Jeg hadde ingen forventninger da jeg krysset den siste elva man krysser i dette livet og vadet i land på den andre bredden. Der ristet jeg godt av meg, det visste jeg man skulle gjøre når man krysset denne elva. Det jeg ikke visste, var hvorfor jeg visste det, men jeg visste det intuitivt. Sannsynligvis var det programmert inn fra begynnelsen av som et handlingsmønster sammen med andre intuitive, ikke-viljestyrte handlinger. Jeg snudde meg deretter og betraktet elva jeg nettopp hadde krysset. Jeg kunne ikke forstå at den var så liten. Jeg hadde da vadet og slitt i strømkastene for å holde meg oppreist. Jeg visste nemlig at gikk jeg under her, ute i denne elva, ja, da gikk jeg virkelig under i mer enn betydningen av å gå under i elva. Og nå betraktet jeg en stille elv, en elvestille uten en krusning på vannflata, men med utrolig bratte elveskrenter. Hvordan hadde jeg kommet ned i denne elva? Jeg kunne ikke huske å ha hoppet uti det. Og hvordan hadde jeg klart å komme opp på kanten av elva?
Jeg forundret meg egentlig ikke så mye som jeg burde, filosoferte jeg der jeg stod. Det lå antagelig også programmert i det som ble meg, antok jeg. Som fuglene visste å finne veiene til sine sommer- og vinterplasser, visste også jeg det, tenkte jeg beiskt der på den andre kanten – som nå ikke lenger var den andre kanten, innså jeg. Den andre kanten var nå min tidligere første kant, om det da hadde noen betydning, tenkte jeg enda med beisk smak. Jeg undret meg over om dette beiske også var programmert i meg fra begynnelsen av, dette med at det skulle gi en beisk smak å krysse denne elva. Jeg skutte meg det på elvebredden, nei, elvekanten. Jeg stod på en kant, og intet første nedover mot elva.
Programmet fungerte. Jeg forlot elva og gikk videre inn i det ukjente. Mine gener visste at det ikke var første gangen.
lørdag 29. september 2012
fredag 28. september 2012
...det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over...
Så hadde det igjen skjedd, det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over. Enda en gang var landsbyen rammet uten at noen kunne skjønne hvorfor og hvordan, av hvem eller hva… Alle spørsmål var ubesvarte. Ingen så årsaker. Virkningen derimot følte alle på sine kropper, egne legemer, på familiens forgodtbefinnende, på naboers manglende velvære og på hele landsbyens liv. Alt og alle merket det.
Det var sjette gangen det skjedde, og alle hadde gitt opp å finne årsakene. De første gangene gjorde det offentlige initiativ seg gjeldende med det resultat at deres tafatte søken ikke ga resultater. Senere supplerte det private initiativ ettersøkningen. Alle skjønte at slike fysiske landeplager måtte ha en kilde. Det gjaldt om å finne denne kilden og tilintetgjøre det den spydde utover dem. Men også andre gangs ettersøkning var resultatløs. Så kom tredje happening og utløste samme ettersøking, bare med den forskjell at denne var mer innbitt, mer med sammenknepne tenner. Dog uten resultat. Den fjerde gangen lette man også etter kildene, etter årsakene, men denne gangen lå en håpløshet og desperasjon over søkene. Den femte gangen ble søkene etter katastrofens årsaker halvhjertede og med tydelige trekk av at man ikke regnet med å lykkes denne gangen heller. Så kom sjette angrep. Ingen søk ble igangsatt eller årsaken søkt angrepet. Innbyggerne krøp sammen i sine hus, og der de viste seg utendørs, var ganglaget bøyd, slepende – og oppgitt. De ventet på neste angrep. Ingen visste hvor eller hvordan den ville angripe. Men den ville det visste de. Det var ikke slutt ennå.
Men innbyggerne skulle få andre bekymringer enn å vente. De måtte begrave sine døde barn.
Det var sjette gangen det skjedde, og alle hadde gitt opp å finne årsakene. De første gangene gjorde det offentlige initiativ seg gjeldende med det resultat at deres tafatte søken ikke ga resultater. Senere supplerte det private initiativ ettersøkningen. Alle skjønte at slike fysiske landeplager måtte ha en kilde. Det gjaldt om å finne denne kilden og tilintetgjøre det den spydde utover dem. Men også andre gangs ettersøkning var resultatløs. Så kom tredje happening og utløste samme ettersøking, bare med den forskjell at denne var mer innbitt, mer med sammenknepne tenner. Dog uten resultat. Den fjerde gangen lette man også etter kildene, etter årsakene, men denne gangen lå en håpløshet og desperasjon over søkene. Den femte gangen ble søkene etter katastrofens årsaker halvhjertede og med tydelige trekk av at man ikke regnet med å lykkes denne gangen heller. Så kom sjette angrep. Ingen søk ble igangsatt eller årsaken søkt angrepet. Innbyggerne krøp sammen i sine hus, og der de viste seg utendørs, var ganglaget bøyd, slepende – og oppgitt. De ventet på neste angrep. Ingen visste hvor eller hvordan den ville angripe. Men den ville det visste de. Det var ikke slutt ennå.
Men innbyggerne skulle få andre bekymringer enn å vente. De måtte begrave sine døde barn.
mandag 24. september 2012
Uoppklarte mysterier
Harry Vande Waters fem ord: ostehøvel, grantre, bøtte, sol, landskap
Saken mot den forfulgte landeveisrøveren tok stadig nye veier, nye dimensjoner ble presset inn. Saken økte i omfang, og medienes opplagstall økte proporsjonalt med det. Mange fulgte saken fordi den var så alminnelig, så hverdagslig at enhver kunne identifisere seg med den. Det gjenkjennbare og forståelige er det som engasjerer mest. Derfor diskuterer gjerne folkevalgte organer små og gjenkjennbare summer i budsjettene, mens de store og uforståelige prosjekters krav blir klubbet uten nevneverdig debatt.
Derfor engasjerte saken mot landeveisrøveren så mange. De kjente sakens enkelte elementer. De hadde det sjøl heime, det som ble omtalt. Da Skrik ble stjålet engasjerte det ikke på samme vis. Hvem hadde vel Skrik heime. Hvem hadde ikke ostehøvel heime? Gjerne flere. Det kjente element slo til. Ostehøvler lå i hvermanns skuffer, alle og enhver brukte det. Det ingen fullt ut kunne forstå var hva landeveisrøveren skulle med disse ostehøvlene han ranet fra en transport av kjøkkenvarer. Og så bare ostehøvler? Ikke de skarpe kniver som enhver brukte mye av, ikke bestikk, boller, you name it, hva traileren enn førte med seg, men kassen med ostehøvler. Ostehøvler!
Diskusjonene gikk rundt kaffebord, på nærbutikken og der to eller flere ellers treftes. Hva skulle han med en kasse med ostehøvler? Mange hadde formodninger og formeninger, men det ble med det, med formodningene og formeningene. Den eneste som satt på fakta i saken var landeveisrøveren, og han satt godt og lettet ikke på noe uansett hvem som spurte, det være seg påtalemakten, journalister eller andre. Heller ikke visste noen hvor det var blitt av den kassen med ostehøvler. Det hadde ikke vært lange tidsrommet mellom røveriet og pågripelsen, og i en allverdens stor radius fra åstedet kunne tyvegodset ikke være. Følgelig var dette også noe som opptok alle og enhver. Politiet hadde uønsket hjelp i etterforskinga der de trålet landskapet på jakt etter tyvegodset. Andre trålet også. En uorganisert manngard vandret og lette i stadig større sirkler uhindret politiets anmodninger om å ikke tilsøle åstedet med fremmede spor.
Det var et enkelt landskap å lete i. Noen bakker, knauser, skar og hellere. Noen sletter. Vanlige skogsområder med småknudret bjørk. Et og annet pistrede grantre her og der som hadde overlevd den ivrige grantreplantinga som gikk over området selv så langt mot artic som dette. Ikke noen tett skog å søke gjennom. Likevel fant ingen noe. Alle ville være den som fant ostehøvlene, og derfor søkte og lette man i uansett vært. Sol eller regn, ut dro man. Blåst eller stille, man lette.
Uker kom og uker gikk, måneder ditto. Selv år kom og år gikk. Søket etter ostehøvlene mer og mer av, og ingen søkte bevisst lenger, men de fleste holdt øynene åpne når de ferdes rundt om. Landeveisrøveren måtte løslates ganske fort. Ikke hadde man bevis, og ostehøvler hadde ikke en verdi som gjorde at man bøttet folk inne for lang tid.
En dag ble en semi-trailer ranet. Av den innholdsrike lasten forsvant bare et parti med bøtter.
...og månen skar grimaser i vannet...
Han satt i dype tanker ved elvas utløp mens månen speilte seg i vannet. Han visste at ordene speile seg i vannet var en forslitt frase, men det var akkurat det månen gjorde. Den speilte seg, den skar grimaser, den snudde og vendte på seg og betraktet seg fra ulike vinkler. Månen speilte seg, ingen tvil om det, og den forslitte frasen var virkelig nok. Hvorfor skulle ikke en frase være virkelig selv om den var ofte brukt og ble kalt forslitt? Han smilte der på elvebredden ved elvas utløp til noe større, noe elva antagelig ikke kjente til eller visste hva ventet den der den glad og fornøyd heiv seg over far å være elv til å være noe ukjent noe. Fantastisk tanke å så selvutslettende gå over i noe annet, noe større og ukjent.
Mannen på elvebredden skuttet seg brått. Var det nå så klokt et valg, det å hodestups gå over i noe annet? Og hvor ble det av elva opp i alt dette? Utslettet den seg sjøl totalt eller ville det som var elv finnes i alt dette nye? Ville elva tilføre noe i det den gikk opp i?
Mannen på elvebredden skuttet seg igjen ved tanken på å gå opp i noe. Han visste han snart skulle følge elva og gå over i noe annet. Men der elva lystig kastet seg mot noe stort, satte han seg stille ned, hvilte ryggen mot et tre og gikk opp i noe annet.
Og månen skar grimaser i vannet.
Mannen på elvebredden skuttet seg brått. Var det nå så klokt et valg, det å hodestups gå over i noe annet? Og hvor ble det av elva opp i alt dette? Utslettet den seg sjøl totalt eller ville det som var elv finnes i alt dette nye? Ville elva tilføre noe i det den gikk opp i?
Mannen på elvebredden skuttet seg igjen ved tanken på å gå opp i noe. Han visste han snart skulle følge elva og gå over i noe annet. Men der elva lystig kastet seg mot noe stort, satte han seg stille ned, hvilte ryggen mot et tre og gikk opp i noe annet.
Og månen skar grimaser i vannet.
søndag 9. september 2012
Skånlandsskolene til Tromsø?
Da har vi avviklet en uke med Tomatis-trening i Trondheim, og selv om den treninga stort sett består av å sitte og lytte til degenerert musikk, er det ikke så lett som det høres ut, i alle fall for meg. Jeg blir skutt i hodet av det og orker nesten ikke annet deretter enn å sløve. Men den tradisjonelle turen til Hovin tok vi selvsagt, og tante Millaug og onkel Knut hadde som vanlig en rotekte middag uten tilsatt spas og kommers; laks fra Gaula og gris fra naboan, alt spekt av dem sjøl og passe røkt, eggerøre fra egen hønsegård, etc, og rips og eggedosis til dessert. Til Hovin skal man ikke komme stappmett, og heller ikke når man besøker Marie og Jostein i Stjørdalen. Da vi reiste heim søndag, dro vi først til dem før vi dro på flyplassen – og vi rakk to måltid der, både å spise vafler samt middag før vi dro.
Apropos vafler, så har jeg et problem når jeg er sulten, jeg klarer ikke spise LITT hvis jeg ser det er mer på bordet. Noe tar styringa, og jeg bryter og herjer til jeg er stappet. Så også denne gangen. Jeg flesket i meg halvparten av vaffelhaugen – og den var stor, det sier jeg bare – og de andre fire spiste litt. Det som ble igjen ordnet Marie og Jostein med til niste til meg. Supert. Jeg var så proppet at nista ble spist da vi var heime om kvelden. Om mamma og pappa hadde kunne stoppet meg der? Sannsynligvis ikke, og særlig siden vi var borte. Her heime kan jeg rase og bryte, ingen ser det, og det er enklere da. Er vi borte, tja? Se for dere at jeg bryter meg over bordet etter det jeg vil ha. Og jeg er sterk i slike ting. I en periode mens jeg hadde fysioterapi pleide Berit Anne og jeg bryte ryggtak på tjukkas-matta på gymsalen, og hun måtte jammen stå på for å få meg av den. Derfor er det ikke enkelt å ta den kampen ved et dekket kaffebord.
En annen sak med min elendige hjerne når den går vill – og det hender iblant – er at jeg ikke klarer sitte til bords for selskaps skyld når jeg er mett. Slik ble det i Stjørdalen. Stappmett som jeg var forlot jeg middagsbordet og satte meg i sofaen – og der satt jeg og skjemtes fordi jeg hadde forlatt og surket fordi jeg satt alene i sofaen mens de andre pratet og lo om bordet. Hadde vi vært heime, hadde jeg blitt hardt og høflig bedt om å innfinne meg ved bordet igjen, og vanligvis går det bra etter et par forsøk. Er vi gjester tar de ikke kampen, sier administrasjonen. Jeg innser at jeg iblant ikke er det enkleste egget i reiret, men i mine gode øyeblikk jobber jeg med saken. Jeg har i meg dette med å iblant bryte i vei, men som sagt jobber jeg med saken.
Minnet er selektivt og rydder heldigvis bort det man ikke vil huske (det er da enkelte terapeuter sier kroppen husker det man vil glemme, men det er en annen sak).
Noe oppnår jeg da i positiv retning. Kjøra, de nevrologiske reaksjonene som herjet i hodet mitt og gjorde at jeg oppførte meg som dopet – noe jeg sannsynligvis også var – er nesten borte nå, og når det kommer, får jeg fort kontroll over dem. Dette skyldes antagelig en blanding av smartbrain-programmet, tomatis-programmet og Family Hopes program, samt at vi langsomt har eliminert ting etter ting i kosten, ting vi stilte spørsmålstegn ved. Kaker har jeg kuttet ut for lengst, andre sukkerholdige ting likeså. Gluten hender det at jeg spiser, men sjelden, melkeprodukter likeså. I sommer begynte vi å eliminere enkelte frukter. Jeg er en hund etter bananer, og det var hardt da det forsvant ut av kosten. Heldigvis var det mitt valg å prøve å ta ut bananer, så når banan-abstinensen meldte seg, hadde jeg bare meg sjøl å surke på. Etter en stund reduserte vi andre søte frukter. Og som sagt, det er ro i hodet mitt for tida.
Da vi var i Trondheim, leide vi bil slik vi har gjort de siste åra når vi er noen steder. Det er både en fordel og en ulempe. Fordelene er åpenbare. Ulempene er at vi da ikke reiser kollektivt, noe som iblant er artig. Å ta bussen er ikke en hverdagslig sak her i skogen hos oss, og heller ikke for de sentrale deler av bygda med, tja, 21 husstander. For ikke å snakke om toget. Før pleide vi ta 17-maitoget, men nå når alle skolene i bygda er nedlagt som et ledd i satsinga på distrikts-Norge – distrikts-Norge er en definisjonssak utenfra – og jeg antar Evenskjer sentrum er distrikts-norge Med den rivende – i rett betydning av ordet rive – satsinga på distrikts-Norge og den økende satsinga på kommunikasjoner som argument for nedlegging av blant annet skoler, antar jeg at i ikke altfor fjern framtid vil grunnskolene i Skånlad være beliggende i Tromsø. Det tar ikke lenger tid dit med fly enn det tar å harpe rundt med skolebussen til Evenskjer.
Det var et sidesprang. I Trondheim leide vi bil, en selv-tenkende snerten sak. Resultatet ble kvelt motor x 6 fordi den selv-tenkende snertne og pappa ikke var enig i disposisjonene av innretninga. Ved sjette kveling av motoren hørte jeg et oppgitt sukk under panseret, og fra da av var det ingen tvil om hvem som kjørte bilen. Da vi parkerte på bilutleie-plassen til Avis på Værnes på tur heim, hørte jeg et forbannet snerr komme fra motoren. Men denne gangen seiret homo sapiens over roboten.
Takket være pappa som er typen på å dra ut, har vi vært på teaterforestillinga om Elsa Laula Renberg. Fantastisk. Skal man rangere etter terningkast det å forlate Borkskogen på diverse er pappa en sekser, jeg en femmer og mamma havner på terningkast en. Iblant drar bare pappa og jeg. Men ellers gjelder det samiske ordet vábardit og hárjji gálgat her i huset. Da mamma som ungdom kjøpte bil, og hun og bestemor var kjørelysten, var det visstnok en vinter med mye holkeføre, og bestefar var tvilende til tull-kjøring på glarholka. Han følte seg tryggere om han sjøl var med, og iblant sleit han seg med selv om han ikke hadde lyst til det. Mo verten vábardit, beassá mánná gevret. Æ må vel slite mæ med så ungen får kjøre. Eller Mo verten hárjji gálgat. Æ får dra for å tilfredsstille det der maset. Ting har ikke endret seg mye i generasjoner, så hárjji gálgat og vábardit fungerer i dag også. Derfor dro vi alle tre på teater.
Nå er det ingen større farting her før ABR i Olso i november, og da skal vi – om vi finner Gdansk-nomadene heime der på den tida – reise til Gdansk til Basia og Svein. Er jeg en reisende Mack, er jeg smågutt sammenlignet med de to nomadene i Gdansk som flytter etter ressursene og mulighetene. Drømmelevesett. Men blir det Gdansk har jeg ytret ønske om å bo sentralt i byen. Jeg er skogstroll nok når jeg er heime.
Da nærmer det seg et punktum her, og vi høres sikkert etter hvert.
domantrener
Apropos vafler, så har jeg et problem når jeg er sulten, jeg klarer ikke spise LITT hvis jeg ser det er mer på bordet. Noe tar styringa, og jeg bryter og herjer til jeg er stappet. Så også denne gangen. Jeg flesket i meg halvparten av vaffelhaugen – og den var stor, det sier jeg bare – og de andre fire spiste litt. Det som ble igjen ordnet Marie og Jostein med til niste til meg. Supert. Jeg var så proppet at nista ble spist da vi var heime om kvelden. Om mamma og pappa hadde kunne stoppet meg der? Sannsynligvis ikke, og særlig siden vi var borte. Her heime kan jeg rase og bryte, ingen ser det, og det er enklere da. Er vi borte, tja? Se for dere at jeg bryter meg over bordet etter det jeg vil ha. Og jeg er sterk i slike ting. I en periode mens jeg hadde fysioterapi pleide Berit Anne og jeg bryte ryggtak på tjukkas-matta på gymsalen, og hun måtte jammen stå på for å få meg av den. Derfor er det ikke enkelt å ta den kampen ved et dekket kaffebord.
En annen sak med min elendige hjerne når den går vill – og det hender iblant – er at jeg ikke klarer sitte til bords for selskaps skyld når jeg er mett. Slik ble det i Stjørdalen. Stappmett som jeg var forlot jeg middagsbordet og satte meg i sofaen – og der satt jeg og skjemtes fordi jeg hadde forlatt og surket fordi jeg satt alene i sofaen mens de andre pratet og lo om bordet. Hadde vi vært heime, hadde jeg blitt hardt og høflig bedt om å innfinne meg ved bordet igjen, og vanligvis går det bra etter et par forsøk. Er vi gjester tar de ikke kampen, sier administrasjonen. Jeg innser at jeg iblant ikke er det enkleste egget i reiret, men i mine gode øyeblikk jobber jeg med saken. Jeg har i meg dette med å iblant bryte i vei, men som sagt jobber jeg med saken.
Minnet er selektivt og rydder heldigvis bort det man ikke vil huske (det er da enkelte terapeuter sier kroppen husker det man vil glemme, men det er en annen sak).
Noe oppnår jeg da i positiv retning. Kjøra, de nevrologiske reaksjonene som herjet i hodet mitt og gjorde at jeg oppførte meg som dopet – noe jeg sannsynligvis også var – er nesten borte nå, og når det kommer, får jeg fort kontroll over dem. Dette skyldes antagelig en blanding av smartbrain-programmet, tomatis-programmet og Family Hopes program, samt at vi langsomt har eliminert ting etter ting i kosten, ting vi stilte spørsmålstegn ved. Kaker har jeg kuttet ut for lengst, andre sukkerholdige ting likeså. Gluten hender det at jeg spiser, men sjelden, melkeprodukter likeså. I sommer begynte vi å eliminere enkelte frukter. Jeg er en hund etter bananer, og det var hardt da det forsvant ut av kosten. Heldigvis var det mitt valg å prøve å ta ut bananer, så når banan-abstinensen meldte seg, hadde jeg bare meg sjøl å surke på. Etter en stund reduserte vi andre søte frukter. Og som sagt, det er ro i hodet mitt for tida.
Da vi var i Trondheim, leide vi bil slik vi har gjort de siste åra når vi er noen steder. Det er både en fordel og en ulempe. Fordelene er åpenbare. Ulempene er at vi da ikke reiser kollektivt, noe som iblant er artig. Å ta bussen er ikke en hverdagslig sak her i skogen hos oss, og heller ikke for de sentrale deler av bygda med, tja, 21 husstander. For ikke å snakke om toget. Før pleide vi ta 17-maitoget, men nå når alle skolene i bygda er nedlagt som et ledd i satsinga på distrikts-Norge – distrikts-Norge er en definisjonssak utenfra – og jeg antar Evenskjer sentrum er distrikts-norge Med den rivende – i rett betydning av ordet rive – satsinga på distrikts-Norge og den økende satsinga på kommunikasjoner som argument for nedlegging av blant annet skoler, antar jeg at i ikke altfor fjern framtid vil grunnskolene i Skånlad være beliggende i Tromsø. Det tar ikke lenger tid dit med fly enn det tar å harpe rundt med skolebussen til Evenskjer.
Det var et sidesprang. I Trondheim leide vi bil, en selv-tenkende snerten sak. Resultatet ble kvelt motor x 6 fordi den selv-tenkende snertne og pappa ikke var enig i disposisjonene av innretninga. Ved sjette kveling av motoren hørte jeg et oppgitt sukk under panseret, og fra da av var det ingen tvil om hvem som kjørte bilen. Da vi parkerte på bilutleie-plassen til Avis på Værnes på tur heim, hørte jeg et forbannet snerr komme fra motoren. Men denne gangen seiret homo sapiens over roboten.
Takket være pappa som er typen på å dra ut, har vi vært på teaterforestillinga om Elsa Laula Renberg. Fantastisk. Skal man rangere etter terningkast det å forlate Borkskogen på diverse er pappa en sekser, jeg en femmer og mamma havner på terningkast en. Iblant drar bare pappa og jeg. Men ellers gjelder det samiske ordet vábardit og hárjji gálgat her i huset. Da mamma som ungdom kjøpte bil, og hun og bestemor var kjørelysten, var det visstnok en vinter med mye holkeføre, og bestefar var tvilende til tull-kjøring på glarholka. Han følte seg tryggere om han sjøl var med, og iblant sleit han seg med selv om han ikke hadde lyst til det. Mo verten vábardit, beassá mánná gevret. Æ må vel slite mæ med så ungen får kjøre. Eller Mo verten hárjji gálgat. Æ får dra for å tilfredsstille det der maset. Ting har ikke endret seg mye i generasjoner, så hárjji gálgat og vábardit fungerer i dag også. Derfor dro vi alle tre på teater.
Nå er det ingen større farting her før ABR i Olso i november, og da skal vi – om vi finner Gdansk-nomadene heime der på den tida – reise til Gdansk til Basia og Svein. Er jeg en reisende Mack, er jeg smågutt sammenlignet med de to nomadene i Gdansk som flytter etter ressursene og mulighetene. Drømmelevesett. Men blir det Gdansk har jeg ytret ønske om å bo sentralt i byen. Jeg er skogstroll nok når jeg er heime.
Da nærmer det seg et punktum her, og vi høres sikkert etter hvert.
domantrener
Abonner på:
Innlegg (Atom)
