Rotløs optimaljeger trenger råd

Jeg ble plutselig hengende fast i det at ord endrer innhold om man bytter om på ledd i ordet. En bokløgn og en løgnbok er på langt nær ikke samme sak. Heller ikke julegave og gavejul. Og slik kan man fortsett.

Dette er derfor enten en bloggbløff eller en bløffblogg. Jeg er ikke sikker ennå. Det vil vise seg alt etter hvordan denne saken fyker av.

Det næreste for meg om bløffblogg er Sigbjørn sin blogg – som egentlig er en roman – men som ble skrevet som en blogg. Den ble utgitt slik. De fortapte barns frelser. Den utga seg for å være en blogg uten å være det.

En bloggbløff…?

Det er jævlig varmt her i Tropene. For en bananelsker som meg er det en oase. Bananene koster nesten ikke noe, og i tillegg til de vanlig store bananene jeg kjenner heimefra er her også en mindre type. Den er fyldigere i smaken. Jeg liker også den store saftige pawpaw-frukten som ligner litt på den papayaen vi iblant får tak i heime.

Jeg ble på facebook obs på at temperaturer – plussgrader – betyr masse, samt det at man har det grønnere og hvor fort det grønnes, er vesentlig. Likeså når de første blomstene springer ut. Det inspirerte meg i søken etter den optimale temperatur og den optimale blomstring og – slik jeg har sett det på facebook - den optimale velvære som synes å noen ganger henge sammen med de forannevnte.

Derfor dro jeg til Trondheim. Dere vil på vedlagte bilder se temperaturen og blomstringa. Jeg studerte dette en stund og kom fram til at det var varmere enn i Skånland og lenger framkommen vår / sommer. Men var dette det optimale? Kanskje var det optimale enda litt lenger sør? Trøndelag var nydelig, men var det optimalt?

Jeg pakket og dro enda litt lenger sør over Dovrefjell og gjorde et stopp der for å sjekke temperatur og blomstring. Dere vil se det på vedlagte bilder. Temperaturen var nok noen hakk over Trøndelag, blomstringa likeså. Men var det det optimale jeg hadde lest om på facebook. Jeg foretok en evaluering og kom fram til at Norge sør om Dovre ikke var noe mer optimalt enn Trøndelag. Noen grader mer og litt lenger gras, men var det dette som var lykken?

Følgelig dro jeg videre og slo meg til i en fjellskråning av Slovakia. Gradestokken ropte optimalt mot meg, men var det optimalt nok? Fruktene ropte annerledes og optimalt, men var det optimalt nok?

En uke senere bodde jeg sør om Middelhavet: Jeg trengte ingen gradestokk for å vite at dette var mer optimalt, optimalere, og det som vokste på jorden likeså. Men det måtte da finnes noe annet, noe mer, et annet sted. Hadde jeg forlatt Skånland for dette?

Og nå bor jeg ved Afrikas ekvator. Jeg har sjekket. Dette er det optimaleste av det optimale på alle de goder man teller som optimale goder.

Jeg sa man, ikke jeg. Jeg teller ikke mer optimaler slik. Jeg sitter her ved ekvator, god og varm, vramere enn noen av de andre stedene jeg stoppet ved i min rotløse søken det optimale. Jeg spiser mer optimalt enn andre steder jeg stoppet ved. Her vokser helt andre ting.

Og jeg er ikke optimal. Har noen svar til en rotløs optimaljeger?

Mayday, mayday, mayday, domantreners sommerstafett, del 4

Mannen på steinen fikk god tid til å tenke og gruble. Han hadde ikke annet å foreta seg. Sulten gnog, og han ville ikke ennå spise sin dyrebare niste selv om han hadde ganske mye tørrmat i sekken. Han kjente ikke til hva som skulle skje videre og hvor lenge den tørrmaten skulle vare før han eventuelt kom til et sted der han eventuelt fikk mat. Han innså at det var bare eventualiteter i dette, unntatt kunnskapen om at han hadde en destinasjon. Det var reell kunnskap. Den hadde fulgt med i bagasjen da han kom til denne verden. Den var så å si en del av den pakken som var ham og som en allmektig skaper hadde lagt inn i systemet. Han visste mange kalte den allmektige skaperen Gud. Sjøl visste han faktisk ikke hva han skulle kalle den som laget det oppsettet som var ham. Men fra han begynte å huske, visste han at Gud hadde lagt en destinasjon inn i ham og latt kunnskapen om den destinasjonen være så klar at den fulgte ham hele tida.

Han trodde alle hadde en destinasjon, men ikke alle tok signalene og kodet av beskjeden. Derfor visste ikke alle at de hadde en destinasjon. Kona hans, for eksempel. Han visste at hun, selv om hun aldri ordet det direkte, syntes det var overspent tull. Noen ganger betraktet hun ham med et merkelig blikk. Han så det selv om hun trodde seg usett. Men han så det han så – og han visste det han ikke så! Han visste han ble betraktet som litt underlig av noen i området, men det gjorde ham ikke noe da det var gjensidig. Han betraktet de samme menneskene som underlige og uvitende om vestentlige deler av dem sjøl.

Mannen på steinen sukket og dro ryggsekken nærmere seg. Han tredde den ene foten inn i selene og festet ryggsekken til seg sjøl. Han følte en trøst i å ha den nær. Senere tok han den på fanget og tredde armene inn i selene. Han trykte sekken inn til seg.

Hva var så spesielt med denne steinen han skulle vente på?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.

Premien denne gang går til Caroline Whittington Tengelsen og Lisbeth Tengelsen for forslaget om han fikk kunnskap om sin destinasjon av Gud.

Mayday, mayday, mayday, domantreners sommerstafett, del 3

Mannen på steinen hadde alltid trodd at når ha endelig fikk den beskjeden han hadde ventet på, skulle mange bekymringer og funderinger falle. For da ville han få vite! Han ville vite hva hans destinasjon var! Alt ville legge seg til rette da. Det ville bli slutt på ventinga.

Men slik var det ikke. Ting var enda mer usikre, hang enda mer i luften. Ikke kunne det vel være hans livs destinasjon og sitte med en ryggsekk på denne steinen og vente? Da var det vel bedre å vente heime. Og nå, som han hadde forlatt, hadde han noen heim å vende tilbake til? Kona visste at han ventet gjennom livet på noe, og når nå dette noe inntraff, da skulle han følge det. Hun hadde mange ganger og stadig sterkere sagt at for det ene var dette tøv, og for det andre, om han hadde ansvar for noe var det ikke for denne ventinga, han hadde ansvar for familien sin! Til det hadde han aldri svart, men han hadde alltid latt det være klart at han ville følge sin destinasjon.

Noe han altså nå gjorde. Aldri hadde han trodd at hans destinasjon ville starte med at han skulle sitte på en stein og være mer rotløs og forvirret enn han før hadde vært. Han tvilte ikke på at dua var fra NASA. Han hadde ingen bevis for det. Men enkelte ting bare vet man. Så enkelt er det om den saken. Men fra hvilken NASA visste han ikke, han visste faktisk ikke om det fantes flere NASA. Men det brydde han seg ikke om. Det var lite han kunne gjøre med det akkurat nå. Det eneste han kunne gjøre var å sitte på denne steinen og vente.

Hvordan hadde han fått kunnskap om at han hadde en slik destinasjon?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.

Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at enkelte ting bare vet man.

Og hva gjør jeg? Sitter på hytta på Erikstad.

En lørdag- og lørdager skal være laugardager og fikse-dager og spesielle dager.

Og hva gjør jeg? Sitter på hytta på Erikstad.

Liker jeg å være her? Nei.

Liker de andre å være her? Ja.

Må jeg da dra? Ja.

Blir jeg sur av det? Ja.

Vi kom hit i går ettermiddag, og jeg ser bare ett lyspunkt i tilværelsen – båten er ikke ute, og vi klarer ikke få den ut uten hjelp – ellers hadde jeg vel nå sittet ute på fjorden med den evindelige dorgen mens jeg prøvde å få mitt gummifjes til å se glad ut for hver stakkars fisk som kommer over ripa. Jeg liker fisk, men den skal være i pene spisestykker og ikke komme over ripa og bli bløgget og herjet med. Sånn er det bare. Jeg er snurt og sur og blir attpåtil ertet med at gummifjes mer for jeg gar sur sammensnurpet munn. Jeg foretrekker å ha sammensnurpet munn heime og kjøper ikke antydninger om at dette også er heime.

Den nydelige sjølufta de andre liker å sove i, er ikke noe for meg.

Siden vi ikke skal på havet, planlegger de andre å ta en gjennomgang av roterommet på loftet, og det roterommet er et virkelig roterom. Der har likt og ulikt havnet de siste 20 år, ting og tang, klær og bøker av diverse art og kvalitet. Å gå gjennom det rommet er ingen dagsjobb etter min mening.

Får jeg det som jeg vil drar vi heim i kveld og får en ordentlig søndag heime i skogen i Planterhaugen. Jeg har mine metoder. Jeg lar være å spise her av rein vantrivsel, og da må det jo, håper, danne press på dra heim, men så langt har det bare avstedkommet et skuldertrekk og “ ingen dør av sult på noen dager”. Ikke har vi TV, ikke internett, ingen CD-spiller (akkurat det er bra. De andre to kan klare seg uten alt, unntatt lydboka). Så kanskje det jager dem heim. Det ryktes for mine sensitive ører at vi igjen skulle begynne å dra hit oftere etter at hytta har stått mye ubrukt de siste 6 år. Hurra, sier nå jeg bare om den saken.

Senere.

Det er blitt kveld her på Bergtun på Erikstad – og her er jeg ennå. Ting er blitt både bedre og verre. Mamma og jeg gikk på på roterommet og begynte å rydde der. Det var helt fantastisk. Det meste der har sin historie. Mye har bare den historien at farmor og hennes to svigerdøtre elsket å handle på Fretex i Oslo den gang det het Elevator og Frelsesarmeen og ting kostet noen kroner for en søppelsekk med diverse aparte ting. Onkel Kåre og pappa var nok oppgitt mange ganger over de tre. Oppe på roterommet ligger de artigste klesplagg som jeg mener å huske var leketøy før. Det å kle seg ut var en sport. Nå er altså alle utkleingsklærne havnet her på hytta sammen med en del av historisk interesse. Jeg var helt sjokkert over utvalget av ulike – og noen virkelig flotte – skinnluer. Ifølge mamma var det tante Turid, som jobbet på Fretex / Elevator i Oslo som påså at vi – og særlig da jeg – ikke skulle fryse. Jeg innser det jeg egentlig alltid har visst at jeg har vært og er omgitt av mye omsorg.

Noe – veldig lite – av det vi fant på roteloftet ble pakket i en plastpose for kasting. Noe - veldig lite – (som jeg gjentar meg sjøl!) ble lagt i en pose for å tas med heim. Vi har i dag arbeidet oss gjennom ca 1/6 av det som var der. Langs en vegg står nemlig en heimelaget sengbenk fra tante Gunhild, og målet var å arbeide seg ned til den. Den kunne nemlig ikke ses i det hele tatt. Vi klarte det, og nå vet jeg til og med hva som er lagret i den sengbenken. Foruten diverse blader ligger der broderier fra to generasjoner, tante Gunhild og mamma. Mamma! Hun har faktisk brodert før! Det var det mest overraskende med hele ryddinga. Jeg spurte om vi skulle ta noe med oss heim av det, men lokket ble smelt på uten at jeg så noe bli tatt med.

Noen svære pappesker inneholdt dokumenter og saksdokumenter fra den tid bestefar var kommunestyrerepresentant i Skånland. Han mente pappa kanskje ville lese de oppsamlede dokumentene og ga dem til ham. Pappa vil ikke kaste dem. Kanskje skal jeg lese dem en gang vi er her på hytta.

Jada, jada, full kapitulasjon på alle felt. Artig på roterommet, og vi skal fortsette å gå gjennom det pluss mitt rom på loftet som inneholder en haug med malerier, bilder og anna rart pappa har fått hos/etter tante Gunhild. Det har bare ligget der i årevis. Det har vært artig å se hva som rørte seg i kommunen på den tida.

Videre er det full kapitulasjon på mat. Pappa og jeg dro til Lødingen og leverte noen bibliotekbøker i kassa utenfor biblioteket, samt tanket bilen. Da vi kom tilbake hit var jeg så sulten at jeg holdt på å velte kjøkkenbordet – og her sitter jeg nå overspist etter å ha langet inn jordbær, brød, lapskaus og banan. Så langt for den sulteaksjonen. Da vet jeg det. Skulle det bli sulteaksjoner og sultestreiker i en sak jeg brenner for, er jeg ingen - uansett brennende interesse og hjerte - aktuell deltaker. Jeg ville antagelig hive meg over den første forbipasserende med noe spiselig i handa. Så vet man det om seg sjøl. Greit å vite hva man ikke skal ta på seg, ikke sant. Noe duger man til, noe duger man ikke til uansett interesse og engasjement.

Nå er det kveld, jeg er trett og orker ikke starte noen debatt på hvilken seng jeg skal sove i i natt, her eller heime i Planterhaugen. Jeg foretrekker Planterhaugen, men jeg er ikke like negativ som tidligere til å sove i sjøluft.

Mayday, mayday, mayday, domantreners sommerstafett del 2

Mannen på steinen sank inn i seg sjøl, inn i sine tanker. Det i seg sjøl var ikke verken underlig eller unaturlig. Han pleide synke dypt ned i sine tanker, og noen ganger, men bare noen ganger, undret han seg på om det var sine egne tanker han sank ned i. Når han kom opp, tenkte han aldri over nettopp dette at han iblant kunne falle inn i så dype funderinger at det skremte ham. Han ville ikke forholde seg til det. Han hadde sin hverdag å forholde seg til, han som de fleste andre, og skulle han i tillegg forholde seg til de deler av livet der han sank ned i tankene, ville hverdagen bli vanskeligere. Han var en mann av de få ord, de meget få ord, ytre ord, men inne i ham flommet ordene. Han visste at kona og barna iblant syntes han var vel taus og tenkende, og i slike øyeblikk prøvde han å bli mer pratsom, mer meddelende. Han lyktes ikke så godt i det. Han visste det, han var ingen man of the small talks. Han prøvde likevel å langt han kunne å være nærværende i familien, og derfor lot han aldri de dype tanker han sank ned i, komme til overflaten sammen med ham, - vel, i alle fall prøvde han i våken tilstand å ikke blande de to deler av hans liv.

Ting var likevel utenfor hans kontroll, følte han. Når han la seg om kveldene, var han alltid urolig. Han visste aldri hvilke drømmer som kom, om de i det hele tatt kom. De fleste netter som han dypt og drømmeløst og våknet uthvilt og opplagt – og forundret over at man kunne sove så godt. Noen netter var drømmene over ham nesten før øynene gled igjen, og når han våknet om morgenen, følte han seg utslitt og forbrukt. Ikke alltid husket han drømmene, og de fleste av de drømmene han husket, ønsket han ikke å huske.

Den siste drømmen husket han godt, og den var årsaken til at han nå satt på denne steinen og ventet på noe han ikke visste hva var og heller ikke hvorfor. I drømmen kom en hvit due mot ham. Den landet ved hodegjerdet og satte seg der mens den betraktet ham inngående. Den hadde et brev i nebbet, men det hindret den ikke i å snakke.

- NASA ber deg stå opp, ta sekken og gå til den steinen føttene dine leder deg til, sette deg der og vente.

Dua nikket med hodet og slapp så ned brevet. Han leste det. Beskjeden ble altså overlevert både muntlig og skriftlig. I det lille sekundet mellom våken og sovende tilstand rakk han å fundere over om den NASA som bad ham følge føttene, var den samme NASA som hadde utviklet det tekniske utstyret han brukte en millontedel av. Han tenkte på isolasjonsflaket og spesialmobilen som var utviklet i tråd med institusjonens romfartsprogram og flyutvikling. Så var han helt våken, og den tanken forsvant.

Han la brevet fra NASA igjen på nattbordet som en beskjed til familien. Så tok han ryggsekken og lot føttene føre ham dit han skulle.

Hvordan kunne han vite at dua virkelig var fra NASA selv om den sa så?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert.

Premien denne gang går til Kirsti Suongir for forslaget om at han fikk beskjeden i gjennom en drøm og til Eva Døhlen for forslaget om at beskjeden kom via en brevdue fra NASA.

Mayday, mayday, mayday ...

Hei alle mine bloggevenner der ute i verden.

Jeg starter nå min sommerskrivestafett . Som annen stafett er den avhengig av en stafettpinne, i dette tilfellet en litterær sådan, som består av at en av dere svarer meg på det siste spørsmålet hver gang og tipser meg videre i løypa.

Ideen har jeg snappet fra den skrivestafetten noen likte la gå rundt i klassene deres for noen generasjoner siden. Mens man den gang skrev neste avsnitt, har jeg endret premissene og ber om enkle tips videre. Saken er at jeg liker å skrive og gjerne skriver neste avsnitt, men det er artigere når jeg ikke vet hvilken retning neste avsnitt tar.

Mayday, mayday, mayday!!!!

domantrener sommerstafett, del 1

Mannen satt stille ved veikanten på en kuppelstein. Den var som laget for formålet, det å bli sittet på. Den var flattrykt øverst. Mange hadde nok sittet på den steine, og mannen likte å tenke at det var de sittende mennesker som hadde formet kuppelsteinen og gjort den til en steinstol i veikanten.

Mannen lot tankene vandre og lekte seg med de ulike formål de andre hadde hatt der de satt på steinen. Var den en rasteplass for langveisfarende, var det et sittested mens man ventet på noe, eller var det noe annet? Mannens funderinger over andres ærender på steinen bunnet nok i at han lurte på hvorfor han sjøl satt der, akkurat der, akkura nå. Kanskje mente han å finen svaret om han gjennomgikk for seg sjøl hvorfor andre hadde sittet der, akkurat der, akkurat da de satt der. Sjøl visste han ikke annet enn at han måtte sitte der, akkurat der, akkurat nå.

Hele livet hadde han ant, nei, ikke bare ant, han hadde visst at han en dag ville få beskjed om hva han skulle gjøre, hva som var hans destinasjon i livet. Han hadde alltid en ryggsekk ferdigpakket med tørrmat, drikke, varme klær, regnklær, en stor kniv og anna utstyr. Det var det han la først i sekken. Han visste at når han fikk beskjeden om sin destinasjon, ville han enten ikke ha tid til å pakke noen sekk, eller han ville være såpass uorganisert at pakkinga ville bli så ymse. Derfor var sekken alltid ferdigpakket. Iblant pakket han den opp og gjennomgikk innholdet. Han la inn noe nytt, som den gangen han la inn fyrstikker og opptenningsbriketter. En gang la han inn kart, kompass og en lommelykt med ekstra sett batterier, en annen gang et isolasjonsflak av den typen man surrer om seg og som er igloo-varm. Utviklet av NASA: Den tok ikke store plassen. En gang la han et mini-digitalkamera i sekken. Senere ladet han det jevnlig. En mobil utviklet av NASA fulgte etter. Også den ble jevnlig ladet. Til slutt festet han en sovepose på toppen.

Det siste året hadde han verken lagt inn noe nytt eller tatt ut noe. Han hadde ventet. Han var klar uten å vite hva han var klar for eller hvor han var klar.

Beskjeden hadde kommet, han hadde fulgt den og dratt hit – og her satt han.

Hvordan hadde han fått beskjeden?

0Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert.

domantrener

Ring meg 09.00

Endelig! Nå har jeg sittet i en halv time og trødd innvendig mens jeg har ventet på at datamaskinen skal være skriveklar. Jeg sitter ute¨, og følgelig er det den bærbare maskinen. Den har ikke vært i bruk på en stund, og selvsagt har den akkurat nå funnet ut at den skal oppdatere seg, noe som jeg av erfaring vet vil ta tid - og det tok tid. Mens den oppdaterte seg, satt jeg og stresset som fan innvendig mens pappa rapporterte jevnlig om antall minutt igjen.

I dag har vi hatt et lite jordskjelv her. Kamil og pappa har saget ned det hellige skogholtet til mamma her rett foran stuevinduet. Sånn går det når man gir folk blanko fullmakter mens man sjøl går i kjelleren for å legge inn bøker på www.bokkilden.no.

Senere

Da ble det pause på vel en time. Vi fikk uventede gjester og er nå havnet innendørs. Jeg sitter på min faste plass i sofaen og flirer godt, for rett ut kan jeg se det skogholtet som ikke lenger er der.

En annen ting som gjør at jeg flirer godt for meg sjøl, flire er forresten ikke rette ord, jeg sitter og koser meg. Saken er at biofonotonjenta har banket bort mammas astma og allergi, og nå ser hun ikke ulikt på å ta en tur til USA. Jaha, jaha. Hjelp meg å kryss fingre for at det blir slik.

domantrener

PS: Pappa og jeg sover tre netter i uka i trykktanken, og etter skjema skal vi sove der i natt. Jeg føler meg litt utrygg akkurat nå, for etter det skogsholtet vet jeg ikke om vi slipper ut til rett tid i morgen tidlig….Kamil er her, men han har ikke operert trykktanken før, så det hadde vært flott om noen av dere kunne ringe hit i morgen i 9-tida og sånn helt tilfeldig spurt etter pappa eller meg. Er ting normalt, har vi vørt ute av tanken i 2 ½ time på den tida og godt i gang med ABR.

Bare en gang til...

Å, herregud så sulten jeg er!

Vi er nettopp kommet inn etter å ha vært ute på det mine foreldre kaller skogsfordeler. De nyter å bo her i skogen. Jeg sier ikke noe. Jeg er et bymenneske, men ser på denne skogen som en nødvendighet. De andre to ser bare fordeler. I ettermiddag har vi vært ute på en av fordelene. Enhver kan tenke seg hvor mye vissent og råttent løv det ligger rundt om når man har skogsfordeler. En skogsfordel er raking. Raking er sunt! I dag er bålplassen gjort klar. Det er raket og koset rundt den. Men nød og neppe klarte jeg unnslippe det å sitte der ute ved det bålet og spise. Jeg påstod først hardnakket at jeg var sulten, men pappa avfeide det med at vi nettopp hadde spist. Jeg måtte bruke min mest ironiske pennføring og si at da var det nok noe annet jeg kjente siden han sikkert visste akkurat det best. Da ga han sg nølende, og det ble planer om mat. Følgelig igangsatte jeg aksjon nr. 2, begynne å klapre med tennene og prøve å bli litt blåfrossen i fjeset så man skjønte at jeg frøs og ikke kunne sitte ute og spise.

Det gikk – og jeg må nok medgi at jeg tror den ikke går flere ganger – så da er det likegodt å kapitulere og innstille seg på at kveldsmat spises ute ved bålet og de andre måltid ute på trappa. I morgen er D-dagen for det. Nå hjelper ingen forhaling eller filibustering lenger. If you can’t beat them, join them. Så jeg skal sitte med så mye smil som mitt autistiske gummifjes kan vise og spise ute mens jeg gler meg til vinteren.

Og apropos spise på trappa. En kveld så vi på de gamle albumene jeg har lagt ut på facebook, blant annet fra Philadelphia – og som jeg savner å sitte ute på trappa på Chestnut Hill Hotell og spise! Ops, paioen, heter det visstnok. Men for meg er det trappa. Hva må til for at vi kan få reise til USA en gang til? Bare en gang til!

Om så skulle skje, skal jeg ikke sove. Jeg skal være våken og nyte hvert øyeblikk, og skulle jeg bli trett, skal jeg bare lene meg mot en vegg i Germantown avenue og blunde litt.