The Observer og de usynlige

Jeg er i et veldig observasjonsmodus for tida. Jeg observerer og funderer. Som naturlig er observerer jeg mest oss sjøl. Vi står så godt til for hugg. I tillegg er det slik at i bloggesammenheng er det oss det er lettest å spissformulere. Jeg observerer andre også, men lar de observasjonene forbli mine private inntel jeg eventuelt bruker dem i en novelle eller lignende. Da fire av mine noveller ble snonymt sendt til oversetti ng til fransk, trodde oversetteren – som ikke vite annet enn at det var en man nlig forfatter – at forfatteren måtte være en erfaren mann i 50-årsalderen, en med vide erfaringer. Hun ble overrasket da hun fikk navn, alder og forfatteropplysninger.

Jo da, jeg er erfaren. Som Miss Marple, Agatha Christies kvinnelige oppgaveløser som i et helt liv har sittet i landsbyen St. Mary Mead og studert livet der – og på den bakgrunn løser mordgåter, så har også jeg sittet her i Skånland og observert fritt gjennom livet, og på den bakgrunn skriver jeg noveller. Jeg har i tillegg en fordel i forhold til Miss Marple hva observasjoner angår. Jeg sitter og ser ut som om jeg ikke er i denne verden og denne verden ikke angår meg. Gjett om jeg har hørt og observert mye – mer enn jeg egentlig burde.

Forresten hørte jeg det samme om etterkrigstidas unger i Markebygda. Da begynte det fleste å snakke norsk til sine barn mens de bruke samisk seg i mellom. Man hadde da ingen erfaring med passivt språk, og man visste ikke at de enspråklige barna, norskspråklige sådanne, forstod samisk selv om de ikke snakket det. Voksne pratet fritt i vei på samisk også om det som ikke var for barneører. Haha, jeg har hørt en si at denne generasjonen barn ble de virkelig opplyste. De visste også om det de ikke skulle vite om.

Slik er det med meg også. Og ikke bare med meg. Når jeg er i kollegasammenheng ser jeg andre hjerneskadde sitte ” i sin egen verden” og ta inn alt. Jeg vet hvordan å observere at de observerer. Be you warned. Den gjengen ser og vet litt av hvert om livet.

Ooops! Saget jeg av den greina jeg sjøl sitter på? Tør noen ha med meg å gjøre etter dette? Ta det bare med ro. Jeg er som Ni livs hovedperson da han lå skjult i fjellene i Manndalen og kodeordet hans var gentelmainn, jeg er gentelmainn. Jeg spissformulerer iblant ting på heimebane, og jeg tror nok alle skjønner at jeg gjør det og egentlig er stolt over hertingan.

I vårt hus bor det mange usynlige - ikke usynlige av den typen man vanligvis mener med usynlige, slike som kan kusjes mot lyset, og dett var dett. Kanskje er det slike også her, det vet jeg ikke. Jeg tenker mer på typen usynlige som lever i beste velgående andre steder i verden, men som likevel er til stede i situasjoner her. I dag, da vi spiste frokost, var Rumiko Ion Doman her og Coralee Thompson her. Jeg var så uheldig å spytte ut en skorpe.

- Som Rumiko så treffende sier der, sa pappa, man må ha cewable

food også. Jeg bokstavelig talt så Rumiko sitte på sofaen og betrakte oss. Litt senere skjedde noe annet, og da satt Dr. Thompson og betraktet oss.

Har dere den typen usynlige gjester?

domantrener

Hva skal til for at vaner blir uvaner, og hva skal til for at uvaner aksepteres som vaner?

Morgenfrokost ute på verandaen er nettopp over, og mens det ryddes opp, sniker jeg meg til en blogg.

Fra og med at temperaturen er – 5 om våren begynner vi å spise ute, og vi fortsetter til gradestokken igjen nom høsten igjen er blitt – 5, minst.

Jeg har fundert på vanens makt mens jeg spiste. Fundamentet er at jeg er som min bestefar som i slåttonna ikke likte å spise ute. Han ville spise ordentlig ved et kjøkkenbord. Slik er jeg også, vel, selvfølgelig har jeg en annen definisjon enn han på hva spise ordentlig er, og den evige utespisinga hører ikke inn i min definisjon av å spise ordentlig. Iblant når vi har tid, og vi spiser kveldsmat ute ved bålet, sitter jeg ved bålet og tenker at verandaen er å foretrekke framfor bålsvidde osteskiver. Her på verandaen kan de i alle fall ikke steike skiver over bål.

Men tilbake til vanens makt. I dag oppdaget jeg hvor godt det er å sitte her og spise, fredelig (vel, det er det inne også), skogen suser (bare lytt, den suser). Jeg tok meg i å sitte og lytte til om jeg hørte elvene Duolbá og Čoardá der de kaster seg ned fjellet på den andre siden av myrene her. Om våren høres de godt. Men denne sommeren har tatt elvelyden – for tørt, for varmt, for lite vann i elvene! Jamre, jamre!

Denne gangen har jeg bestemt meg til å ikke mæle et ord om å flytte inn å spise og på den måten se hvor lenge vi spiser her ute når jeg ikke maser. Vi har pleid å måtte slenge på oss ytterklær på den siste tida. Men grensen har gått med votter. Da går vi inn fordi jeg nekter å spise. Nå skal det bli en annen dans. You wait! Jeg skal spise omså ulldottene fyker og ikke orde om noen forflytning. Så ser jeg hvem som går inn først.

Vanens makt, ja. I dag tenkte jeg for første gang at det å spise her ute er kjempehyggelig. Da skjønner man at ikke alle mine vaner endrer seg fort, for jeg har spist her ute i i alle fall 20 år.

Jeg oppdager iblant at gamle vaner (uvaner egentlig) stikker hodet fram, og der de før ble oversett, blir de nå korrigert hardt (vel, hardt er et relativt begrep). Jeg prøvde også mens jeg spiste å trekke skillelinje mellom vaner og uvaner, men fant ingen god definisjon. Vanligvis pleier jeg google slike ting, men verandaen har ingen PC, og da ble det ubesvart.

Tips meg gjerne på hva som er en vane og hva som er en uvane, gjerne også på hvilke eventuelle uvaner som kan tolereres. Jeg undres også over hva som skal til for at en vane blir en uvane og hva som skal til for at uvaner aksepteres som vaner.

Høres

domanterener

Luksusklaging

Jamre, jamre!

Dette blir en økonomisk minusmåned av rang. Forsikringen på bilen er kommet, reiseforsikringa likeså, jeg skal reise i bryllup til Polen, så der blir det selvsagt å rulle ut i reise og diverse, pluss at jeg har lovet, dumsnill som jeg er, å betale leiebil i Polen. Så skal jeg selvfølgelig handle der, og jeg har utgifter til hus, mat og strøm, jeg som alle andre. Ok, ok, de siste utgiftene er forholdsvis nøkterne. I tillegg skulle jeg gjerne hatt noen ekstra utgifter som forbruket kjærring og unger har, men det har jeg dessverre ikke.

Jamre, jamre!

Vi har slitt i nesten en uke – nåja, en halv uke for å være nøyaktig – med det nye programmet. Ikke alt er like enkelt og går like smurt. I dag måtte vi ringe Olav i Sandane for ekstern konsulenthjelp da tre av oss ikke fikk til elektro-dressen. Den fjerde av oss lå tålmodig på patternbordet mens de andre tre knøvlet med dressen, og da de til slutt ga opp og ringte Olav, var han på patternbordet glad. Spørs om Olav var så glad. Han måtte veilede mamma, pappa og Araya gjennom det, og det klarte han flott trass i at de ikke tok ting med en gang, og nabobygdas sauer samtidig brøt seg friskt inn. Nå gjenstår kun ett, og det er å bestille inervention table, men noen driver og sjekker typer og priser i det uendelige og har krav til at det skal svinge lett.

Som nevnt var vi på Family Hope i Danmark, noe som var vesentsforskjellig fra det å møte i Philadelphia, men det skal jeg ikke på grunn av husfreden berøre her. Jeg sier bare ett: når vi møter i Philly tar vi med oss supplements og detox for halvåret, en koffert til det. I Svendborg kunne vi ikke det, så pappa som er leder for avdelinga for supplements og detox, har jaget opp Nordic lab på mail.

Selv om vi ikke hadde suppements og detox med oss fra Danmark, hadde vi et kolli med noe annet. Matthew Newell hadde kommet over et supert åleunderlag, mykt og samtidig passe glatt. Det ble solgt i København, og frøken GPS loset oss til den butikken den dagen vi reiste heim. Følgelig hadde vi et kolli som lignet en rull golvbelegg. Det gikk greit å få den heim. Moroa begynte da den skulle tilpasses åleområdet mitt. På grunn av husfreden sier jeg ikke mer enn at en av oss i siste øyeblikk klarte stoppe to av oss i å spikre det ned i golvet med firtoms-spiker. Men rett skal være rett: det er godt å åle på det.

Tenk at det bare er en uke siden vi reiste heim fra Danmark. Den første monarken av det fjelløse landet ble min venn og beskytter. Han holdt sin ene hånd over oss, og den andre handa holdt han over den himmelske dusjen slik at vi hadde et supert opphold i landet hans. Den dagen vi var kommet oss i leiebilen for å kjøre til Kastrup, tok han vekk handa over dusjen, og det pøste ned, men vi satt tørt og godt i bilen, og det visste han nok. Det er sikkert også han å takke for at jeg for noen dager siden fikk en mail fra en avis på Fyn med spørsmål om jeg ville redigere Danmarks-bloggene mine til en kronikk.

Neste fredag reiser vi til Polen. Lille Magda og Juozas gifter seg. Vi gler oss til å treffe igjen Magda samt møte familien hennes og Juozas og hans familie.

Da setter jeg punktum. Jeg er sulten ettersom jeg ikke spiste noe særlig middag. Fisk er godt, men den jordbæra vi har i kjøleskapet er også godt, og jeg har spart magen til det.

domantrener

Domantreners sommerstafett, siste del

Mannen betraktet den åpningen han hadde kommet til i jordens indre. Han betraktet maten som ikke var mat, vegger som ikke var vegger, golv som ikke var golv, hus som ikke var hus og mennesker som ikke var mennesker. Han snudde seg og så at bak ham var det lukket. Hans eneste vei var framover gjennom hallen som ikke var hall, på golvet som ikke var golv, langs vegger som ikke var vegger, forbi maten som ikke var mat – og forbi menneskene som ikke var mennesker.

Han klemte handa om steinen i lomma, lukket øynene og gikk rett fram. Menneskene som ikke var mennesker flokket seg tett om ham. De var vennlige, ikke påtrengende, men de flokket seg om ham. han begynte å bevege seg sakte framover, menneskene som ikke var mennesker fulgte ham. Han lukket øynene og fikk slik tilgang til de deler av hjernen som fungerer best med lukkede øyne. Da hadde han andre ressurser til rådighet.

Han gikk og gikk, iblant lente han seg mot veggen som ikke var vegg og hvilte. Iblant spiste han av maten som ikke var mat – og han følte nærværet av menneskene som ikke var mennesker – men han åpnet ikke øynene. Det rommet i hjernen som fungerte best med lukkede øyne ga ham nødvendige signaler. Han nølte ikke, men gikk rett på der det var korrekt å så gjøre, svingte til venstre der det skulle svinges til venstre og nølte aldri. Han trengte ikke sjekke hva som skjedde bak ham. Han hørte det lukke seg etter hvert som han steget forover.

I livets mannsalder er ingen tid, og i livets mannsalder beveget mannen og menneskene som ikke var mennesker seg framover. De hvilte mot vegger som ikke var vegger og spiste av maten som ikke var mat. I løpet av denne tidløse mannsalder smeltet mannen og menneskene som ikke var mennesker sammen og ble Enhet.

I løpet av denne mannsalderen uten noen begynnelse stumlet Enheten fram til et sted der vegger ikke fantes å lene seg mot og neven med mat var tom. Men den andre neven knuget fortsatt om steinen som var plukket med før ferden til jordens indre.

Enheten kom fra i lyset og åpnet øynene langsomt. Rundt stod det hvitkledde mennesker.

- Han våkner! sa en med en stemme som ga gjenlyd i Enhetens ører.

Det ble travelt om han. Hvitkledde mennesker omga han. En ny stemme:

- Så var det ikke en livslang koma! utbrøt en annen. Også den stemmen ga gjenlyd.

- Hører du oss? spurte en stemme.

Enheten nikket fra sin posisjon i senga. Langsomt lot Enheten øynene gli rundt til de som stod om ham. Alle smilte. I alle fall mente Enheten det var smil.

Den ene handa knuget om noe og minte ham på hvor han kom fra.

Han lukket øynene og gikk tilbake samme vei som han var kommet. Han visste ikke om det var et klokt valg. Men han gikk. Steinen i handa ga løfte om at han skulle finne seg igjen.

Brev fra Fraggelberget

Jeg har hørt at jeg i noen henseender er som onkel reisende Mack i en TV-serie jeg ikek kan huske å ha sett. Denne onkel reisende Mack ser litt av en ukjent verden og trekker av dette sine slutninger om hvordan folket i området er og har ordnet seg, og slutningene er ganske skrudde, blir det sagt - aparte og diverse. Jeg har ikke møtt denne onkel reisende Mack på TV-skje4rmen og hans beskrvelse av det han ser når han reiser rundt. Men skrudde konklusjoner eller ikke, jeg drister meg til å beskrive det jeg ser i Danmark.

Vi sitter på fergen fra fra Langeland over til Lolland i de syd-skjælandske øyer. Til Svendborg dro vi “landeveien” over Storebelt, og tilbake drar vi nå kystveien over øyene Ærø, Langeland, Lolland og Falster. Vi forlot Fyn og Svendborg i går. Ferga til Ærø gikk greit siden vi hadde bestiltplass på den og overnatting i Ærøkøbing, en gammel og delvis vernet by. På ferja til Ærø lom jeg på at intet denne ganag var klarert om ferieutgifter ( i USA delte vi utgiftene på oss 4). Jeg rakk å slå fast at siden intet var klarert, antok jeg at jeg holdt lommeboka lukket for slike utgifter som overnattinger og bare kjøpte til meg sjøl den luksusen jeg ønsket meg. Slik ble det visst, men akkurat nå føler jeg med ussel, så jeg får ta det igjen når vi reiser til Polen.

Danmark er et veldrevet og veldyrket land så langt jeg har sett det. Det eneste “villniss” jeg har sett er sumpene og myrområdene sørvest på Ærø. Danskene er et syklende folk. Den første monarken la til rette for det da han skipet ut fjellene. Det er ikke de store fjelloverganger å sykle over her. Jeg har sett folk i alle aldre sukle, mange med vogner bak. Det tøffeste var en som syklet med hunden som satt i sykkelvogn med ratt, antagelig beregnet på unger. Hunden så smilende tilfreds ut. Somm herren så hunden. På Søby på Ærø så jeg også den lokale nærbutikken selge sykler. Naturlig nok, like naturlig som det ville vært – om Lappovuopmi hadde nærbutikk, at den solgte snøskutere eller firhjulinger.

Jeg har ellers lagt merke til at jeg med mitt nordnorsk-bleike ansikt glir rett inn blant manne i gata hva farger angår. Jeg har kun sett en som skulle tilsi at man har gener fra sydligere strøk. Ei heller har jeg sett noen som skulle tilsi at de har gener fra Norge, for i Norge er stilen å være overseg kjekt sommerbrun. Faktisk har jeg i Norge når jeg observerer folk undret litt på hva, hvordan og hvorfor denne bruninga er så viktig. Men som sagt, jeg sklir rett inn her.

En tredje merkverdighet er alle de snurrebassene de har satt opp for å fange seg til strøm. Jeg antar at før disse vindmøllene kom, forbannet mange i sine lønnkamre den første monarken side no mountains betyr no fosser, no fosser betyr no strøm, no strøm betyr tungvint og dyrt strømkjøp fra andre land – noe jeg som fjellape er helt oppgitt over siden fjellapelandet mitt selger strøm ut av landet, og vi fjellaper må betale dyrt for den strømmen vi bruker. I så måte håper jeg vindmøllene det man trenger i dette landet.

Snart banker ferga til kai, og det merkelige er at det har vært mye mer bøler her enn det var da vi for to uker siden var på Stø på kvalsafari. Oppskrytt. Vi så noen kvalrygger og sporder,. Årsaken til at jeg kommer på kvalsafarien her, er at der presset de sjøsyketabletter på folk og sa at det ville bli grov sjø. Grov sjø! Ha ha, sier jeg. Men noen dager før hadde de visstnok måtte gå til lands med en gruppe som ble sjøsyk og gjorde mytteri. De ville til lands, og skipperen måtte snu. Jeg gjør meg nå den betenkning at disse mytterituristen ikke kunne være dansker, for sjøen er betydelig høyere her, og ingen ser sjøsykepilledopet ut.

<<<<<<<<<<<<<<<

Det er blitt kveld, og jeg trekker tilbake dette med lite villniss. Vi kjørte til Møns klint, og den tette skogen vi måtte snegle gjennom, minte om den skogen Anja og Anton tok oss gjennom til Savas kilde.

Vi er nå på vår siste overnatting her , utenom turistsesongen tydeligvis, for vi har fått avslag på to flotte rom, det ene en suite, beliggende ved en bukt av Østersjøen. Det lekre små-hotellet! Den suiten! De to guttene som bebor den! Sier ikke noe om det rommet de andre to valgte seg siden det bare er en suite.

I morgen reiser vi heim. Da vet jeg det blir travelt med å komme i orden, få inn det som skal til i det nye programmert, strukturere det samme programmet, etv, så derfor antar jeg det blir en stund til neste gang vi høres.

domantrener

- som mangler tips til sommerstafetten -

En fjellapes fabel om Fyns språk

Da landet etter forordning av den første monarken var blitt flatt der det før var fjell, så den første monarken seg smilende tilfreds om. Som nevnt var han framsynt og synsk, og han visste at nå vilel andre, ikke-fysiske ting, tilpasse seg terrenget. Dette er kunnskap som langsomt har festet seg i ulike miljøer – at man blir som naturen man lever i, men den første monarken bare visste det da.

Allerede i hans regjeringstid begynte talemålet å endre seg og ligne terrenget. Langsomt forsvant de høye tagger. Talemålet la seg mer og mer nedover slik at det kom i takt med landskapet. Fysiologisk betydde dette lavere og lavere i munnen til det til slutt lå nesten nede i halsen.

For å eksemplifisere dette vil jeg bruke ordet kake eller kage eller kæE. Det faller av ulike grunner meg naturlig å bruke dette ordet.

· Jeg møtte det da jeg skulle smake på de berømte danske kaker

· Jeg er glad i kaker, og siden jeg ikke kan spise mye av dem, er de viktige for meg.

Jeg vil ikke her gå inn i noen språkhistorisk diskusjon om hva som er det opprinnelige ordet annet enn kort si at det er kake med –k som er opprinnelig. Jeg er kjent med at enkelte språkforskere mener noe annet, men skal ved en senere anledning publisere mine egne teorier om de nordiske språks relasjoner til hverandre. På 1600-tallet publiserte en svenske en studie om at svensk var verdens urspråk (til dere vantro; jeg kan oppgi navn). Jeg har sett litt på denne studien og må gi ham rett i det meste. Med kun noen geografiske endringer er vil min studie underbygge hans.

Men tilbake til kake som fundament for mine teorier omkring språket til flatlenderne. Etter hvert ble det både plagsomt og unaturlig med disse –k-ene som stikker opp og ruver som et fjell over linja.

· Flere av –k ene ble erstattet med –g som man ser passer utmerket i det den haker seg nedover mot halsen. Man fikk så kage.

· En annen utvikling for –g en i kage var at den ble for krøllet nede i halsen og forsvant derfor i dagligtale, og man fikk kaE eller kæE.

· Jeg vil anta at over noen tiår er den første k i kæE blitt en g, og man får gæE.

· Senere vil sannsynligvis g en forsvinne i uttale, og jeg vil anta at det eneste som blir igjen er æ. Den ligger liksom så godt i halsen. Bare prøv sjøl.

Sannsynligvis vil denne utviklinga gå raskt, så når jeg om noen tiår igjen er her på Fyn, vil jeg uten nølen be om en Æ når jeg skal smake på de berømte danske kaker. Oppsummert tror jeg flatlendernes språk blir mer og mer vokalisert da de fleste konsonanter er for harde og fjell-bastante.

Hilsen

en fjellape

-som ser fram til en motsvarende fabel.

En fjellape ser på Fyn

Lørdag 06

Da sitter vi på spisesalen på Svendborg Hotell, og la det bare være sagt med en gang; Jeg er en stor fan av kjøttbullar med potatismos og lingon, og nå skal jeg, når appetitten vender tilbake, prøve meg på Gamle Ole, som skal være en spesiell ost.

Vi kom hit i går kveld, og la det også være sagt med en gang; endelig skjønner jeg hvor egypterne hentet stein til de store steindungene de begrave sine ledere under, antagelig for å sikre seg at de ikke kom tilbake. Vi kjørte fra Malmø over Øresund og over Storebelt til Fyn, og det flate landskapet fascinerte meg. Guideboka sier Danmark er det eldste monarkiet ( i verden? , i Europa? I Norden? Husker ikke). Jeg er overbevist om at den første monarken i dette gamle monarkiet var både framsynt og synsk. Han innså vanskelighetene med å binde sammen et område når man måtte over de høye fjell. Beltene og sundene kunne man sikkert trafikkere med vikingeskipa. Men fjellene? Følgelig utstedte han en kongelig forordning om at fjellene skulle fjernes slik at adkomsten ble bedre, og dette kostet ikke noe, heller tvert om antar jeg, for han skipet fjellene til de land som ville begrave sine statsoverhoder under en rekke stein. Samtidig sikret han seg sin egen endeligt ved at det ikke var stein nok igjen til å dynge over ham og hans etterkommende regenter.

Dette var jo lenge siden, og naturen har leget seg. I dag er det flate bølgende åkre der det før var fjell. Et scoop, spør noen meg, virkelig et scoop, og jeg utleder at detet scoopet var så gigantisk og omfattende at man ennå i dag ser ettervirkninger av det. Den første monarken var smilende tilfreds med resultatet. Dette spredte seg til alle i datidens Danmark og fulgte siden generasjoners generasjoner fram til i dag. Det er derfor danskene er så smilende tilfredse.

Sannsynligvis er det derfor de i dag smilende tilfreds kaller nordmenn fjellaper. Sjøl har de skipet vekk sine fjell og bare beholdt en liten hump for syns skyld, Himmelbierget. Nå tror jeg de ikke sjøl i dag vet hvorfor fjell er negativt, men det er bevart i språket enda generasjoners generasjoner etter at deres fjell ble fjernet.

Nå tror jeg nok en viss fyrste i et litt sydligere land forbannet monarkene i Norge som ikke hadde hatt framsyn nok til å høvle ned i allefall de nordnorske fjell, for da hans undersåtter inviterte seg sjøl dit i 1940, lå den norske altabataljonen, de franske alpejegerne og polske og engelske uartigheter og var uartige i de samme fjellene.

Jeg hadde lyst til å smake de berømmelige danske kaker, og på tur hit stoppet vi derfor ved et konditori for å bestille kake. Det tok ikke av før vi måtte peke på kakedisken, og hun bak disken smilende tilfreds utbrøt; “Åja, KæE!”

KæE! Man skriver visserligen kage, og det skal muligens bli mitt neste studium av dette folket, om da ikke noe annet dukker opp underveis. Klarer man ikke si kage eller vil man ikke? Er kæE et onomatopoetikum? Et mysterium.

domantrener

... som et søskenbarn på Gjøvik ...

04.08, torsdag.

Da sitter vi på Gardermoen og venter på fly til København etter en elektro-begivenhetsrik dag. Vi kom hit i går kveld og dro med leiebil til Asker. Nå har også jeg fått en smak av Skaugum siden vi kjørte forbi der. Så hvis noen trenger litt glans å sole seg i, kan jeg avstå litt. Som sagt kjørte jeg forbi Skaugum. I så måte er jeg et slags søskenbarn på Gjøvik. Så overnattet vi helt nydelig – og uhyre billig, merkelig – ved Oslofjorden på en perle av et konferansehotell på Hvalstad.

Og nå er vi her med avgang til Danmark. Jeg er helt pumpa siden dagen i dag har vært en dag for kjør, nevrologisk reaksjon, som arter seg som om jeg er uhyre og overstadig glad, noe jeg altså ikke er, bare så det er sagt. Det krever ganske mye å ha kjør, og særlig siden jeg vet at det ikke er noen ønsket reaksjon fra noens side. Men kjøret var over da vi kom til Gardermoen. Stress, antar jeg.

05.08, fredag.

Men heldigvis kom det ikke mer kjør den dagen.

Da er vi kommet til Sverige og Malmø som bare er en brulengde unna Kastrup. Sigbjørn og leiebilen suste oss hit for. Nå er vi klare til å raide videre. Vi har bodd på et spesielt hotell her. Det var billig, og ut fra det forventet jeg meg ting i den prisklassen rommene var på. Men da vi kom inn i vestibylen, var det som speilsalen i de kongelige diversiteter. Om jeg vet hvordan speilsalen i de kongelige diversiteter er? Selvsagt! Jeg har jo kjørt forbi Skaugum.

Da vi kom opp på rommet, stod det i stil med prisen. To enkle senger med ca 20 cm mellom dem, og for å komme seg fram mellom dem, måtte man bevege seg med sidelengse hopp, noe som ble litt vanskelig for meg. Badet hadde plass til å vaske den største tåa og dess like. Men rent og sengene var gode. En stor forskjell til konferansehotellet ved Oslofjorden der alt var elegant, og vi til og med hadde egen takterasse med utsikt – og ikke så mye dyrere enn her i Malmø.

Vi har nettopp hatt en avstemming på hvor vi skal spise middag, og det synes som om jeg får flertall for mitt syn om at vi suser over Øresund til Danmark og spiser der. Spise i Sverige er ikke noe ferie. Hvem har ikke spist kjøttbullar med potatismos og lingon i Abisko og Kiruna til det rant ut av ørene? Så da teenker jeg det bærer til Danmark, og endestasjonen der er Svendborg og Family Hope center. Vi møter der fra og med søndag. I morgen tenker jeg vi skal til Ærøykøbing siden pappa samler på byer han har besøkt, og mangler kun en Æ for at alfabetet skal være fullt. Og Ærøykøbing ligger bare en ferjestrekning unna Svendborg.

Kanskje jeg også skulle begynne å samle på byer og se hvor det er hull i alfabetet. Jeg har vært i:

· Amsterdam

· Berlin

· Camden (USA)

· Drøbak

· Enare

· Frankfurt

· Gdansk

· Hveragerdi (Island)

· Intercourse (USA)

· Jesenice ( Slovenia)

· Kemer (Tyrkia)

· London

· Monaco

· Niagara on the lake (Canada)

· Oakwille (Canada)

· Pula

· Q – umulig å finne

· Reykjavik

· St. Petersburg

· Trenton (USA)

· Vilnius

· Warzawa

· X- selv pappa har ikke den

· Ystad

· Z- neste gang i Kroatia tar vi Zagreb

· Ærøykøbing ( i morgen)

· Østersund

· Ålesund

Jeg mangler Q, Z og X. Hva gjør man med det?

domantrener