Det er søren
klype meg et ensomt yrke jeg har, tenker jeg her jeg sitter om morgenen med
elektrodressen på (som den hette for ca 2 år siden, nå heter den Mollii), men
altså; her jeg sitter med elektrodressen på og skriver, og ja, jeg skriver
mellom hver maske og gass..
Dette ble en
Gro Harlem Brundtland-setning, lang og med masse innskudd. Jeg sier som mamma:
jeg tar det på nytt. Altså: Det er mandag morgen. En timer piper hvert femte
minutt. Annen hver gang varsler den tid for maske (som jeg tar akkurat nå) med
30 dype pust. Det gir blodet et spark bak. Vel egentlig gir karbondioksydet
blodårene et spark bak, og de utvider seg og frakter mer oksygen til kroppen,
inklusive hjernen. Så er det fem minutters pause til neste gang blodet får et
spark (les; kick) og denne gangen med 95-5 gass. Maskene og gassen er bare stoppesteder
på veien. Vanligvis tar jeg ulike mentale og nevrologiske øvinger mellom disse
stoppestedene. Men noen ganger leser jeg. I dag skriver jeg. . Og siden det er snakk om to fluer etc, har
jeg denne elektro-dressen på meg. Den sitter som et kondom på kroppen, og
elektroder sender støt til musklene og varmer dem opp innstats. Denne bruker
jeg annen hver dag og skulle egentlig ha den på i to timer. Men da jeg begynte
med den, trigget den min sarte prinsessehud, og jeg fikk eksem. Det tok tid å
bli kvitt det svineriet, så nå tar vi litt om gangen og følger med. Egentlig er
den ganske tøff, denne dressen, som de kondomene skiløpere bruker, men med
elektroder, og tettere.
Det er litt
suspekt når ting skifter navn. Ofte gjør man det når et navn eller et begrep er
oppbrukt. Tenk bare på Veivesenet som begynte å bli Vei-uvesenet og følgelig
skiftet navn til Mesta- for å lure oss? Likevel er de de samme Tordenskiolds
soldater – og hullene i Planterhaugveien er ikke færre. Vanligvis kamuflerer
man noe når man skifter navn, eller man gjør det for å virke mer oppdatert og
in. Et hederlig unntak er mine besteforeldres Kooperativet som moderniserte seg
til Samvirkelaget, så til Pris, Mega, Obs, og nå tilbake til Coop – som nesten
er Kooperativet.
Jada, jada, jeg
vet at jeg sitter i glasshus når jeg raljerer over navneskiftinger. Er det ikke
typisk? Tyven tror at alle stjeler, på seg sjøl kjenner man andre etc. Kanskje
er det en kamuflasje av egen situasjon. Husker jeg hørte om noen samiske
studenter på Universitetet i Tromsø for vel 30 år siden. De fikk stadig ekle bemerkinger omkring samer
slengt etter seg av en medstudent, en byungdom. Sensuren nekter meg å fortelle
både hvem som ble mobbet og hvilken by mobberen var fra. Tilfelgigvis fikk de
som ble mobbet vite at mobberen hadde røtter i Skånland med samer i alle ledd.
Da jeg begynte
domantreninga i januar 2005 og dermed sluttet å dra på dagsenteret, begynte jeg
etter hvert å føle at heg ikke var dumme Magne som hver dag dro dit. Men hvem
var jeg da? Jeg mislikte navnet mitt. Magne Skåden var knyttet til ham som
alltid var negativt annerledes, hadde spesialundervisning som noen ganger
fungerte, andre ganger ikke, måtte finne seg i hva som helst fordi han var dum.
Da jeg begynte å skrive, tok jeg etter hvert dette opp med foreldrene mine – og
de sa at om jeg følte det slik, var navneendring intet problem. Jeg kunne endre
fornavnet totalt. Jeg kunne lage en variant av Magne – Magnus – som forresten
er et familienavn på Månsson-sida av slekta. Jeg kunne selvsagt ta et helt nytt
etternavn. Eller koble flere sammen, f.eks Månsson Skåden.
Jeg kan huske
at jeg prøvde meg fram for meg sjøl. En stund var jeg Edvard - et familienavn
på bestefars side – og insisterte på å bli kalt det. Vel, jeg hadde egentlig en
grunn til å velge akkurat det navnet. Men det var liksom ikke meg. Så jeg
endret det til Edvard-Magne og insisterte en periode på det navnet. Så en dag
var jeg domantrener. Det var min nye identitet. Jeg var ikke dagsenterbruker.
Jeg var domantrener. Så prøvde jeg ulike
varianter av det for meg sjøl. På gamle gravsteiner ser man tittelen stå foran
navnet. Domantrener Magne Skåden? Nix. Ikke meg. Jeg endte opp med Magne domantrener Skåden. Det er mitt navn som
passer til meg. Det kler min identitet.
Fremdeles liker
jeg det ikke når jeg ser navnet mitt skrevet Magne Skåden. Og jeg elsker den
varianten Matthew Newell ga meg første gang jeg var på Family Hope Center. Han
kalte meg Mag. Perfekt! Mag er supert, og akkurat nå lurer jeg på om jeg skal
insistere på å bli kalt Mag her heime også. Mag Skåden kan jeg nok like å se i
offentlige papirer.
Så altså sitter
jeg i glasshus når jeg raljerer over navneskifte.
Tida har gått.
Jeg sitter akkurat nå og super i meg tre minutter med gass mens penna går.
Dagen fjerde gass, nr 4 av 10. Egentlig er det å ta seg en skrivestund om
morgenen ok, hvis jeg bare er i modus for det, og akkurat nå er jeg i
skrivemodus. Noen ganger er jeg i lesemodus og noen ganger i modus null og nix.
Jeg har en
streng arbeidsgiver som ofte, om enn ikke alltid, klarer hale meg ut av dette
modus null og nix. Det sies nemlig at den strengeste sjefen man kan ha er seg
selv. Nest etter meg kommer Family Hope Center. Her føler jeg sjefene mine er
Jennifer og Greg (og ikke lederne av senteret). Slik var det også på
Domaninstituttet som ble ledet av Janet Doman. Der følte jeg sjefen min var
Rumiko og gamle Glenn Doman selv om sistnevnte ruslet stille rundt i sin høge
alder og var DEN guruen. En gang pr sesjonsuke kom han ned på venterommet til
klinikken. Da skjedde det samme hver gang. På et knips stod alle foreldrene på
rekke med sine barn. Etter tur ble ungene plassert i fanget til Glenn Doman
mens foreldrene fotograferte sine barn sammen med ham. Og så seg hele familien
sammen med Glenn og Katie Doman. Jeg + noen
andre var for store for fanget hans, så vi limte oss inn til ham fort å låne
litt av den auraen som lå om ham. Jeg har en gang lest at årsaken til at Jesus
ofte avbildes med ring/glorie om, hodet var at auraen hans var så sterk at den
var synlig for noen. Dette har man så bevart gjennom malerier. Auraen er den
energien som stråler ut fra et menneske og skaper et felt rundt kroppen. Dette
reflekterer den man er fysisk og energetisk, helse, personlighet, mental
aktivitet, you name it. Når et menneske med en sterk aura forlater et rom, blir
det et stort tomrom igjen etter vedkommende. Man kan si at auraen er et
menneskes spirituelle signatur.
Sånn var det
med Glenn Doman. Kom man ham nær nok, kom man inn i hans aurafelt. Derfor limte
jeg meg inn til ham når det var min tur.
En gang han kom
inn på venterommet, løp mamma opp på det galleriet som omga deler av
venterommet. Hun ville ta et oversiktsbilde av det som skjedde når Glenn Doman
kom. Dermed fikk hun orkesterplass til noe helt spesielt. En av de ca 20
familiene var et malaysisk legeektepar med datter. Da det ble deres tur, sa
faren at han ville hilse en stor mann slik man i hans kultur gjorde det, og så
la han seg flat på golvet og bøyde hodet mot Glenn Domans ben. Det har vi
bilder av. Slik følte jeg det også. Jeg kunne også gjort det samme. Glenn Doman
var en mann som forstod hva en slik handling innebar.
Det fascinerer
egentlig litt, dette med hva som gjør en sjef til en sjef. Den Gud gir embete,
gir han forstand, sies det, og muligens kan dette også gjelde Kim Sung IL og
hans embete. Jeg mener, han fikk nok forstand, men forstand og forstand er ikke
gitte størrelser og gitt innhold.
Nå nærmer
første bolken av min arbeidsdag seg en ende. Neste gang klokka ringer er det
maske, og med den på rusler jeg ut på trappa til frokost. Jeg orker nemlig ikke
spise straks jeg står opp. Siden denne familien styres av dette med nyttelast-
når man likevel går et eller annet sted, må man ta med seg det som eventuelt
skal dit – og derfor går jeg forbi kjøleskapet og tar fiskeolja med meg ut på
trappa.
Der ringer
timeren og elektrodressen viser at det er på tide å bevege seg. Så da er det
bare å si:
Vi høres neste
gang jeg skriver fra min ensomme og spesielle arbeidsplass. Ensom i betydningen
at ikke mange har samme yrke. Vel, jeg antar Kongen har et mer ensomt yrke. Også han har et stykke vei til en kollega. De
nærmeste er vel i Sverige og Danmark. Jeg har den nærmeste på Vannøya, men nå
har jo ikke jeg noe Kongeskip som kan frakte meg på statsbesøk eller privat visitt
til min kollega. Ei heller privatfly. Der er det litt forskjell på Kongen i
hans ensomme yrke i Oslo og mitt her i Borkskogen.
Opp gjennom
årene har det blitt færre som utøver de ensomme yrkene Kongen og jeg
representerer. På min side forsvinner de før de er født. På Kongens side
raderes noen bort etter at de er født. Antallet kongedømmer skrumper på
kontinentene. Afrika har ganske få sådanne. Asia har litt flere. Europa likeså.
Men også her skrumper det inn. Hellas, Romania, Jugoslavia, Tyskland, Østerrike,
Ungarn – ut. Men pussige Spania hentet dem inn igjen, eller Franco gjorde det.
Men nå har
kroppen fått pisket oksygen inn i systemet og musklene er varmet opp. Jeg antar
det er noe som kommer av seg sjøl for de fleste av dere med vanlige yrker. Men
i mitt tilfelle er det et yrke å få inn noe som bare renner inn til dere
gratis.
domantrener
PS! Egentlig
skulle denne bloggen beskrive, gi en gløtt inn i, en vanlig arbeidsdag slik den
er for meg – men som vanlig løp penna løpsk og holdt seg ikke til linka den
skulle følge. En eller annen har sagt at gode fortellinger følger en linje, men
gjør stadig små sidesprang, små aproposer, - men kunsten er å komme seg opp på
linka igjen.
Uansett, dette
ble første bolk av min vanlige arbeidsdag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar