. Jeg ser det fra her jeg sitter.
I går hadde vi stor rakesjau her ute – og jeg regner med at løvetanna spretter nå. Det betyr gress i maten. Det hører til.
Mye har skjedd den siste tida. Sylvia, filmskaperen fra London, som har fulgt oss siden jeg kjøpte bil (i alle fall kom også til Trondheim). Hun laget først en kortfilm som skal vises på filmfestivaler. Og jobbe nå med en utvidet sak. Neste gang vi treffes er når kontrakt med husfirma skal skrives. Før det brant hos oss hadde vi startet prossessen med at jeg skulle overta huset. Nå ble de som det ble og nå er det jeg som bygger ser det ut til. Når den byggekontrakten skal skrives kommer Sylvia igjen.
Egentlig tror jeg jeg ikke lider av falsk beskjedenhet. Harstad Tidende spurte meg om jeg kunne være en av de 130 profilene de setter opp. Jeg sa ja, og la til at jeg liker å bli sett, dvs liker oppmerksomhet. Jeg kan faktisk forstå at om man ikke får oppmerksomhet på de positive ting man gjør, ja, så gjør man andre ting som ikke er så positive, men som gjør at man blir sett. I blant, bare i blant, er jeg imponert over folk som er gunker og skryter av at de er det. De får oppmerksomhet fordi de liksom ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg vil tro man har individuelle ønsker for den oppmerksomhet man vil ha. Jeg for min del er unntaket i det mitt ønske er uansett positiv oppmerksomhet, men da på noe slikt som: Han er egentlig ikke så dum, den fyren.
Jeg vil tro at dette er et viktig prinsipp i alt samvær, at man ser og blir sett. Samtidig er man gjerne oppdratt til en slags beskjedenhet som tilsier at man ikke skal stikke seg fram.
Men uansett, jeg liker å bli sett, og jeg ser også andre selv om det kanskje ikke virker slik. Men jeg ser deg,
Vi er kommet heim fra Trondheim og dager på Tomatis-senteret der – vår åndelige heim i Trondheim. Der lærer vi masse i tillegg til at tomatisprogrammet hamrer på spissene i livet. Pilgrimsgården – Nidaros Pilgrimsgård - er vår soveheim i Trondheim. Det ligger så fredelig til mellom Nidelven og Nidarosdomen. Der har vi det vi trenger. Ingen unødig luksus som TV og radio, men det har vi heller ikke tid til når vi er på Tomatis. Vi kommer heim og «dett senga», strever oss opp og sliter oss til en god og spartansk frokost (lik den man stort sett spiser heime) før kjører til Tomatissenteret. Mens vi er i Trondheim, utnytter vi tida til å gjøre det vi ikke kan gjøre heime. Vi besøker alternative behandlinger, og minst en gang (vel faktisk bare en gang) pr. runde spiser vi flott. Denne gangen spiste vi på Tyholttårnet og nøt å se Trondheim snurre rundt mens vi spiste. Jeg har bare to ganger før spist oppe i et tårn og sett landskapet snurre. Det ER landskapet som snurrer, ikke tårnet, Man skal ikke tro alt man hører – og i dette tilfellet at tårnrestauranten går rundt. Man skal høre på den som vet, og jeg vet, for jeg har vært oppe i tre tårnrestauranter. Så må ingen noksagter komme og antyde noe annet! Man kan avgjøre ting kjapt. Det er bare halvveis opp trappa til det første tårnet – og ingen måtte påstå noe annet.
Første gang i tårn var i Vilnius da vi besøkte lille Magda der (jeg må kanskje snart slutte å kalle henne lille Magda, men det sitter igjen fra da hun bodde hos oss i 2005-2006). Andre gang var i Niagara-området. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet – dette var jo DEN fossen, og jeg antar jeg så for meg gigantstore fosser stupe ned fra himmelen. Urealistiske forventninger antar jeg, for selv da Gud druknet alt liv i vann, stupte det ikke fosser ned – det regnet jevnt og trutt. Men uansett følte jeg Niagara var oppskrytt, og den følelsen slapp ikke mens vi satt oppe i tårnet og så landskapet gå rundt.
Jeg antar det må gå en tid før man innser hva ting egentlig var, og i dag lukker jeg øynene og ser for meg den gigantfossen vi både gikk under, var med i en båt mot fossefallet og betraktet fra oven. Så Niagara: Unnskyld for mitt ugjennomtenkte og ureflekterte overmot.
Silvia, filmskaperen fra London som har fulgt meg i et stort år, kom også til Trondheim og var på Tomatis i to dager. Hun profilerer dette med å leve med hjerneskade – det er jo ulike måter man gjennomlever sitt liv på. Hun har allerede laget en kortversjon som er vist på en filmfestival og vant en pris. Jeg hopper elegant over at jeg kan leve det det livet jeg lever fordi jeg har den familien jeg har.
I går var vi i møte med rådmannen og driftsleder for bo og helse i Skånland kommune. Dette fordi byggesøknad går til kommunen i disse dager. Og ja, vi bygger i Planterhaugen. Den dagen vi har svar på den, er en merkestein i prosessen mot et hus satt. Det er merkelig. VI har bodd oss inn her, og jeg ser liksom ikke annet for meg. Ennå i alle fall.
Da vi var på kommunen, fikk jeg en kopp med kommunens logo til erstatning for den jeg fikk på 40-årsdagen min av ordføreren. Det er godt å få noe av det gamle tilbake. Pappa har fikset tilbake en del av de bøkene han savner og gjerne vil ha. På veggen rett foran meg henger et bilde av huset vårt. Vi hadde et heime også. Litt lenger unna henger noe annet som har latt seg reprodusere. Jeg teller faktisk ikke treningsbenk og utstyr blant det som har latt seg reprodusere. Jeg ser det fra her jeg sitter.
I går hadde vi stor rakesjau her ute – og jeg regner med at løvetanna spretter nå. Det betyr gress i maten. Det hører til.
torsdag 3. mai 2018
Låsesmedene blant annet
Det finnes alltid noen i systemene som på ulike plan skjærer gjennom og får ting gjort. De finnes likeså sikkert som proppen i systemet finnes, den som er propp også pga latskap eller sløvhet. Likeså sikkert som at man her og der finner psykopaten, den som liker makt og finner et sted der man kan utøve makt. Nå finnes jo dem som utøver makt til det gode også. Men ikke alle.
I min andre bok der jeg beskriver kartarbeiderens, den hjerneskaddes vei, gjennom systemet beskriver jeg de ulike typer man treffer på sin ferd gjennom systemet med en hjerneskade i sekken. Jeg anonymiserte (tror jeg) ved å gi navn som passet til den rollen de gar tiltatt seg i den posisjonen de er i.
I dag kom jeg til å tenke på de typene som løser opp og fikser ting, i boka er de låsesmedene. De låser opp dører andre lukker.
Jeg ser at jeg i boka har glemt en type – de hyggelige og nonsjalante, de som smiler og nikker og sier ja – og så skjer det ikke noe.
De ulike typene finnes på alle plan. Nå er jeg på planet bo. Vi er i Trondheim og bor på Pilgrimsgården. Det er helt supert å bo her mellom Nidelva og Domen. Her har man det man trenger og ikke noe undødvendig. Ikke TV, ikke radio, men når vi er på Tomatis, har vi ikke tid til verken TV eller radio. Årsaken til at jeg her kom på de ulike typene er noe så enkelt som glutenfritt brød. Da vi kom på søndag, sa vi at vi glutenfri. Smilende mann: Det skulle de fikse. Dagen etter til frokost: Intet glutenfritt brød. Ny smilende mann: Same prosedure med javisst. Same prosedure neste glutenfri-løse morgen, men da var det en kvinne på vakt og hun - det så jeg på øynene - ble opptrekt at det ikke var gitt beskjed. Jeg tiltror henne å lese essemneta til de to mannfolka før henne. I dag hadde vi DET kjempegode glutenfrie brødet fra et lite bakeri i Klæbu pluss glutenfrie kjeks og sjokoladebar.
Mens jeg er i Trondheim hva blogg angår får jeg si at dagen i dagen er flott for det kjøret som har plaget meg i to dager har sluppet. Kanskje kan det være kangen-vannet jeg har drukket her som er «synderen» for det vannet blant annet renser og driver ut de onde åndene i kroppen og som man vet forlater ikke de onde åndene uten å hake seg fast som best de kan. I går var vi på Hovin, hyggelig som alltid men jeg skulle nok ønske at jeg ikke hadde kjør. Det hender meg. Tante Millaug og onkel Knut hadde elgkjøtt til middag. Der er alltid så god mat der i huset.
domantrener
I min andre bok der jeg beskriver kartarbeiderens, den hjerneskaddes vei, gjennom systemet beskriver jeg de ulike typer man treffer på sin ferd gjennom systemet med en hjerneskade i sekken. Jeg anonymiserte (tror jeg) ved å gi navn som passet til den rollen de gar tiltatt seg i den posisjonen de er i.
I dag kom jeg til å tenke på de typene som løser opp og fikser ting, i boka er de låsesmedene. De låser opp dører andre lukker.
Jeg ser at jeg i boka har glemt en type – de hyggelige og nonsjalante, de som smiler og nikker og sier ja – og så skjer det ikke noe.
De ulike typene finnes på alle plan. Nå er jeg på planet bo. Vi er i Trondheim og bor på Pilgrimsgården. Det er helt supert å bo her mellom Nidelva og Domen. Her har man det man trenger og ikke noe undødvendig. Ikke TV, ikke radio, men når vi er på Tomatis, har vi ikke tid til verken TV eller radio. Årsaken til at jeg her kom på de ulike typene er noe så enkelt som glutenfritt brød. Da vi kom på søndag, sa vi at vi glutenfri. Smilende mann: Det skulle de fikse. Dagen etter til frokost: Intet glutenfritt brød. Ny smilende mann: Same prosedure med javisst. Same prosedure neste glutenfri-løse morgen, men da var det en kvinne på vakt og hun - det så jeg på øynene - ble opptrekt at det ikke var gitt beskjed. Jeg tiltror henne å lese essemneta til de to mannfolka før henne. I dag hadde vi DET kjempegode glutenfrie brødet fra et lite bakeri i Klæbu pluss glutenfrie kjeks og sjokoladebar.
Mens jeg er i Trondheim hva blogg angår får jeg si at dagen i dagen er flott for det kjøret som har plaget meg i to dager har sluppet. Kanskje kan det være kangen-vannet jeg har drukket her som er «synderen» for det vannet blant annet renser og driver ut de onde åndene i kroppen og som man vet forlater ikke de onde åndene uten å hake seg fast som best de kan. I går var vi på Hovin, hyggelig som alltid men jeg skulle nok ønske at jeg ikke hadde kjør. Det hender meg. Tante Millaug og onkel Knut hadde elgkjøtt til middag. Der er alltid så god mat der i huset.
domantrener
Abonner på:
Innlegg (Atom)
