Mislykket skriveprosjekt

Jeg er fanden så bloggelysten, men samtidig har jeg ikke noe å blogge om.

Jeg er generelt skrivelysten og har ingenting å skrive om.

Jeg er tørr i tørreste betydning av ordet. En ørken, en sandørken, og likevel klarer jeg ikke la være å sette meg til med penn i hand og håpe den fører meg til en oase. 

Ifølge enkelte skrivepedagoger skal man bare sette seg til med penn i hand – jeg antar penn i dagens terminologi er PC – og hodet begynner å jobbe og lete fram det man skal skrive.  I alle fall leste jeg det engang som et råd til en som ville skrive sitt liv og så ikke visste hva å skrive om (høres kjent ut). Vedkommende fikk det rådet å sette en setning ned på papiret fra sitt liv – og så se hva som skjedde. Akkurat det orker ikke jeg: sette ned en setning om mitt liv mener jeg. Dermed vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Rykk tilbake til start.

Et annet råd er å sette på papir den første setningen som faller en inn og så assosiere om det. Ingen setning faller meg inn her jeg sitter i vår meget velbrukte sofa som ikke ser ut til å bli skiftet ut. Hver gang læret sprekker eller en søm går opp, blir den limt. I gamle dager var dette min salong, og kanskje er det enda det. Jeg vet ikke. I alle fall hadde jeg en del ting stående i en leilighet på Skånland som ble brukt til en såkalt treningsleilighet. I alle fall var det navnet, og da jeg i 2004 før jul avviklet alt det, flyttet jeg det som var mine ting i den leiligheta, deriblant en salonggruppe, et kjøkkenbord, en seng og diverse anna. Hvert år før jul brenner vi et stort bål sånn praktisk og symbolsk. Vi lar gammelt skit og tankegods gå opp i føyk. Det året der, 2004, var julebålet gigantisk stort. Vi har bilder av det. For det første ryddet vi i huset for å gi plass til domantrening, og for det andre ryddet vi plass til mine ting. Hva vi enn hadde av salong før, gikk det på bålet, og min salong ble tatt i bruk . Noen år senere mens jeg var på det mest knipne og sparsomme (jeg er det ennå, men ikke så ille som da), solgte jeg salongen til mamma for en sum jeg ikke husker. Muligens 500 kr. Og TV’en til pappa for en sum, men pappa nektet å betale for mye for det gamle skrapet, sa han, så den summen var ikke så stor. Noen dager senere angret jeg på salget og kjøpte tilbake salongen for 50 kroner. Nå var den jo blitt eldre, og ting som skifter eier slik faller gjerne i pris. 50 kr. var mer enn nok. TV’en måtte jeg betale hele 10 kr for. Pappa nektet å godta mitt bud på en krone. Noen måneder senere brøt den helsikes dyre TV’en sammen.

Oppsummert tror jeg at den sofalørva jeg sitter i er min. Men det betyr ikke at jeg lar meg lure til å tro at det er jeg som skal stå for fornyelsen av den selv om jeg vet at om den skal fornyes, blir det bruktmarkedet. Dette er et hus der man enten kaster i vilden sky i et kort anfall av ryddelyst, eller man kaster ikke i det hele tatt. I en sommer husker jeg garasjen var stappet med et par flyttelass som pappa egentlig skulle kjøre på dungen for noen som flyttet. Men typisk nok syntes han det meste var for bra til å bli kastet, så han lagret det i garasjen i tilfelle noe kunne brukes. Der kunne familie og kjente hente det de trengte. Likevel ble det en del igjen selv om noe også hadde havnet innomhus her. Året etter var en gjentagelse, men da truet mamma med å brenne halvparten med en gang, for markedet begynte å bli mettet. Jeg må si, her jeg sitter i sofalørva, at det hadde vært interessant å ha et par flyttelass i garasjen om sommeren som et slags skattkammer. Det er noe eget ved å rote i et lager. Selvfølgelig måtte garasjen tømmes til vinteren når Blåbærlynget og ATV’en skal i hus.

Vi har foreløpig avsluttet prosjekt krigshistorie og lytter nå på en fornøyelig bok som heter En mann som Ove. Det er en bok man skratter til, og det er jammen godt. En kunst å skrive slik at leseren ler. Humor en kunst. Man skal balansere godt i den kunstarten.

Jeg tror jeg må konkludere med at dette skrivprosjektet var mislykkes.

domantrener