Hva skal barnet hete?

Jeg har googlet definisjonen på «å henrulle» som jeg synes er et mer poetisk ord enn å rulle hen.

1.      Rulle noe hen til et sted.

2.     Bevege seg rullende av sted.

3.    Være en i en rullende bevegelse.

Den naturlige årsaken til at jeg googlet det er at jeg fra i dag og framover skal henrulle. Vel, definisjon 1 gjelder ikke meg. Den gjelder min splitter nye ATV som skal «rulle noen hen til et sted» og denne noen er meg og en sjåfør. De andre to definisjonene gjelder blant annet meg.

Før pappa og logistikksjef Einar og jeg dro til Værøy og Røst, var vi i Harstad og hjemsøkte de butikkene som forhandler ATV’er. Hjemsøke er rette ord, for vi var flere i gruppen. Vi endte med å be Trama lage oss et tilbud på en viss ATV – og så dro vi til Lofoten. Dagen etter at vi kom heim, var vi igjen i Harstad, og nå forhandlet vi kjøp. Jeg er ganske god på å prute, det samme er Ronald som også var med. Jeg fikk en del kontantavslag og fri levering. Da jeg så antydet en hjelm på kjøpet, begynte mamma å se flau ut.  

ATV’en måtte hentes fra Belgia, og i går var den her, nyregistert og alt. Etter noe jeg antar var standard prosedyre her på gårdsplassen, dro pappa og jeg ut på første runde i bygda. Og så på en runde til! Onkel Per var her og hjalp oss med å merke opp løyper på kart som vi leverte kommunen i dag. Om kvelden tok pappa og jeg en siste runde før vi la oss og parkerte hans hellighet ATV’en i garasjen. Takk og pris at vi har en dobbelgarasje så jeg har plass til både bilen og ATV’en etter at hertingene solgte Fiestaen.

Denne familien er besett på å spise utendørs mens det er avbært. Da vi spiste middag i dag ute på verandaen, sa Anka at vi hadde spist tre ganger ved kjøkkenbordet siden mai. Og det er nok riktig. Vi spiser enten ute på verandaen eller ved bålet. Men i dag pakket vi maten på ATV’en og kjørte ned til Storelva og spiste lunch i Ingenmannsland – Jonnerovvi – brua som er et skille mellom fylkene Troms og Nordland og kommunene Skånland og Evenes. Den brua er et lokalhistorisk sted, og det knytter seg både sagn og reelle historiske hendelser til området der. Der hadde vi altså en kongelig lunch med blåbærvafler, kiwi, banan, mammas wokede grønnsaksblanding og  Ankas ekstra snacks. Og jeg som er vanndrikker heiv i meg en halv liter juice der. En luksus jeg sjelden nyter. Vel, alle hadde småluksusopplegg der. Ankas sjokolade for eksempel fikk bein å gå på. Pappa tok seg en lur der på Ingenmannsland, og Anka tente seg en røyk. Jeg fikk nesten, men bare nesten, stemninga ødelagt da mamma også tok en røyk. Som hun ble kvalm av. Suites her well, tenkte jeg først, men så senket roen seg igjen. Anka gikk ut i elva for å undersøke fiskemulighetene, men da hun hørte at hun måtte grav makk og tre på ongelen, falt den planen. Vi skal sjekke kjøpefluer. Så henrullet vi heimover, pappa og jeg som to king-konger på ATV’en, mens mamma og Anka slepte seg etter på stavene. 

ATV står visstnok for All Terain Vechile uten at det betyr noe for meg. Jeg tror det egentlig står for Alle Tiders Veifinner.

Likevel ønsker jeg at ATV’en skal få sitt eget og høyst personlige navn. Det blir en annen relasjon mellom den og meg da. I gamle dager hadde alle husdyra i Markebygda et navn og ble gjenkjent som det. Det hindrer anonymitet og gjør at man blir sett (er ikke nettopp det det store saken> det å bli sett?( Bilen min for eksempel har sitt eget navn. Den fikk det ved en ren tilfeldighet, og nettopp dette fikk meg til å tenke på at navn er viktig. Min blå Berlingo heter «Blåbærlynget». En gang da vi kom til Ann Kristin. spurte hun hvordan vi kom dit og jeg sa at vi kom i min blå Berlingo (kontra Fiestaen som vi da ennå hadde). Hun hørte at jeg sa blåbærlyng. Slik fikk bilen sitt eget navn. Nå ønsker jeg at ATV’en min også skal få eget navn, men jeg har tingen forslag til hva barnet skal hete.  Har dere tips? Si gjerne fra. Tips belønnes med en stjerne i boka.

domantrener

PA. Jeg setter virkelig pris på å få reaksjoner og tilbakemeldinger på bloggen min. I min forrige blogg skrev jeg at den Gud gir embete gir han også forstand. Svein sendte meg en mail og sa:

 Eg fikk lyst til å komme med ein kommentar til det gamle ordtaket du nemner:“Den Gud give et Embete, give han også Forstand” Det har ofte vore tolka feil, slik at når Gud har gitt eit embete har han også gitt forstand. Men den rette tolkinga er etter mi oppfatning at det andre "give" her er det som i grammatikken heiter opdativ, dvs. at det uttrykker eit ønske om at Gud også må gi forstand til dei som har fått eit embete, Eit ønske som blir ytra vel vitande om at dette ikkje alltid er tilfelle. "Give" blir altså her eit ønske på linje med "Leve Kongen" , "Signe maten" o.l.

Det synes jeg høres virkelig logisk ut: Måtte Gud gi forstand til den han gir et embete. Tusen takk, Svein.