I gammen satt mor og far og ventet

Språket er i rivende utvikling. Talemåter endrer seg, og til og med forståelsen av en talemåte. En bjørnetjeneste har jeg sett brukt som eksempel på en gigantisk stor tjeneste. Når man ser ordet skulle man tro det er det, men en bjørnetjeneste er en tjeneste som er velment, men ikke lur. Den sterke bjørnen slo i hjel en flue på sin herres hode. Velment og fatalt resultat.

På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.

Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.

Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.


Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.

Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.

domantrener

Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?

Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.