21.03.11
Paris var virkelig en messe verd, men til motsetning til Henrik den 4. som konverterte til katolisismen for å bli konge av Frankrike og som følgelig visste hva messa var verd, så kan ikke jeg gi så konkrete eksempler som en konvertering. Jeg konverterte ikke selv om Paris for meg var en messe verd. Jeg trives som statskirkeprotestant.
Kanskje var det heller foreldrene mine, særlig min mor, som burde si det. De, og særlig hun, var meget nølende til å dra på den europeiske litteraturmessa “Salon du livres”. Så vidt jeg har forstått angrer ingen av dem på at de dro så da var det en messe verd for dem hvis den talemåten betyr å skifte standpunkt og se at det var bra man gjorde det.
Vi ankom Paris onsdag etter å ha kavet oss opp og slitt oss til Evenes for å ta 06.45 flyet til Oslo. Fordelen med morgenflyet er kontinental frokost, og siden vi er en familie der alle ikke tåler en eller annen slags mat – og notabene – det er ikke det samme vi ikke tåler, så spiste vi av hverandres mat det man tålte, men for det meste spiste vi medbrakt. Medbrakt på tur for meg er gjerne banan, avocado og havregrøt. Etter denne turen har jeg det sånn som jeg pleier ha det etter turer der mat skal være glutenfri, kjapp og lage og lett å spise: Jeg vil ikke ha havregrøt, banan og avocado på noen dager framover.
I Paris bodde vi et trivelig lite hotell ganske sentralt. Allerede samme dag begynte ting å skje. Det var samisk poesikveld på kulturhuset i Paris, og her må jeg skyte inn det underlige i at straks vi kom til hotellet traff vi en franskmann som gjenkjente oss fra Markomeannu. Og da vi satte oss i kulturhuset, kom en ung fransk jente som var på Markomeannu for to år siden og hilste. Vi kjente dem begge igjen når vi først fikk a second thought.
Dagen etter avviklet Samisk forfatterlag sitt årsmøte mens jeg sov. Jeg våket ganske lenge kvelden før og er jo vant til å sove tre timer på ABR om formiddagene. Men jeg hadde en seriøs intensjon om å delta overalt. Det gikk ikke da, men jeg strammet meg skikkelig opp og klarte meg til ståkarakter gjennom resten av perioden. Men torsdags formiddag ble det strykekarakter. Om ettermiddagen ble den nordiske avdelinga av “Salon du livres” åpnet av den franske kulturmisteren Frederice Mitterand. I tillegg til å få ansikt på navnet Mitterand fikk jeg også ansikt på en del navn jeg tidligere bare kjente fra mail. Da åpninga var over startet mamma og jeg å gå, og plutselig ble vi sittende fast i en gruppe mennesker som presset voldsomt. Mamma holdt handa mi i et jerngrep og nektet å miste meg inn i den pressende hopen. Senere fikk vi høre at vi var kommet i veien for Mitterand sine livvakter som prøvde å rydde vei for kulturministeren, og da de ikke klarte det prøvde ministeren sjøl å komme forbi oss før han snudde med følget sitt. De andre fra den samiske delegasjonen hadde sett dette og storflirte lenge etter. Sami ahkku ii lea beare sahccalit erit, lo en. Det er ikke bare for kulturministeren å puffe seg vei når ei samekjerring står der. Mamma og jeg var storfornøyd. Vi mistet ikke hverandre selv om det ble puffet og presset.
“Salon du livre” var et gigantisk arrangement med presentasjoner av litteratur og forfatter fra nesten alle land i verden. Hvor man enn snudde seg var det bokutstillinger, stands, scener, etc. Det var nok derfor mamma ikke slapp grepet i meg.
Men en ting er sikkert, selv i den enorme menneskemengden inne i en gigantisk hall – Porte des Versailles – var det ikke vanskelig å se hvem som var samiske representanter, og da den før omtalte franske ministeren Mitterand åpnet avdelinga, var det masse fotografer der, sannsynligvis franske de fleste. Kameraene lynte mot ministeren og gjett hvor ellers? Jo, til den delen av området hvor vi satt og stakk oss ut. 9-10 elegante urfolk i kofter. Da vi reiste til den åpninga dro vi alle med metroen. Det tok ca. en halv time. La oss si det slik: Vi ble lagt merke til. La oss videre si det slik: Jeg nøt å være en i den flokken som slik ble lagt merke til.
Neste formiddag var fri, og siden pappa hadde lyst til Sacre Ceur dro vi dit. Oppsummert kan jeg si at utsikten var fantastisk og små gatene brulagt. Videre at der ikke manglet tilbud på å bli tegnet og enda videre at folk gikk hyrt som om de var i Harstad på samme årstid med ett unntak, fottøyet.
Om kvelden var vi tilbake igjen på “Salon du livres”. Klokka 8 skulle vi fem som var representerte i antologien og oversatt til fransk, vi skulle presenteres, det skulle leses fra det vi hadde skrevet og vi skulle besvare spørsmål. Ikke for å skryte, men jeg var stolt av oss som satt på scenen der. Det gikk kjempebra.
I kronologien ble det så lørdag, og klokken tolv var vi invitert av den før omtalte kulturminister Mitterand. Vi i denne sammenhengen var nordiske forfattere og det ble en ganske stor flokk. Dette var tydeligvis en stor sak og etter kulturministerens tale ville de ulike lands aviser ha bilder. Så da ble det organisert. Første fotogruppe var kulturministeren og nordiske forfattere. Det tok litt tid å stille opp. Da denne oppstillingen var fotografert begynte en journalist fra VG å ville ha foto av de norske forfatterne og kulturminsteren. Men da hadde folk begynt å bevege seg bort mot den serveringa som var litt lenger unna, så det var faktisk bare Fosnes Hansen og jeg igjen som tronte på hver vårside av Mitterand. Jeg antar VG ikke bruker det bildet. Det ble liksom litt tynt hva norske forfattere angår, og faktisk kunne det ha vært en mindre, for jeg lurte på om jeg i denne sammenhengen var norsk forfatter. Fosnes Hansen avgjorde med bestemt stemme at jeg var norsk, og jeg var ikke sein om å sitte klar til fotografering. I den situasjonen syntes jeg Mitterand var sporty. Han kom og satte seg til fotografering med oss to.
Siste del var en invitasjon til den norske ambassadøren om kvelden. Hit var norske forfattere, samiske forfattere og oversettere til fransk invitert. Det var mitt første og antagelig eneste party i stående med et glass i handa lett henslengt småpratende. Jeg regner meg som å ha gjort selv om mamma, pappa og jeg okkuperte den eneste sofaen i salen og heiv oss ned der, naturlig nok. Vent litt, jeg har vært på noe lignende før. På Chestnut Hill pleide vi i blant å gå på gudstjeneste på den lutherske kirka som var vår nærmeste nabo der. Kirkekaffen der etterpå var stående og småpratende.
Om kvelden dro vi ut og spiste. Vi hadde ikke alltid dratt ut om kveldene, men denne kvelden gjorde vi det. Jeg trives så godt sammen med samisk forfatterlag.
NRK Sapmi hadde noen journalister der, og en interjuvet meg blant annet om hvorfor jeg var i Paris. Jeg prøvde etter beste evne å svare på både det og spørsmålet om hvem det var som skrev, jeg eller de andre to. Jeg antar det er det som kalles kritisk revolver journalistikk i samisk ham. Artig å ha opplevd det også. Jeg svarte som jeg pleier på slike ting at for noen hundre år siden tvilte man på at jorda var rund. I dag tviler noen på facilitering.
Så da var det retur heim og alle dro i meget god tid til Charles de Gaulle. Det var ikke kø, så vi var der i god nok tid til å vente i over en time på at SAS skulle starte innsjekkinga klokken ni. Ca. seks minutter over kom noen saktegående til skranken og begynte å få i gang systemet. Det tok ca ti minutter. Da innsjekkinga endelig begynte, rørte ikke min kø seg. Vi var nummer fem der. De første var to norske jenter som ikke gikk frem til skranken. Til slutt spurte mamma dem om hvorfor de ikke gikk og sjekket inn. Jo, det sto business class på skjermen, og de reiste økonomiklasse. Så følgelig ventet de på at noen skulle komme til den tomme skranken der det sto økonomi. Mamma svarte at det var tull. Hun kjente noen i den andre køen, og de reiste definitivt ikke business class, sa hun. Akkurat da holdt jeg pusten. Jeg var et øyeblikk redd hun skulle si at noen i den andre køen var fattigfinner, men heldigvis sa hun bare at de fikk begynne å røre seg framover noe de da gjorde etter å ha sjekket litt surmulende med skranken. Bak dem var japanere som var meget høflig fornøyd og så vi.
Vi hadde bedt om assistanse til meg der i Paris, og det mente man i skranken ble et problem, for de var så få på, men vi kunne jo få låne en rullestol om vi ventet fem til ti minutter. Noe vi bestemte oss til å gjøre, dvs vente fem til ti minutter og så etterspørre igjen. Tida begynte å renne ut og vi skjønte at det ikke var store armslaget til flyavgang. Etter seks minutter kom en mann med en rullestol, og mamma sa at jeg nå måtte se ut som om jeg ikke klarte annet enn å rave ned i stolen. Jeg svaiet elegant fra side til side og sank ned i stolen mens mamma dro opp den astmasprayen hun har i veska og aldri bruker, og sprayet og pustet. Pappa skjemtes. Fyren skjønte at det var viktig å få oss ut av Frankrike før vi havnet på sykehus, så han jaget oss gjennom alle kontroller fort og fulgte ikke dette med at han bare skulle levere oss enn stol til låns. Vanligvis når vi har assistanse på store flyplasser pleier vi si at vi går om bord i flyet sjøl. Det er ingen problem. Denne gangen torde vi ikke si det, og fyren trillet til flydøra og påså at vi gikk om bord. Jeg mener bestemt at jeg i øyekroken så ham dra opp en astmaspray og tørke seg i ansiktet etterpå.
På flyet fant vi et Aftenposten, og der fant vi forklaringa på det store politioppbudet noen av gruppa hadde opplevd på Champs Ellysee. Frankrikes president Sakrozy hadde invitert statsledere, herunder Stoltenberg, til et møte omkring Libya, og allerede mens dette møtet spiste lunch, var franske fly på tur til Libya. Frankrike tok slik lederskapet i forhold til intervensjon i Libya, og nå kommer det underlige jeg ble sittende på flyet og tenke på mens jeg hørte Brita og Kirste storflire av noe. Siden jeg var i Frankrike da det skjedde og hadde slike positive opplevelser i det landet, identifiserte jeg meg med Sarkozys beslutning og satt og var stolt av den, som om jeg hadde en andel av den. Det er kanskje samme fenomen som når noen få nordmenn vinner på ski og vi sofa-ister sitter og skryter av hvor gode VI er.
Helt til slutt: på Gardermoen ble vi møtt av assistanse. Hun som representerte den og kom inn i flyet og tok mot oss, visste nøyaktig at vi ikke skulle til Evenes før med 20.20 flyet og gikk innom SAS og prøvde å få oss med på et tidligere fly. Det var fullt. Da spurte hun om fikk billigbilletten vår refundert om vi fikk plass nordover med Norwegian. Joda, det fikk vi, men Norwegian hadde bare en plass igjen. Det er verdensmesterskapet i skreifiske som har fylt alle fly sa assistenten beklagende etter at hun hadde losjert oss inn på et rom med sofa der vi omså kunne sove, serverte oss kaffe, juice og frukt og gikk og kjøpte vafler til oss.
Sent om kvelden var vi på Evenes. Bilen var ikke overiset som vi fryktet. Heller ikke var veiene glatte eller slapsete, så vi ankom lille Planterhaug i delvis riktig forfatning.
Jeg sier ikke: Alle enige om at det var en flott tur. Det trengs ikke i denne sammenhengen å sis – og ei heller tror jeg i fortidens skolestiler – men det jeg sier er: Da vi skulle lege oss og jeg var klar til å bare falle ned i senga, tok de andre to fram ABR-maskinen jeg sover med om natta. Tydeligvis var de frie netter over selv om jeg liker å sove med ABR-maskinen. Og mens maskinen putret og trykte, lå jeg og koste meg i søvn.
