Vi skal reise på ferie. Ferie. Ikke noen reise i embeds medfør. I morgen letter vi fra Evenes. Vi synes det kan være greit å dra nå, for sommeren og høsten håper vi å være opptatt med å bo oss inn oppe på Magnebo. Siste gang vi var på ferie var i Obnova i 2015. På tide.
Huset er kledd på tre yttervegger nå. I neste uke tas siste yttervegg. Det blir rart å komme heim og se. Jeg husker da vi i november kom heim fra ABR, og plutselig var det et reisverk der.
Når jeg ser huset mitt fra veien, synes jeg det ser større ut enn det vi hadde. Men det er mindre. Vi skulle bygge et mindre hus, men Tryg sa at vi da tapte økonomisk siden vi hadde leilighet fra før, og vi ville ikke få den godtgjort, så de anbefalte å bygge med leilighet. Og det gjør jeg. Huset heime hadde full og innredet kjeller. I Magnebo er det ikke kjeller. Vi trenger det ikke, men over en del av huset er det loft med tre små soverom under skråtaket til Sigbjørn, Emma Margret og Anka. Jeg vil at søsken skal ha sine egen rom å komme til. De er små, men man skal jo bare sove der. Anka har også sitt rom. Hun har hatt sitt rom hos oss siden 2012. Hun hører til i familien.
Akkurat nå blåser det kraftig her på Gammelflaten. Jeg er spent på hvordan vinden eventuelt tar i Magnebo. Heime i Borkskogen var det vindstille - selv om Planterhaugen er et blåsterhull. Min oldemor hadde en gang sagt - om det var spøk eller ikke vet jeg ikke – at da de kom flyttende med reinhjordene over Gironvarri var det alltid vind, og når de så skulle bo fast, lette man etter et gjenkjennelig sted – blåsterhull. Man måtte kjenne den friske vinden. Den blåser bort støv fra hodet.
Jeg er ellers i full planlegging et steg foran i dag. Det gjelder for eksempel noe så prosaisk som søppelboksene. Her, og likeså heime i Borkskogen, sto de ved huset, og pappa slepte dem ned til veien når det var søppeltømmedag. Det går ikke i Magnebo. Litt for langt og litt for bratt. Jeg må orge meg til med et søppelstativ nede ved veien. Da melder det seg en del spørsmål. Hvor langt fra offentlig vei må et stativ stå? Må man ha tillatelse til å sette opp et slikt? Hvem leverer slike stativ? Og det henger seg på et annet spørsmål. Får man automatisk husnummer eller må man gjøre noe selv der?
Enkelte viktige ting er avklart. Jeg har søkt Hålogaland kraft om fritak fra AMS strømmåler og har fått det innvilget. Hvis det går som jeg håper - takk for tips Kim Sjøvoll - settes det opp lading for el-bil. Jeg vet ikke hvilken bil jeg har om noen år eller hvilken bil en eventuelt leieboer i leiligheten har. Og i etterkant av det – leiekontrakt. Antar jeg finner noe på nett.
Tomta er liten, og det blir så vidt plass til å sette en garasje der. Den håper jeg skal være oppe til neste vinter, for nå har yetien frosset i to vintre – men har likevel tjent oss trofast. Jeg – eller i dette tilfellet vi – må vurdere om det lønner seg å flytte den garasjen som står heime.
Sånne uteting har jeg ryddet ut av hodet mitt, for det vet jeg andre er gira på å få i orden. En utespiseplass for eksempel. En bålgrop. En liten potetåker (ikke skjønner jeg hvor det er plass til den selv om den skal være liten og bare forsyne oss med høstens potet – hente inn dagen middagspotet). Apropos, heime i Borksogen i potetåkeren der, er det satt ned jordskokker i fjor vår. Vi fikk noen hos Erna Handeland og satte dem end der. Jordskokker kan stå i jorda om vinteren. Bærtrær (Anka hevder det er god plass. Jeg tviler men blander meg ikke opp i det). Jeg vet jo at utenomhus er i gode hender. Men innomhus? Riktignok har vi noe på loftet her som vi har kjøpt via facebook. Men det holder jo ikke. Og ingen synes å bry seg. Det blir jo levert ovn og kjøleskap med kjøkkeninnredninga. Resten må vi ordne sjøl selvsagt, Ikke en kjeft bryr seg. Det virker som om vi skal sove på golvet uten sengetøy. Vel, jeg har jo sengetøy som jeg fikk hos noen patterner. Jeg er faktisk oppgitt. Nå vet jeg jo at jeg er fæl til å mase lang tid i forkant. Men dog. Jeg får beskjed om at sommeren og høsten er tilrettelegging ute. Vinteren inne. Det går på at på grunn av diverse herunder alder går det ikke så fort. Vi trenger lang tid på en del ting.
Om kvelden når jeg legger meg ligger jeg og gjennomgår i hodet det som må gjøres framover og rydder til en mer høvelig plass i hodet det som er gjort og ikke trenger ligge langt framme. Innimellom – men bare innimellom – tenker jeg at jammen har livet endret seg de siste femten år.
domantrener
Jeg begynner å få litt fugleperspektiv på den første del av prosessen og gir tommelen opp til Tryg sin vilje til at det skulle gå bra på alle vis.
mandag 25. februar 2019
søndag 24. februar 2019
Det er mykje som kjem fram - under en frokost
Ved frokostbordet i dag fant jeg to stekte egg som pålegg. Stekte egg var tydeligvis luksuspålegg for begge hertingene enda de vokste opp med høner og slik kunne spise egg hver dag. Farmor hadde stor produksjon av egg. Hun hadde hønsehus i stor stil med rugemaskin og diverse. Hun kjøpte i sin tid seg blant annet vaskemaskin for eggepengene. Bestemor hadde ikke så mange høns, men hun solgte det overskytende og hadde eggepenger. Mamma husker ennå de store gleder når det var egg på skolematen - kontra ost. Det var også slik at kom folk innom, dekte man på med det beste man hadde. Det betydde i praksis at en ev ungene kunne bli sendt ut i fjøset etter egg. Så ble det stekt egg på bordet i tillegg til brunost, goudaost og syltetøy av blåbær, tyttebær og rabarbra. Pluss at det alltid var en liten boks sildebiter på lur. I ettertid må jeg si dette var sikringskost. Bestemor og bestefar var tydeligvis nøysomme, og det samme var foreldrene til pappa.
Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.
Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.
Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.
Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.
Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.
Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.
Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.
Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.
Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?
Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.
I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.
Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.
domantrener
PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.
Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.
Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.
Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.
Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.
Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.
Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.
Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.
Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.
Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?
Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.
I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.
Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.
domantrener
PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.
fredag 15. februar 2019
Flere tanker rundt morsdagen. Mødre uten barn
I Alle Kvinners Blad nr. 43 1956 kunne man lese: «Svangre får opphold mot arb. eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen stasjon, tlf. 1954.
Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).
Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.
I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.
Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.
Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.
Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.
En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.
Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).
Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.
I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.
Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.
Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.
Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.
En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.
mandag 11. februar 2019
Gratulerer med morsdagen - som bør bli en solidaritetsdag med Jordklodens mødre
Denne bloggen startet i mitt hode i går, morsdagen. Som alle andre jeg kunne se på facebook, ville også jeg litt offentlig hedre verdens beste mor. Men hvordan å gjøre det? Skulle jeg lage et rimdikt, skrive noe, finne et bilde etc? Etter at jeg fikk i-phone ble det så lettvint å google mens man satt og funderte. Trengte ikke til en maskin mer, og jeg ble en googler. Derfor var det naturlig for meg å google litt før jeg postet på facebook en sak til verdens beste mor. Et søk på mor ga flere treff, men da jeg søkte på mødre, kom en annen type treff opp. Jeg ble sittende og bla og lese. Deretter visste jeg hvordan mitt facebook-innlegg på morsdagen måtte bli. På facebook møter jeg de vellykkede, flinke, velforsørgende, beskyttende, sosialt sikre, økonomisk sikre mødre. Det er våre facebook-mødre som man hyller, og det er flott. Også disse mødrene fortjener en hyllest fra sine barn.
Men så var det alt det andre jeg traff på under googling i går. Mødre som må eller vil velge bort noen av sine barn mens de er i mors liv. Jeg tar ikke stilling til det etiske her. Jeg bare konstanterer at dette er mødre. Så har man mødre som bevisst skader sine barn, gjerne for den oppmerksomheten man da får som den gode mor som ivaretar et sykt barn. De fremstår gjerne som super-mødre. De er gjerne velutdannet. Informasjon fra bildeboka Dragen av Gro Dahle. På et sykehus i London satte man med politiets tillatelse opp overvåkningskameraer på barnerom. Overvåkninga ble gjort 24/7 av politiet. Og man fant for eksempel mødre som forgiftet sine babyer med salt. Man fikk syndromet Munchausens Syndrom By Proxy.
Man er liksom inne på en linje om at incest foretas av fedre. Det foretas også av mødre. Mødre voldtar sine sønner. Veileder Raymond Lønberg forteller om et overgrep som har foregått i mange år. Mødre er liksom fredet fra mistanke.
Så er det trellkvinnens barn. Barn av vellykkede mødre som skilles fra sine barn frivillig for den gode sak.
Selvsagt, som jeg nevnte innledningsvis er dette ikke standard, men selv om det ikke er standard, er det ting som går inn i pakken mødre. Selvsagt traff jeg på fenomenet mødre som tok med seg sine barn i farefull flukt fra krig og elendighet. Mødre som var løvinner – Så har man mødre som ble fratatt sine barn som et ledd i nasjonens minoritetspolitikk. Fra 1953 antar man at ca 400 barn av tatere ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Mødre som mistet sine barn. Mødre som så ble tvangssterilisert. For samer og inuitter var det vel ikke etnisk rensing, men mer et forsøk på heve standarden ved å plassere barn i barnehjem og fosterhjem. Man skulle læres opp til noe bedre.
– og at barn oppdratt av lesbiske mødre var mer velbalanserte og flinke enn gjennomsnittet.
Dette emnet er så omfattende at en blogg ikke er noe annet enn en gang på toppene av de største isfjellene.
Her må jeg sette punktum. Jeg skal ri. Men i morgen fortsetter jeg med en sak jeg ikke visste noe om.
domantrener
Følgelig, etter den runden på google, måtte bursdagshilsenen til mamma bli slik:
Gratulere med morsdagen, mamma. Du er en av de heldige mødre.
Du har fått de barn du ønsket det.
Du har aldri trengt å vurdere å avkorte noen.
Du har heller ikke måttet oppleve at livet har avkortet noe. Du har fått beholde dine barn hos deg hele tida. Du har fått mulighet til å gi dem et godt hjem, stabile levekår, sosial sikkerhet, utdanning.
Du har fått gi dine barn en oppvekst i rammer med solide verdisett.
Du har aldri måttet oppleve at noen utenfra ville prøve å omplassere dine barn fordi verdisettet ikke var det offentlig gjeldene.
Du har fått gi dine barn stedlig kulturell ballast.
Du har aldri måttet ta dine barn og rømme til fjerne kulturer.
Gratulerer med dagen, mamma. I settinga Jordklodens mødre er du blant dem som har trukket vinnerloddet.
Men så var det alt det andre jeg traff på under googling i går. Mødre som må eller vil velge bort noen av sine barn mens de er i mors liv. Jeg tar ikke stilling til det etiske her. Jeg bare konstanterer at dette er mødre. Så har man mødre som bevisst skader sine barn, gjerne for den oppmerksomheten man da får som den gode mor som ivaretar et sykt barn. De fremstår gjerne som super-mødre. De er gjerne velutdannet. Informasjon fra bildeboka Dragen av Gro Dahle. På et sykehus i London satte man med politiets tillatelse opp overvåkningskameraer på barnerom. Overvåkninga ble gjort 24/7 av politiet. Og man fant for eksempel mødre som forgiftet sine babyer med salt. Man fikk syndromet Munchausens Syndrom By Proxy.
Man er liksom inne på en linje om at incest foretas av fedre. Det foretas også av mødre. Mødre voldtar sine sønner. Veileder Raymond Lønberg forteller om et overgrep som har foregått i mange år. Mødre er liksom fredet fra mistanke.
Så er det trellkvinnens barn. Barn av vellykkede mødre som skilles fra sine barn frivillig for den gode sak.
Selvsagt, som jeg nevnte innledningsvis er dette ikke standard, men selv om det ikke er standard, er det ting som går inn i pakken mødre. Selvsagt traff jeg på fenomenet mødre som tok med seg sine barn i farefull flukt fra krig og elendighet. Mødre som var løvinner – Så har man mødre som ble fratatt sine barn som et ledd i nasjonens minoritetspolitikk. Fra 1953 antar man at ca 400 barn av tatere ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Mødre som mistet sine barn. Mødre som så ble tvangssterilisert. For samer og inuitter var det vel ikke etnisk rensing, men mer et forsøk på heve standarden ved å plassere barn i barnehjem og fosterhjem. Man skulle læres opp til noe bedre.
– og at barn oppdratt av lesbiske mødre var mer velbalanserte og flinke enn gjennomsnittet.
Dette emnet er så omfattende at en blogg ikke er noe annet enn en gang på toppene av de største isfjellene.
Her må jeg sette punktum. Jeg skal ri. Men i morgen fortsetter jeg med en sak jeg ikke visste noe om.
domantrener
Følgelig, etter den runden på google, måtte bursdagshilsenen til mamma bli slik:
Gratulere med morsdagen, mamma. Du er en av de heldige mødre.
Du har fått de barn du ønsket det.
Du har aldri trengt å vurdere å avkorte noen.
Du har heller ikke måttet oppleve at livet har avkortet noe. Du har fått beholde dine barn hos deg hele tida. Du har fått mulighet til å gi dem et godt hjem, stabile levekår, sosial sikkerhet, utdanning.
Du har fått gi dine barn en oppvekst i rammer med solide verdisett.
Du har aldri måttet oppleve at noen utenfra ville prøve å omplassere dine barn fordi verdisettet ikke var det offentlig gjeldene.
Du har fått gi dine barn stedlig kulturell ballast.
Du har aldri måttet ta dine barn og rømme til fjerne kulturer.
Gratulerer med dagen, mamma. I settinga Jordklodens mødre er du blant dem som har trukket vinnerloddet.
tirsdag 5. februar 2019
Vinduskonvoluttene
Jeg hadde ikke noe forhold til vinduskonvlutter før i 2004. Da begynte jeg å skjønne at konvolutten om et brev kan være signifikant. En vanlig konvolutt med handskrevet adresse var spennende. En konvolutt med vindu og maskinskrevet adresse ga andre signaler.
Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.
Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.
Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.
Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.
Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.
Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.
Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.
domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»
Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.
PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.
Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.
Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.
Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.
Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.
Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.
Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.
Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.
domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»
Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.
PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
