Ufullendt arbeid ut på markedet

Hiver meg rett utpå for å formidle min sterk fargede og krydrede versjon av yours sincerely sin 41-årsdag. Men hva er mat uten salt og pepper? Så også en historie.
Som den egoisten jeg er våknet jeg på bursdagen og kjente leppene dra seg nedover da det ikke var noen antydning til den minste gave. Nå hadde jeg jo så riimin ramiin sagt at gaven min i år skulle gå til Leger uten grenser og slik ble det. Ser at jeg passerte 5000 i innsamlinga. Men jeg hadde forventet i både pose og sekk, både være the Humanist og samtidig en materialist. Utpådagen visste det seg at Anka hadde en flott genser i gave, mens hertingene tydeligvis mente gaven var overlevert via facebook. Det er en slags antiklimaks fra i fjor da jeg feiret 40-årdagen med bulder og brak. Men da hadde jeg jo i en felles innbydelse på facebook sagt at jeg var en hund etter gaver. Dette gjenspeilte så det bugnende gavebordet. I år skulle jeg som nevnt være en type med utvidet ansvarsfølelse. Det straffer seg. Heldigvis doblet Torny og Sigurd antallet gaver da jeg om kvelden fikk et stort verk av dem.

Her sitter jeg trøtt og slapp i kroppen. Vi kom heim fra Danmark seint på søndag kveld, og mandag hadde jeg stort sett som formål å holde meg på beina mens kommunefysioterapeuten var her for å tilpasse enkelte ting til huset. Om kvelden dro vi til Harstad på Kina-restauranten - en tradisjon fra for to år siden – ansatte, vikarer, hertingene, onkel Per og jeg – de som kunne. Det ble en grei opptur og slutt på dagen. Kina-restauranten i Harstad ligger i HALVMØRKET, muligens for å skape stemning og muligens for at man ikke skal se hva man spiser. Det ble ganske mørkt der inne, og Nasim som kjente kelneren, prøvde å få tent taklysene. Det gikk ikke, for om de tente taklysene, ble hele restauranten flombelyst, og det var tydelig at de andre gjestene ikke ville like det. Ok, så det måtte vi duohttat. Saken var imidlertid at i alle fall jeg ikke så andre gjester enn oss, men som sagt det var mørkt der inne. Hva med et lys en lampe på bordet da? Nei, det gikk ikke, mente kelneren. Han var for øvrig det eneste mennesket jeg så i lokalene foruten oss. For å komme maset vår i møte, sa han om vi flyttet oss til et vindusbord, ville det bli lysere. Jeg så på vinduene som var stengt med persienner og gardiner og tenkte at det var greit å være sterk i troen og tro at de vinduene ville slippe inn fys. Men vi flyttet oss nå til vindusbordet – mest for å være litt imøtekommende. Nå tror jeg kelneren fikk seg en liten overraskelse, for Anka og Nasim dro opp alle persiennene og knyttet gardinene til sides på de store vinduene der – og for å plagiere Bibelen: Det ble lys. Da hadde det allerede gått en halv time, men sett i evighetens perspektiv er en halv time lite for å få lys.

Så kom kelneren med menyene, og siden vi representerte et bredt og variert aspekter av allergier og krav til mat, tok det litt tid før alle hadde sine bestillinger klare. Men det gjorde ikke noe, for alle hadde fått drikkevarer og kunne slurpe seg mens man betraktet menyen og sammenlignet sine allergier og ande krav til mat. Mens kelneren intervjuet oss om mat, intervjuet Nasim ham om hva han hadde gjort siden de sist treftes for 5-6 år siden.

Det ble en ny halvtime, men resultatet ble flott. Onkel Per spiste sterkt krydret svin i sursøt saus, pappa og jeg lam i ulike varianter, Anka kylling og Nasim og mamma vegetarisk.

domantrener
Denne uavsluttede bloggen ble aldri ferdig og går inn i rekken av det ufullendte som sendes ut på markedet. Siden Schubert er det fritt fram for alle andre. Tenk på all ufullendt arbeid rundt om – hva kunne ikke skje om de kom i sirkulasjon?

Jeg er i Trondheim og gjør det som så populært kalles å lade batteriene. Om et par uke er det klart for kontrakt om husbygging – og da er det bra batteriene er fulladet.