Jeg slutter meg
akkurat nå til rekken av de utslitte mellom tretti og førti år. Det er mange av
oss. Noen NAV’er, men holder oss i gang med ulike aktiviteter som husbygging og
fiske og hva som helst. Godt å ha noe å gjøre mens man NAV’er helt utslitt.
Jeg har dessverre
ikke den muligheten siden jeg allerede er folkepensjonist og som sådan kan
regnes som kronisk, permanent NAV’er. Der kommer det glasshuset igjen som man
sitter i og kaster stein. Etter min vurdering må det være tillatt. Den som
sitter i et glasshus, kjenner godt situasjonene rundt om i alle glasshus - og
hva mer er: man kjenner fundamentet glasshusene er bygd på. Hadde jeg hatt
muligheten, skulle jeg nok NAV’et og bygget hus, men nå er det slik at jeg bare
NAV’er. Søren heller.
Tilbake til at jeg
er helt utslitt. Jeg har for det første hatt kraftige kjør i deler av de to
siste dagene, og det vil jeg bare si: den som ikke har opplevd det, vet ikke
hvordan det sliter en ut både fysisk og mentalt. Så skal noen kaste stein der, så
må de sitte i et lignende glasshus eller som kineserne så klokelig sier: man
kan ikke uttale seg om en annens fottøy før man har gått minst en dag i dem.
I går var
blåbærlynget hyret inn i spesialfrakt fra utlandet. Vi var nemlig på
Riksgrensen og hentet diverse til et bryllup i september.
Vi returnerte
med delvis fullastet bil. I forsetet pappa bak rattet, jeg i redersetet med
beina enten på dashbordet som vanlig eller på en kartong Lapin kulta. I
baksetet mamma og to andre vin-unger, Sigrid og Solvår. I bagasjerommet diverse
fluidum og diverse man mener «Søta bror» (hvorfor i all verden heter det det?)
har i billigere variant enn vi her på Apeberget. Jeg har egentlig hørt et par
forklaringer på det. En av dem pappas. Som man vet gjorde Sverige svenske av
seg under krigen, og kungen skålte med de tyske troppene som toget gjennom der
til sitt uinviterte besøk hit til oss på Apeberget. (For så vidt også til
rødpølsene på Pannekaka Danmark, men de passerte nok ikke gjennom Sverige).
Resultatet var i alle fall at mens vi og rødpølsene underholdt, kledde og fødde
våre uinviterte gjester og prøvde å yte dem litt høflig motstand – noe som
resulterte i en del uting som bombing, brenning av hus og matmangel, hadde
«Søta bror» nok av det søte. Dette er én forklaring. Når så krigen var over,
var naturlig nok etterkrigstida ulik på Pannekaka, Apeberget og hos «Søta
bror». De siste var de velfødde storebrødrene, og jeg vil anta at lillebror tok
igjen på en lillebrorsk måte ved å kalle dem «Søta bror» der de litt ovenpå
levde på den andre sida av grensa. Nå viser det seg jo at man i Norge under
krigen levde uhyre sunt og folk var friske, mens sukker og hvitt søtt brød ikke
var så sunt, men det er en annen sak og var slett ikke en sak i de første
etterkrigsår.
Søt digresjon over.
Vi kom oss nå heim
med lasten fra «Søta Bror». Nå er slike ting som utnavn gjerne en bumerang som
smeller tilbake til en sjøl, og hvis det er fra Norge «Søta bror» betegnelsen
kommer, har vi nå fått den tilbake i fleisen. Ringer man for eksempel
Norwegian, sitter der en svenske forstår ikke bæra hva en stakkars nordlending
sier. Personlig tror jeg dette er noe lignende som mamma og jeg oppvlevde på
Regionsykehuset i Trondheim da jeg var vel året. Følgelig husker jeg dessverre
ikke det. På den tida var Regionsykehuset i Trondheim berømt – (les beryktet) –
og det gikk endel historier om dem. Jeg var mye syk mens vi bodde på Hølonda,
og vi var følgelig ofte innom den avdelinga som ble kalt BarnAkutt. Alle de
historiene som gikk, gjaldt ikke den avdelinga, og jeg antar mine foreldre
følgelig ikke trodde noe på disse historiene. De hadde jo opplevd noe annet.
Men så en frostklar
vinterkveld da jeg var vel ett år var pappa og jeg ute og sparket en tur. Vi
var på besøk hos Rød’ene, og da vi skulle dra og på tur til sparken glei pappa.
Etter sigende skreik jeg en del heimtur, og vel heime på Lærarbustaden viste
det seg at jeg skrek hver gang jeg rørte på meg. Det bar til lege. Engan med
hatt kjørte (bygdas drosjesjåfør, og navnet Engan med hatt: Vi hadde tre Engan
som naboer, og dette var den eldste, drosjesjåføren. Han brukte hatt, og
storebror Sigbjørn kalte ham det antagelig for å skille ham fra de andre to), for
det var blitt seint på kveld og Sigbjørn sov. Legevakta sendte oss rett på
«skaden» som øyeblikkelig hjelp.avdelinga på Regionsykehuset ble kalt.
Dermed havnet vi for første gang på noe annet enn Barn/akutt. Engan med hatt
ventet ute mens mamma bar meg inn der - og jeg skrek jo. Vi kom etter hvert inn
på røntgen, og da begynte livet. Jeg ble lagt på et bord for røntgen av den ene
foten. og foten ble lagt i stilling. Jeg vrælte. Den hyggelig sykepleieren
gjorde alle slags kunster for å få meg til å slutte å skrike, klappe foran
ansiktet etc uten at det hjalp – annet enn at jeg vrei på meg og foten kom ut
av stilling.
Same procedure,
foten måtte legges i stilling på nytt, jeg vrælte mer, hun klappet mer, jeg
vrei på meg, foten kom ut av stilling, jeg vrælte….
Same procedure.
Etter hvert sa sykepleieren at han (jeg) kunne jo skrike sånn. Mamma ville
jo ha røntgen tatt fort og foten i ro så hun sa at det bare var å ta
røntgenbildet og bli ferdig, hvortil sykepleieren gjentok at han jo ikke kunne
skrike sånn. Hvortil mamma høflig, jeg antar meget iskaldt høflig, sliten som
hun sikkert var, spurte om det hadde noe å si for røntgenbildet at jeg skreik.
- ”Selvsagt ikke,”
var det arrogante svaret.
- ”Da foreslår æ at
æ hold foten i ro og du tar bildet så en i ro og du tar bildet så ungen får
kvile,” sa nordlenningen.
Meir ble det ikke
sagt dem imellom på en stund. Bildet ble tatt uten et ord. Litt senere kom en
lege inn, gipset foten min uten å verdige oss et ord og gikk. Historien
forteller så videre at straks foten var gipset ,og jeg antar jeg fått hadde
smertestillende, sovnet jeg som en stein i skinnnposen. Så skulle formalia tas,
og det viste seg at det var selvsamme sykepleier som kom med papirene som jeg
antatt blant annet skulle til daværende trygdekontoret. Det skar seg fra første
øyeblikk. Sykepleieren forsto ikke et ord av det mamma sa som svar på de
spørsmåla hun stilte så det ble en same procedure med:
- ”Unnskyld, æ skønt
itj. Dåkk kuinn it snakk litt klarar?”
Noe mamma visstnok
prøvde to ganger uten at hun ble forstått. Da sprakk etter sigende nordlendingen.
Hun kasta et blikk på meg som sov søtt og tenkte at hun hadde all verdens tid
nå. Følgelig begynte hun stave svaret bokstav for bokstav mens hun bøyde seg
over bordet og pekte på linja sykepleieren skulle skrive. Dette er jo en lærer
som er vant med å lese opp ned hos elever. Forsørger var et spørsmål. Hun
stavet seg gjennom pappas navn: P. Har du det? Ok. E. Har du det? Bra. R. Har
du det? Ok. Neste ord: S. Har du det? Og slik stavet hun seg gjennom alle
opplysningene og hørte ikke at sykepleieren sa det ikke var behov for å stave.
Ting tar tid og jeg
antar dette tok tid.
Ute i bilen holdt
Engan med hatt stand og hadde varm bil når mamma og jeg kom ut fra Skaden. Hun
la sovende meg ned i baksetet, satte seg ved siden av meg og begynte å gråte.
Da sa sindige Engan med hatt:
- ”Du ska bare gråte,
fru Skåden. Æ har kjørt folk hit som har temt og skodd unghesta, og de har
kommet ut derifra og grått.”
Det er egentlig en
masse flere historier, men jeg fikk munnbind og beskjed om at det holdt med en.
Nå vet jeg ikke helt
hvordan dette henger sammen med utslitt og glasshus. Ting skal jo liksom henge
litt sammen, men jeg får se på dette som en digresjon om å ikke bli forstått,
og jeg lurer jo på om noen av svenskene iblant ikke forstår på ert. Sykepleieren
gjorde det nok rein faenskap.
Men i alle fall er
det glasshus når jeg sier at jeg blir helt utslitt av kjør, og den som ikke har
sittet i det glasshuset, har ingen uttalerett. I dag var planen å dra til
Harstad for å hente bestilte lefser til selvsamme bryllup. Så ombestemte
lefsene seg og kommer til Tjeldsundbrua mandag, men da hadde vi allerede samlet
opp Harstad-ærend, så mamma ville dra likevel i dag. Jeg, - dum som jeg er,
eller slu som jeg er, alt ettersom - insisterte på å slenge meg med, så
følgelig dro mamma, Anka og jeg og maste oss rundt fra ærend til ærend. Ut av
bilen, utføre et ærend (mas) inn i bilen til neste ærend, ut av bilen (mas) inn
til et ærend…. sett gjentakingstegn en
del ganger, mens jeg tenkte på at jeg nå kunne ha ligget i stor ro på ABR og
lyttet til god Mozart-musikk eller en god lydbok. Det eneste lyspunktet var den
ørlille softisen jeg klarte pistre meg til, jeg som skal ha lite sukker og som
attpå til hadde kjør.
Enhver får sjøl
dømme mellom dum kontra slu.
Forresten skjedde
det noe artig et sted, men sensuren fra Anka og mamma er total om det.
I morgen, om ting
blir som planlagt, ATV’er (NAV’er?) vi til Liakollen.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar