E det boanes for folk?

For en kjempegod følelse det er å se Aslak Piera suse ned bakkene her på kjelken han fikk av meg til jul.

Det er en utfordring med julegaver. Man har ikke lyst til å gi gave bare for å gi. Det er artig når gaven treffer. Slik sett er det greit å kjøpe gaver til en liten unge. Jeg har en tendens til å kjøpe i forkant på et vis og trodde ikke kjelken ble noe i år. På gulvet her i stua står en brannbil jeg kjøpte i vår, men den var ikke en sak da. Nå er den aktuell. Stablet bak sofaen her er en sammenleggbar tavle som jeg kjøpte for noen måneder siden. Ser at han nå griper etter penner, så neste gang han kommer, står tavla oppsatt. Oppe på loftet er en barnegyngestol med saueskinn. Den blir nok ikke bruk her, men kommer på rommet når huset er ferdig.

«Huset» sier jeg om det bygget som reiser seg her ovenfor barnehagen. Det er mitt begrep. Ofte endrer begrep seg fordi de blir politisk ukorrekte. Åndssvak > psykisk utviklingshemmet > mennesker med utviklingshemming > forsinket utvikling > og jeg er sikker på at det er flere. Etter hvert som man oppfatter noe som negativt endrer man begrep på det og håper at det begrepet beskriver også skal endre seg i generell oppfatning. Kanskje gjør den det, kanskje ikke. Selv bruker jeg hjerneskadet som er korrekt begrep. En skade i deler av hjernen. Og jeg henger for meg sjøl på Janet Domans sak – oversatt til norsk; «Det er ingen sammenheng mellom hjerneskade og intelligens, men det er en gigantisk sammenheng mellom hjerneskade og mulighetene til å uttrykke sin intelligens.»

Begrep endrer seg hele tida. Noen begrep endrer seg i en prosess. Før var det «tomta», nå sier jeg «huset» mens de andre sier «nybygget». Ingen sier enda «heime» om det, naturlig nok. Vi må nok ha bodd der en stund før det blir heime. Jeg tenker på dette som heime og skiller mellom «heime i Borkskogen» og «heime på Gammelflata». Jeg er visst den eneste som kaller dette Gammelflata. Huset her står på en flate, og her har det vært bebygd lenge. Det er for meg Gammelflata. Onkel Per sier Gammelhuset. Andre sier «Bestemorhuset» siden bestemor var den siste som bodde fast her. Jeg bruker ikke det ordet, for her bodde jo også bestefar selv om han døde svært tidlig.

Onkel Jarle inviterte en gang bestemor og bestefar på en tur på Nordkalotten. Den ferien var en fulltreffer der og da og i etterkant. Noen av historiene har blitt sittende. Bestefar reiste på lofotfiske og finnmarksfiske, så han kjente kysten som fisker. Neppe tror jeg fiskerne på den tida hadde tid, ønske eller guts til å leke turister. De var det for å skaffe mat og levevei for familien, så jeg tipper at de fisket, sov, spiste eller kanskje var i kirka. Nå ble det en annerledes sak. Bestefar så på de små bygder som klorte seg fast på en liten stripe land mellom sjøen og fjellet. «Kan her være boanes for folk?» var en spøksom kommentar her og der. Dette tenkte jeg på på et fly engang – klarvær og god utsikt nedover. Og jeg så akkurat det; små bygder som klorte seg fast mellom fjell og fjord, og jeg husket bestefars spøk. Både bestefar og jeg elsker og respekterer det landet og folket som klorer seg fast her.

Men tilbake til historien. Da onkel Jarle og bestemor og bestefar var nesten heime og kom over Bjerkelihøgda med utsyn til Planterhaugen, sa onkel Jarle: «Se den der bygda på rabbene omgitt av myrer. Kan der være boanes for folk?»

Toppen tar den historien, vitsen, jeg hørte om samferdselskomiteens befaring i Nord-Norge, det vil si i området nord for Bodø, noe som igjen vil si blant annet her. Det var nok nødvendig med en befaring av veinettet. Dette var på den tida veiene var bygget av søle og kuskit og stort sett rant bort hver vår. Hvis man var heldig, rant ikke hele veien bort, og det ble store huller igjen. I Snubba, tror jeg det var, man samlet seg en gang med river og spader og prøvde å gjøre veien framkommelig. Veien fra Boltåsen og hit til Planterhaugen var i perioder slik at posten nektet å komme hit - for de kom ikke fram. Samferdselskomiteen ble nødt til å gjøre noe, og for å slippe å gjøre noe, bestemte de seg for en befaring av veiene. Tre stykker av dem la heltemodig i vei nordover. De tok fly til Bodø. Dette var lenge før en flyplass på Evenes. I Bodø leide de helikopter til befaringa, for veiene var jo ikke faranes for folk. Så satt de tre herrer der hoderystende og betraktet det karrige landet mellom fjell og fjord og en brun stripe søle her og der. Veiene, skjønte de. Den ene sa arrogant (det siste er min tolkning): «Hvis jeg kaster ut en hundrelapp, gleder jeg en nordlending. Den andre ville ikke være dårligere. «Hvis jeg kaster ut to femtilapper, vil jeg glede to nordlendinger.» Den tredje sa: «Hvis jeg kaster ut hundre kronestykker, vil jeg glede hundre nordlendinger.» Da snudde helikopterføreren seg og sa: «Hvis æ kaste ut dokker tre, vil æ glede alle nordlendinger.»

Tilbake til dette med begrep – og også følelser – som endrer seg i en prosess. Ting har endret seg fra jeg i sommer satt (var presset) opp i den tette bjørkeskogen av pappa som ville vi skulle se stedet. Regnvått. Man måtte se rett opp for å se himmelen. «Er her boanes for folk?» tenkte jeg mistrøstig. Fra å være en dyster og regnvåt bjørkeskog begynte ting å endre seg den dagen Fagerhaug Maskin hadde laget vei opp dit – og selvfølgelig feid ned all den skogen som var der. Men fremdeles kalte jeg den tomta også da det etter hvert var støpt mur der oppe. Så kom vi heim fra ABR i november, og der sto råbygget oppe! Med det bygget endret begrepet seg. Jeg begynte å tenke på det som huset. De andre sier nybygget. Når vi passerer der, kjører vi enten svært sakte eller stopper opp og ser oppover. Jeg opplever at jeg mentalt holder på å flytte opp dit til huset. Det er en prosess i motsetning til da vi tok inn her i november 2017. Da var det en nødsak og ingen prosess. Men huset her med alt det innebærer av fysiske og mentale minner har tatt godt imot oss. Men så er det jo heller ikke et hvilket som helst hus.

Det har også endret tankeprosessen at ting er lagret på loftet her som er tiltenkt huset. En eller annen gang i høst begynte mamma og jeg å følge med på salgsgrupper på facebook og by på ting vi trodde vi ville trenge når den tid kommer. Det vil vise seg om vi trenger det eller om vi har bydd på og kjøpt litt i tåke.

En annen ting jeg stresser med i mitt indre er garasje. Bilen har stått ute og frosset i to vintre nå, og jeg håper vi klarer stable på plass en garasje oppe ved huset. Det er jo en økonomisk sak så vel som en praktisk.

Aslak Piera kler på seg for en runde ut for å sove, og jeg tror jeg skal følge dette og kvelle meg nedpå en stund. Han har forresten begynt å bruke kildinsamisk og forkorter ord. Æ e čeahč (čeahči) og han spiser guoll (guolli).


domantrener


PS. Dager har gått. Det er nyttårsaften. Vi er invitert på kalkun hos Anka. Gler meg.