God jul der ute

Jammen er det skábma igjen her i nord. Det forrige julebrevet er knapt sendt. Det forrige julebålet vårt – det vi tenner hvert år i skábma for å kaste fysisk og mentalt skrap og tull på – er akkurat sluknet. Jeg så det ulme her om dagen.

Noe må være galt med tidslina her i skogen. Dagene, ukene, månedene synes å være kortere enn de skulle være. Fortsetter det slik at tida eskalerer (der klarte jeg jammen å flette inn den nye politiske frasen, gratulerer) kan dere se på dette som julebrev 2014 også, for da har den tida nærmet seg før dette brevet er sendt.

Siden dere får dette fysiske brevet, vet dere at vi lever i denne fysiske dimensjonen. Fra neste dimensjon må julehilsen sendes på en annen måte uten at jeg her helt kan forutsi hvordan. Men kontakt vil det bli.

domantrener

(for oss tre her i skogen)

PS !

Vi tre her i Elgeskogen har det omtrent som de tre oppe i Flåklypa:

·        Vi har noen dager kontroverser i all harmoni

·        Vi holder på med ting omgivelsene våre ikke holder på med (les; driver et hjernetreningsinstitutt og et forlag)

·        Vi håper vi blir betraktet som våre tvillingsjeler i Flåklypa; flotte, spesielle, sære, kreative…..(fyll videre ut sjøl. Returner til oss om det er positivt)

·        Som i Flålypa har vi en del duppediltter i huset, x: laser

PSS !

Ikke prøv deg. Vi er alle her tvillingsjel med alle der. Enhver her gjenkjenner seg i enhver der. Så da så !

God bless the Tsar - far away from me

On again with smelling histories, and since my mother is allergetic to lot of smells and father is in Tromsø for a knee-check, the compromise is to choose smells from eatables the administration can tolerate. Then there is to hope that the yours sincerely can come up with something eatable as for writing.

Eatables. All smells today and for the rest of the week are not only eatable but said to be healthy. One of them is the Swedish liquor. Know about is, Greg? If not, I will smuggle some with me next time I come, and as a matter of fact, some of the Swedish liquor is already a smuggling case since we smuggled the vodka, a part of the Swedish liquor, from Chestnut Hill last time we were in Philly. Vodka is cheaper there than here, and as a side-thinking makes me wonder if you then drink more vodka than Norwegians.

Actually there is much international crime in our Swedish liquor. The vodka smuggled from USA, the mixture of herbs smuggled from Poland. The Swedish part is a Swede who 400 years ago wrote down the recipe of a mixture used by his family for generations. He himself used it daily. He lived to be 104 years, AND HE DIED IN AN ACCIDENT. The Austrian Treben gripped his recipe and startet to use it on herself. And now I am smelling it.

Back on trace. The Swedish liquor is made of 8 (I think) herbs in certain amount to each other. Then soaked in vodka for two weeks, and during those two weeks  cared for and attended like a baby. One could be envious for less I do thinks. After two weeks stored in the fridge and used for EVERYTHING, like the Norwegian fish oil every Norwegian has grown up on. One spoonful morning and evening.  I presume since the poor Swedes have no big oceans to go for cod-fishing, wedged in as they are between Finland, Denmark and Norway, they started hunting for their own healthy things. I don’t know whether they take the Swedish liquor every day.

Here in this part of the globe where we and the possessive elks live, we use the Swedish liquor when needed. For instance nearly a year ago a damn Exema flourished again in my face. Two – 2 – cortisone cures didn’t remove it. The herbal witches in my circle of friends started a treatment built on herbs

• Special detoxing tea made of 3 kind of herbs to drink throughout the day picked around here in competitions with the elks.
• Swedish liquor as a liniment on the face twice a day.

One week, and we saw the Exema give up and leave.

For some reason I feel sorry for that poor Exema and I do hope it has found a place where it can sponge and flourish without spoiling for anybody.

But now the writing ends since I now take the last smelling of this day. See you under next olfactory – day.

The Exema people live in colonies like the corals. They build and form their surroundings: Therefore you can see Exema flourish – which means they are building their environment. Hitler called it Lebensraum. Can’t understand why Hitler always pops up in my smelling-program. The Exema colony has a leader, a Führer so to say. He is the one and only who decides – as Hitler did.

When the cure of my Exema started by herbal treatment, things happened in the Exema colony. The three herbs put together in a tea I drank throughout the day, kept washing around the roots of the colony, sort of washing away the roots. At the same time the Swedish liquor (8 herbs in vodka) was used to wash my face at least twive a day. The Swedish liquor sort of rubbed on the head of the Exema people. Nobody likes the thought of being beheaded. Neither the Exema Führer. The treat of loosing the roots and head made him take the decision to capitulate before everything fell apart. Unlike Hitler who went on and let people become beheaded and rootless. 

As Moses of the Bible led his people out of Egypt, the Exema Führer led his people away from my face. But there stops the comparison since Moses led his people from slavery under foreign forces to the promised land, the Exema Führer led his people from the promised land into uncertainty where they were neither wanted nor welcome. The Bible tells how God accompanied  Moses and let manna rain from heaven and birds land in front of their feet when they were hungry. He let water flow from rocks when they were thirsty.

I don’t know what kind of God, if someone, the Exema Führer had to lean on, but as a Führer only believe in himself, himself and himself,..

But as one in a spunky way feel sorry for Hitler, so also in a spunky way I feel sorry for the Exema Führer.

But I say as an old Jude Rabbi in Russia under the Tsar when he was forced to bless the Tsar: God bless the Tsar  - far away from me. 

Global oppvarming, varm kokeplate, Knut Hamsun og kråkene i Tower

Ingen abstinens å spore etter 6 dager uten PC-tilgang, ingen e-postlesing, ingen facebook, ingen bildetaking på turen med melding på facebook om status hver fjerde time. Mobilene som vi stort sett lot ligge i leiebilen, ble sjekket når vi var der. Et bevisst valg før vi dro.

Men nå er vi online, og selv om jeg sa at vi ikke hadde abstinens, betyr det ikke at jeg ikke hadde blogging i bakhodet mens vi beveget oss att og fram langs den nord-sør aksen Norge dreier seg rundt.

I strålende nord-norsk surkevær med regn (hva fan har dette regnet å gjøre i Nord-Norge vinterstid. Vinter = vinter = snø som ligger.). Hvis den globale oppvarminga har skylda, skal jeg lete opp han som sitter og leker seg med å varme opp kloden, og  kanskje skal jeg fortelle ham eller henne hvilke metoder man brukte i forhør under krigen. (Og nei! Jeg tar ikke noen som helst skyld for den globale oppvarminga. Kan jeg for at flyene jeg reiser med spyr ut diverse, og at den stakkares bilen…+ + + i det uendelige. Det er ikke min skyld. Jeg skal ha meg frabedt dette med enkeltindividets ansvar på enkelte felt.) Dermed basta og punktum for saken om global oppvarming. Men finner jeg den skyldige, skal jeg vurdere å sette en varm kokeplate under rompa hans slik Rinnan blant annet gjorde det når han forhørte folk. 

For ja, som dere vet er livet en floke av sammentreff. Vi driver for tida og lytter oss opp omkring krigshistorien i Norge. Tidligere har vi lyttet til Jaklins Nordfronten og Jacobsens Kongens nei. Da vi reiste langs den aksen Norge dreier seg om, var vi i gang med Jaklins De dødsdømte om ”oppryddinga” som pågikk de første etterkrigsår. Samtidig som vi kom til Levanger, kom lydboka til rettsaken mot Henry Rinnan. Det ble en grundig gjennomgang av forhørsmetoder og ofre. Jeg sier ikke mer. Nå er heldigvis den boka lest / lyttet. Faktisk tror jeg ikke menneskeheten i Norge er blitt bedre etter krigen. Gi en situasjon, og fluenes herrer, rinnaner og qvislinger popper opp sammen med mange andre.

Et nytt sidesprang: Selvsagt ble også frontkjemperne omtalt i den lydboka. De som dro i krig for Tyskland forhåpentligvis for en sak de trodde på. Også i dag har Norge frontkjempere som drar i krig for en fremmed makt – og forhåpentligvis for en sak de tror på.

Tilbake til aksefarerne (ikke aksemaktene, for å bruke et krigsspråk). Men før det iler jeg til og sier at jeg ser fram til neste lydbok, den vi begynner på i kveld. Biografien om Knut Hamsun. Jeg ser fram til å følge ham og prøve å forstå hvorfor han ble en varm Hiltler-venn, prøve å forstå hva som trigger de ulike utviklinger. Skal vi flere ganger til Levanger, vil jeg foreslå at vi tar en dag ekstra der, drar til Rinnan, Stiklestad etc. Jeg er, tror jeg, en hund etter info og kunnskap. Mens jeg ikke vet hva som gjorde Knut Hamsun til den han ble, vet jeg som gjorde meg til den søkende, snusende, observerende hunden. I alle år gjennom skoleverkets 10-årsløp ønsket jeg intenst å lære det de andre lærte mens jeg puslet (eller lot være på pusle) med mitt.

Som alltid når vi mellomlander i Oslo, tar vi en runde på Smartbrain. Så også denne gangen. Dermed måtte vi overnatte i Oslo, og pappa klarte å presse oss inn på et hyggelig kurs som allerede var fullbooket om syrebalansen i kroppen. Vi i dette tilfellet var pappa og meg. Mamma dro rett til hotellet og slanget seg. Mens pappa på Gardermoen drev og ringte om dette syrebalanse-kurset, kom fufar Mats. Han var på tur til et eller annet offisielt. Der hadde han flaks at han hadde det travelt, ellers hadde han sittet på kurset om syrebalansen før han visste ordet av det. Eller kanskje han lukta lunta, han kjenner jo pappa, og stakk i tide.

I programmet fra Family Hope i Philadelphia har vi også tomatistrening og solisten. Tomatis Levanger er det eneste tomatis-senteret i Norge med solisten, og derfor fløy vi fra Oslo langs aksen nordover til Trondheim og leiebilte oss til Levanger.

Dagene har gått.

Mens vi var i Levanger, kom jeg til å fundere omkring kunnskap man tar inn og som så synes å forsvinne. I alle fall lurer jeg i blant på hvor den blir av. Men etter runden i Levanger er jeg av den formening at kunnskapen ikke forsvinner, i alle fall ikke alt, men at det som er uvesentlig i momentet blir stuet bort, arkivert ett eller annet sted i en krok eller et arkiv hjernen bruker til den slags. Og når det er behov eller når det passer å hente opp kunnskap, vel, så gjør hjernen det. Utafor hotellet i Levanger var det ganske mange svarte kråkelignende fugler, men ikke med kråkas lyd, og da husket jeg plutselig at jeg hadde lest om kråkene i Tower of London. De fyller en funksjon der. Forlater kråkene sier legenden at monarkiet faller. Derfor duller man med kråkene i Tower, mater dem, teller dem og fyller på om nødvendig.

Mye poppet opp i Levanger og ikke bare for meg. Da vi en morgen var klar til å dra til Tomatis, dro mamma opp hårbørsten og jaget den over hodet mitt – så du er fjelg. Fjelg hadde jeg aldri før hørt, og jeg tror nok hun også ble forundret da det ordet dukket opp. Pappa kvitterte med ”nå må dere ikke dote så veldig.” Det var rimelig ironisk, for verken mamma eller jeg doter, men jeg tror pappa brukte det for å show off med et nordnorsk uttrykk. Jeg for min del begynte å spikulere på om fjelg og dote egentlig kommer fra samisk.

Det har jo gått noen dager, og etter to CDer av lydboka om Hamsun høres det for meg ut som om det var rimelig og forventet at han ble nazist. Han var nazist i hjertet, ikke i kamp om pisisjoner og makt, virker det som. Som ung foraktet han rotete, tidkrevende og kortkastet demokrati. Han mente mens han var i USA i 1880-åra at en sterk fører var nødvendig. Men mer om det når lydboka eskalerer. (Ha ha, der klarte jeg å flette inn det dagsaktuelle politiske uttrykket å eskalere. Og siden politikere bruker det i hytt og pine, kan jeg også gjøre det. Så får språkrådet rive seg i håret.)

Der skal jeg slutte og bare si at vi i dette huset bruker mye penn og papir. Faktisk burde noen sponse oss. Men penner har vi for en stund, for hotellet i Levanger hadde flotte reklamepenner av den typen vi bruker med godt grep nederst. Den hyggelige resepsjonisten tok hintet og ga oss en masse penner + en CD og anna reklame for Thon-hotellene.

Vel, vel, ble det ikke litt småbråk da Thon offentlig meldte at han støttet FRP? Kan det ha noe å gjøre med de svarte fuglene? Og hvorfor nettopp i Levanger? Forsvinner fuglene faller dynastiet?

domantrener

-        som er så inn i granskauen stressa og ikke vet hva å skrive om. Jeg er ikke svanger med noen bok, og det er nedbrytende. Ingen hensikt å tipse meg, for de tips jeg har fått til nå, har ikke funnet noen gjenklang eller sted å leke seg i hjernen.

Så da, så.

Også tomrom trenger at noen banker på dets dør

Hvis man ikke rir samme dag som man saler, må noen være smurt med tålmodighet. I dette tilfellet er det jeg, og gadd vite hva slags smurning det er når man er smurt med tålmodighet. Noe jeg må være når jeg blogger, for bloggen drar ikke ut på nettet samme dag som jeg skriver den. Det var dette med å ri og sale, men uansett er jeg nå glad for at man saler. Det hadde vært verre om man aldri gjorde det. Enkelte saler aldri uansett hvor mange hester man har. Hvor mange hester står ikke og venter på å bli salet? Jeg sier ikke mer. Farlig å antyde at noen burde sale hestene sine.

Og jada, i går var vi i Harstad og fikk gipsen fjernet av den hyggelige islandske ortopeden – som mente jeg burde bruke braclets til jeg hadde fått de nye skoa - som kanskje er om en måned. Det var dette med å ri og sale, men i dette tilfellet tror jeg ikke hesten er klar til å ris selv om sadelen er på. Så nå har jeg bracelets på begge bein, og det klamper likt når jeg går.  Og klamper gjør det, for bracletsene er harde. Da jeg hadde gips på den ene foten og braclets på den andre, sa mamma at jeg gikk som han gamle-erik da han gikk opp til prekestolen i Evenes kirke. Menigheten så ham ikke, de hørte ham der han trampet opp med hov på den ene foten. Det ble KLAMP, klamp, KLAMP. Slik klampet jeg gjennom gangen, ble det sagt. Jeg har stor medfølelse med den stakkars fanden som måtte klampe slik for å komme seg heim til Helvetet sitt.

Da vi dro til Harstad i går, stoppet vi på Elkjøp for å få ny sladd til laseren. Elkjøp har to reserverte parkeringsplasser like ved inngangsdøra. De er ment for den som har bevegelsesvansker. Da vi kom, var den ene plassen opptatt av en stor van av den typen man advares mot. Dere vet de som kjører rundt i slike van’er og bla, bla, bla. Bare at denne tilhørte Forsvarsbygg. Store bokstaver kunngjorde det.  Ikke noe skilt varslet at de hadde rett til å parkere på reserverte plasser for bevegelseshemmede, men de trenger antagelig ikke noe spesielt skilt for å melde at de beveger seg tungt og langsomt, senere enn gjennomsnittet. Det holder antagelig at det står Forsvarsbygg på bilen.

Jeg har et vikarierende forhold til EØS-avtalen som Norge så riimin ramiin signerte. Av bitter erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å si nei når noen vifter med avtalepapirer under nesa på en. Årsaken til denne assosiasjonen  er at jeg liker den blandinga som pappa lager til meg. Den inneholder alle sunne og nødvendige ting som sardiner, blomkål, pærer, acai, kakaobønner, nøtter etc. Alt dette maler han sammen til en grøt, og jeg tar litt av den til hvert måltid. Enhver vet nok hvordan det går når man liker noe. Litt blir til litt mer som i sin tur blir til enda litt mer…. Så også med blandinga. Og etter hvert ble det slik at jeg ikke ville spise noe annet enn det. I sommer tok mamma fatt i meg og truet meg til en avtale om at det til hvert måltid skulle være LITT blanding, og når det var spist, var dett dett. Som staten som falt for viftinga under nesen med EØS’ fortreffeligheter, falt også jeg for argumentene om at man skulle ha mat av ulik konsistens og smak også. Som staten så jeg. Jeg signerte, og ikke er det til noen trøst at de var minst like dum som meg enda de har et maskineri av byråkrater og rådgivere. Jeg hadde bare meg selv, og gjett om jeg får høre nesten hver gang jeg krever mer blanding. En litt småskadefro: ”den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS, kan vi reforhandle avtalen om blanding.” Der ser dere hvordan jeg har det, og ikke det heller er noen trøst at han stat sikkert også får noen skadefro bemerkninger. Men som han stat vet jeg å ta igjen. På en finurlig måte. Staten tar igjen med litt restriksjoner her og der. Litt småavgifter, litt innføring av eksempel utenlandsk mat, etc. Jeg har også mine metoder. Jeg er familiens økonomiske administrator hvilket i praksis medfører et økonomisk diktatur her i huset, men så har jeg heller aldri ropt opp om at jeg er demokrat. Jeg setter ned foten for all sløsing. Under sløsing regner jeg dette med å fly på kafeer. Det er tommelen ned. Årene har lært hertingene å ta med mat og drikke når vi ferdes. Da vi i går var på Harstad sykehus, luktet det herlig kaffe på kafeen, og mamma hadde ikke tatt med kaffe. Kaffekjerringa ble kaffesugen og antydet en expresso. Da så jeg mitt snitt. ”Den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS ….”skrev jeg kjølig. Den satt tenker jeg.

▪▪▪

Dagene har gått – og jeg nar innsett at i mellomtida, tida fra sist jeg blogget til nå – er mange hester salet og ridd her i huset. Jeg lever i en setting og en familie der man saler sine hester og får ting gjort. Nyttårsløfte i 2014 skal kanskje bli at jeg skal slutte å spøke med hertingene om ditt og datt, men jeg stoler på at de og alle forstår at det er en spøk.

▪▪▪

Atter har dager gått. Jammen går denne tida. Det skábma igjen her i nord. Det forrige julebålet hos Skåden er knapt sluknet når neste bål skal tennes. Noe må være galt med tidslina her i skogen. Dagene, ukene, månedene synes å være kortere enn de skulle være. Fortsetter det slik at tida eskalerer (der klarte jeg kammen å flette inn den nye politiske frasen, gratulerer) …

Jeg har fått den en gang så ærefulle oppgaven å skrive familiens julebrev. Da jeg første gtangen fikk det, var det med stor glede og fornøyelse jeg heiv meg over oppgaven, men nå er det gått med det som med alt annet. Når ting blir en vane, skjer det noe med fornøelsen. Sånn er det bare.

Vi pleier lytte på lydbøker om kveldene eller når vi kjører bil. Av stabelen av lydbøker lånt på bibliotek er det noen  som er felles i betydningen alle tre lytter på den. Jeg har muligens nevnt at den forrige var Kongens nei og skulle omhandle tida fra 9. april 1940 til kongen foorlot Norge 7. juni samme år. DVs mens Norge ennå var fri stat som ikke hadde kapitulert. Vel, kapitulert og kapitulert. En kapietin i forsvaret her nord brukte et annet ord, som jeg ikke husker, på det som skjedde her, og at militæret her ikke kapiltulerte. Uansett, dette var et sidesprang, men alle fortellinger har sidesprang. Uten det ville fortellinger være prikkpunktoppramsinger.

Altså; lydboka var på 7 CD-er totalt. Interessert heiv vi oss over dem. Etter 4. CD begynte optimismen å dale. Da var kongen ennå ikke kommet til Molde, hvorfra han reiste via Indre Troms til Tromsø Når man vet at han var størsteparten av denne spesielle tida i Nord-Norge, vel, så er det naturlig å begynne å lure når han etter 4 av 7 CDer ennå ikke var kommet til Molde. Etter en CD til mumlet en, pappa eller mamma, jeg er ikke sikker, at forfatteren antagelig beæret kongens opphold i nord med én setning.  Uansett hvem det nå var, vedkommende tok feil. Forfatteren brukte hele to setninger om kongen i nord. Snart er det på tide at kongehuset som de trendsettere de er, sier i en offentlig setting at de er konger også for Nord-Norge. Man vet jo at de kan det der. Kong Håkon var konge også for arbeiderne, sa han i 1928. Forfatteren levnet i boka Kongens nei ingen øære til daværeende statsminister Nygårdsvold. Han omtalte ham ved flere anledninger som sutrete, svak, initiativløs, oppfarende og lite handlingskraftig. Faktisk såpass negativt at jeg reagerte på vegne av Nygårdsvold. Så vet man at alt krysser sine spor, og den neste lydboka vi lyttet på, var Joralf Gjerstads bok om sitt liv. Snåsamannen omtalte den samme Nygårdsvold og ga ham de beste skussmål.

Denne bloggen er blitt så lang etter hvert at jeg antar ingen gidder lese den, om da noen i det hele tatt leser det jeg sender ut i cybersåace. Muligens skriver jeg for et tomrom, men da får det så bli. Også tomrom trenger input eller at noen banker på dets dør.

d

Rome wasn't built on one day

Rom is the smell I concentrate on this week. Rom is amongst others used in cakes to give certain taste and also someone drink rom (still the Norwegian rom).

Rom(e) was not built on one day, - meaning as everyone knows things take time.

Why I chose this smell? Simply because of the association to ancient Rome which as mentioned wasn’t built on one single day.

Makes me wonder who the hell chose Rom(e) as an example to wiev that things take time.  Those fightening an expanding ancient Italians, how come they became the symbol of things take time? I tried to google on the net to find out who the hell was the maker of such a saying.  When googling I tangeted Adolf Hitler who wasn’t sure about who his father’s father was.

Makes me wonder why you Greg put me on the trace of Hitler in the innocent olfactory-program?

▪▪▪

In addition I wonder why it was so important to underline that Rom(e) as an example. Ill placed in my opinion, when the Good book underlines that God used six days to create space. How could one then expect things to go faster than that?

I presume the big creator sitting in his Heaven laughing at me trying to find out who made the saying about Rome when there is so much more important things to explore than that.

Gets me wonder where this olfactory-program is bringing me. For first time in my poor smelling-history I am looking forward to do the olfactory-program.  So you succeeded, Greg, and if this is followed by better smelling and limbic…

Also I am not when associating about the smell of rom, talking about the poor rom-people that has flown over Norway like grashoppers when Moses was in Egypt and should lead his people out and to the promised land. These poor rom-people probably look upon Norway as their promised land. Neither am I associating around the computer-rom, read only memory. I am only stuck in the association around a certain smell and the story that consequently should follow. I am on the second day of rom-smell, and no story so far has knocked on my door. 

▪▪▪

For two days no story so far has knocked on my door even though my door is of the kind easy to notice and I have a doormat telling whoelse comes near that they are welcome. Still no story knocks on my door.

▪▪▪

May be the wrong thing was put to out this welcome-mat outside my door? May be one should not welcome whoever as well as whatever passed here? I hastedly removed the welcome-mat and put a dante-Divinia-Comedia-mat saying The one who treads here in – let all hope go. It functioned. Story after story knocked on my door. I met them in the doorway with knitted brows. – Are you ready to cross the Atlantic ocean, I prompted, and let all hope go? Story after story left the doorstep only showing me the back of a fading body. I laughed harshly at all of them, big promiscuous, arrogant, conceited, egocentric stories,  thought they could enter my house  and expect to be told.

That is why, Greg, there is no story this week. I am still waiting for a suitable one to pass my mat.

Have a nice weekend.

PS: I didn’t manage to open the link.

PS2: That is why those crossing the Atlantic do it with hope

Første lukte-assosiasjon

Dagens blogg er forrige ukes luktehistorie til Greg på Family Hope Center. Jeg fikk nemlig som en del av olfactory-programmet å i løpet av en uke assosiere rundt en lukt. Dette er første runde.

The smell arouse viantly against him and hit him as a bullet. If you never has experienced that kind of smell, you will never know the meaning of it, nor understand that smell can act like a bullet. The smell bulleted its way through the nostrils. The speed had became a bit slower, snot and shimmering-hair in the nose slowered even more down, so when the smell had passed up to the brain, it was like a light wind, or actually not a wind at all, more like air rottening since there was no movement.

▪▪▪▪▪

The smell settled in the brain, made itself a cosy little room and furnished it with smell-like things. Silently and quietly it occupied the surroundings and dominated it all.  Filled its space in the brain with half-rotten air-like wind.

▪▪▪▪▪

There the smell built a barrier to stop intruders, so when next sessions of smells tried to enter the brain, there was a impenetrable barrier. The next session of smells didn’t come further than the sinuses and established its tower there, ready to defend itself from attacks from both sides. One side newcoming intruders from the nose, and on the other side the old rotten-air-smell from the brain.

▪▪▪▪▪

Accordingly the following session of smells never only came into the nose where they met a wall that stopped completely the way the smell had tempted to go to the brain. Same procedure. The third section was established in the nose, a solid barrier was built to stop any kind of intruding comrades.

▪▪▪▪▪

Here is the situation of today> Three blocks of smells are established in my head where they do nothing else than blocking. They have forgotten their original mission; to let my poor brain have a taste of smells.

▪▪▪▪▪

And here am I smelling and smelling day after day, and nothing coming further than my nostrils.

Moral< What good can smells now bring me_

Hi Mag,

This is very good insight! Do you think the smells were too aggressive when you started? Maybe we can check out specific smells and see how they effect you- what is clear is that the smells effect the amygdala. I'll share some interesting information you check out: You might like this video first- I found it an interesting lecture on memory- and the limbic brain which is effected by smells:

http://www.thegreatcourses.com/ttcx/brainlecture.aspx

This website is actually very interesting to take courses- may interest you in general.

I'll try and send you more info on the sense of smell. If you can think of some emotions that you would like to work with more- or frustrations- or anything let me know and maybe we can try and work with some specific smells to help.

Hi to the family.

All the best,

Greg Fischer
 

“How To Help Your Child With Special Needs"
3-day Parent Training Conference schedule:

October 15-17, 2013 – Oaks, PA USA

The Family Hope Center – “Where Hope Comes Home"
2490 Boulevard of the Generals, Suite 250
Norristown, PA 19403 U.S.A.
www.familyhopecenter.com
Phone: (610) 397-1737

Fax: (610) 631-1852

www.facebook.com/thefamilyhopecenter

www.twitter.com/matthewlnewell

- bakterieløs, gipsløs, håpløs, blodproppløs, giddaløs …

Så var det helt unødvendig antagelig å fjerne gipsen. Det viste seg jo, heldigvis, at det ikke var blodpropp i beinet. Så nå er stikkinga i mageskinnet med blodfortynnende midler over. Ikke det at det ikke var hyggelig å få heimesykepleien innom to ganger pr. dag, for det var det.  Men da måtte vi på en måtte strigle oss og være klar. Alt har en fordel og en ulempe. Fordelene er synlige av seg sjøl. På den andre siden er «ferien» over fra i morgen av. I dag roes egget, og en her i huset strukturerer det nye programmet. I morgen er vi i gang igjen. Vi må antagelig flytte om på en del på Instituttet for å gjøre plass til blant annet å ta ladder i bruk igjen. Da må ABR senga flyttes, og skal det bli plass til det, må backsving ut. Backsving er ikke program i denne perioden. Gud vet hvor den skal settes. Sterke krefter, fysiske sterke krefter – meld dere gjerne til omstrukrutering på instituttet. De mentale og psykiske krefter er oppe og går her huset – ban k i bordet.

Vi fikk altså en telefon fra Hartad sykehus i går om at vi ikke var smittebærere og at vi kunne komme inn straks til ultralyd av beinet. Siden Kanya og Viola likevel ikke kumme stikke innom på formiddagen, dro vi umiddelbart til Harstad, lagret med det den ringende legen ba oss ta med: mat og lesestoff i tilfelle lang ventetid. Siden vi hadde laget vaffelrøre ferdig til Kanya og Viola skulle komme, stekte vi vafler og tok det med oss. Som lesestoff rasket vi med oss siste «Ottar» fra Tromsø Museum. Så ble det ingen lang venting i Harstad likevel. Bare såpass at vi rakk å bla litt i «Ottar» og velge oss lesestykke. Det ble artikkelen:”Ble Norge samlet nordfra?”. Jeg tror mamma savner å lese høgt. Både pappa og hun leste høgt for oss til vi var langt oppe i ten-årene, og mamma leste antagelig høgt på skolen. I alle fall har hun begynt å lese høgt når vi venter ett eller annet sted.

Hun begynte på den artikkelen, og vi kom så langt på den at jeg nå har blitt tvilende til om de islandske sagaene er pålitelig.  Enligt denne artikkelen kan man stille spørsmålstegn ved om Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord. Hvis da slaget i Hafsfjord har funnet sted, enligt artikkelen. Forfatteren mener en del av sagaen vi underbygger Norges historie med, er fiksjon. Det interessante her er hva norske historikere er fornøyde med er Norge. Hvor mye samlet han egentlig, denne Harald Hårfagre som sannsynligvis er en fiktiv person? Samme det siden han muligens ikke har eksistert. I alle fall ikke da. En engelsk historiker har en senere Harald Hårfagre i slaget evd Stanford bru. Der har de islandske sagaene Harald Hårdråde.

Samme kan det være, men om den langhårete hippien som i Norges historie kalles Harald Hårfargre ikke har levd og er en fiktiv person, da er vel den smellvakre samejenta, samekongens datter, også en fiksjon. Faen heller. Der rauk samenes muligheter til å skryte av sameblod i kongeslekta. Kanskje er det fiksjon også om det kongsemnet som bodde i nord og fikk sjøsamenen til å bygge seg båter. I Grovfjord mener man at han kan ha bodd der.

Det er jammen ganske spenstig og farlig å skrive historien ut fra noen få eller i dette tilfellet en kilde. I artikkelen kalles deler av Sagaen en fiksjon. Det er ikke bare Harald Hårfagre som muligens er en fiktiv person. Det samme gjelder Kong Arthur av England, han med ridderne om det runde bord, og han var visstnok samtidig med sin eventuelt fiktive bror her i nord.

Tilbake til sporet. Ultralyden viste ingenblodpropp, og vi ble bedt om å dra opp på medisinsk avdeling. Som vi gjorde, og meldte oss der. Vakthavende lege som hadde ringt oss om morgenen, var ikke til stede, og det virket som om man ikke helt visste hva nå å gjøre med oss. Men plutselig sa det hei bak oss. Der var Ann Ragnhild kledd i hvitt. Første trodde vi det var hun som var vakthavende. Det var det ikke, men hun fikk orden i sakene og ba noen ringe så og så. Typisk den der Broderstadgjengen på andre siden av myra, sa mamma etterpå. De har og får orden på saker og ting.

Vakthavende lege kom. Jeg hadde skrevet et brev til avdelinga og hadde med bøker, for jeg var imponert over at ingen der han-net meg, snakket til mamm og pappa og omtalte med som han, mener jeg. De snakket direkte til meg. I tillegg tror jeg de virkelig sto på for å finne en løsning på den gipsløse foten.

Nå har vi sovet en lang natt og sitter ustriglet i sofaen før vi skal ta frokost. Deretter blir troikaen delvis oppløst til forskjellige forberedelser og forsinkede aktiviteter. Men nå er det mat.

domantrener

PS. Jeg er virkelig -løs for tiden. Bakterieløs, gipsløs, blodproppløs, håpløs, giddaløs og andre løs-er.

I isolat

På en måte er vi nettopp kommet heim selv om vi kom heim tirsdag ettermiddag. Da heiv vi bare to ting, først heiv vi inn litt mat, så heiv vi oss i seng og sov langt og lenge som det heter i de fortreffelige folkeeventyra. Onsdag formiddag sleit vi oss opp, men det ble ettermiddag før vi så at den venstre foten min hadde hovnet og sprengte mot gipsen. Nå er saken slik at jeg har svært høg smerteterskel, så jeg vet ikke når foten begynte å hovne. Den var ok da kledde på oss og forlot Hyatt mandag morgen. Vi heiv oss i veg til legevakta og ble videresendt til Harstad sykehus siden han på legevakta ville det skulle sjekkes om det var blodpropp i beinet. I Harstad ble gipsen klippet av, og etter hvert havnet vi på isolat på medisinsk avdeling siden jeg hadde vært på sykehus i utlandet og man ville ta forholdsregler til man hadde fått sjekket  om jeg hadde med meg en lite ønsket streptokok.

 Nå er saken slik at siden vi var på isolat, kunne de ikke ta røntgen eller ultralyd for å sjekke om det var blodpropp før de var sikre på at vi ikke var smittebærere. Jeg tror nok at om det hadde vært krise, hadde det nok blitt røntgen og ultralyd. Sykehusets isolatrom var et lite rom. Stort nok for en person og en seng, men hyggelig som de var på Harstad sykehus, ble en seng til satt inn, og det ble bestilt et rom på Sykehotellet til pappa. Han vandret følgelig ut og inn og måtte i «slusen» iføre seg smittevernutstyr før han kom inn på rommet. Det samme med ansatte. Har dere sett filmer der forskere tar på seg utstyr for å sjekke en ET? Nesten slik så de ut. Mamma og jeg tilbrakte disse to dagene der i isolat. For det meste var pappa også der. Skulle noen på do, måtte vi skyve på sengene for å gi plass. Når så er sagt, er jeg imponert over den fleksibiliteten Harstad sykehus viste.

 Utfordringa her var det at gipsen var fjernet på et bein. Beina var gipset for å endre fasong på fotbladene om jeg kan si det slik, og jeg skal ha gipsen i 4 uker før den tas. Da antar man at en fasong har satt seg, og det neste var ortopediske spesialsko. Nå var den ene foten avgipset etter en uke, og vi var redde for at jeg ville ødelegge det som var skjedd om jeg trødde for tidlig på den.

Ortopedene på sykehuset ville ikke gipse om før de hadde fått kontakt med og instruksjoner fra dr. Nuzzo ,som hadde gipset in the first place, om hvordan å gipse. Det var lettere sagt enn gjort å få den kontakten. Både vi og sykehuset prøvde å ringe. Til slutt lyktes vi. Nuzzo skulle sende over en beskrivelse. Den var ikke kommet fredag morgen, og vi visste straks at nå ble helga et spørsmål siden Pediatric- Ortopedic i Summit ikke har åpent på fredager. Det var snakk om helgeperm for oss, men Harstad sykehus sto på, og en spesialist i ortopedi  dukket opp fredags ettermiddag med braclets som han prøvde, og som viste seg å stive av slik gipsen hadde gjort. Denne braclet kunne pumpes og tilpasses.

Da var alt klart for heimreise, og i går ettermiddag var vi her igjen. Bagasjen lå slengt halvveis åpnet slik vi etterlot den på onsdag, og siden heimesykepleien skulle komme for en kveldssprøyte i tilfelle blodpropp, fikk vi lynfart i å rydde opp og få ting på plass. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Det samme aldri så galt det ikke er godt for noe, gjelder også disse føttene mine. Dr. Nuzzo ba oss om å kontakte en ortoped for å fjerne gipsen og få ortopedisk vurdering av fotbladene og henvisning til ortopedisk verksted. Vanlig praksis ville være time hos fastlegen som henviste til ortoped som henviste til verkstedet. Nå er alt dette i boks. Den ortopeden som kom med braclets, la meg til i sin innkallingsliste for å fjerne gipsen i rett tid, og han sendte henvisning til ortopedisk verksted. Dermed stoppet vi på Aktiv ortopedi på heimtur og bestilte time der. Sparte oss masse arbeid.

Om et par dager har Haarstad sykehus fått svar på prøvene angående denne streptokokken, og da tar de kontakt med oss for videre aksjoner. Imens gjør vi det beste ut av situasjonen. Jeg går litt på gipsen og bracletsen slik dr Nuzzo sa jeg skulle. Det går forbausende bra tatt i betrakting at balansepunktene under beina er endret. Jeg går ikke alene, men da pappa og jeg kom fra toalettet nyss, ville jeg prøve alene og fant at jeg kunne klare det hvis jeg gikk sidelengs og støttet meg i veggen.

Akkurat nå venter vi på heimesykepleien og sprøyta i mageskinnet. Jeg føler meg vel, for i dag har vi hatt stor renselse. Jeg har jo for eksempel ikke vasket håret siden 14. okt. og nå var det virkelig fett og tjafsete. På Hyatt fant vi ingen måter å gjøre det på uten å bløte opp gipsen. Der var ikke løs handdusj. Det har vi her, og vi rigget oss til med castbags om gipsen og benet utstrakt mens håret ble vasket skikkelig. Kjempegodt, men et styr, så denne prosedyren er nok ikke en dagligdags sak – noe det heller ikke trenger å være.

 domantrener

Ps: Alt som ikke e stolen eller brent kjem tel rette.

Før vi dro til USA blodleita vi etter det slektsheftet hadde spesialbestilt og  skulle sende til onkel Kåre på 70-årsdagen. Han feira den mens vi var i USA. Den fant vi ikke, og pappa måtte sende den kopien han hadde slått til seg selv av det. Men da vi i går beinrydda til heimesykepleien skulle komme, ble ikke bare bagasjen fiksa. Vi satte også på glass de urtene som hadde ligget på aviser til tørk mens vi var i USA. Gjett hva som lå under avisene?

Moral:

• Ta i urtene, og du blir behagelig overrasket.
• Urter kan løse de fleste utfordringer.
• Man vet aldri hva de skjuler.
•  

Smørgås kontra smørkatt

Da har vi endelig kommet oss til ro i sofakroken her i skogen og kan ta en av klarende oppsummering og gjennomgang av skogsfolkets liv og levnet – og leven.

Vi forlot altså Hyatt mandag etter å ha spist Hyatts siste frokost og tatt omelettene med som niste siden, jeg siterer: «Det e berre skit å få kjøpt på flyplassen». Hvilket er en sannhet med alle slags modifikasjoner, for der vi innstallerte oss business loungen på Newark hadde de både salater og desslike. Under desslike regner jeg alle de drikkevarene med prosentstyrke over vannets som sto til fri benyttelse. Man kan altså først pimpe der, så pimper man seg over Atlanteren (pøh, jeg bryr meg ikke om at noen her sier at ordet pimpe antyder noe annet enn et glass kvitvin.

Da vi etter hvert hadde kommet oss inn i systemet på Newark, viste det seg at direkteflyet New York – Oslo var kanselert denne dagen -  og vi ble booket om til et fly til Stockholm og så videre til Oslo.

Her må jeg gjøre et hopp litt tilbake i tid. Jeg hadde nemlig spøkt med at hvis vi gjorde noe innmari dumt i USA, skulle jeg si at «we are from Sweden, you see». Nå er det slik at bahas beallji alo lea gullame, man skal ikke si slike ting for det onde eller vriene øret hører, sier et samisk ordtak. Nå tror jeg egentlig at det er minst et par varianter av hva slags øre som hører det man slenger ut i all sin eplekjekkhet. Det er nok ikke bare det onde øre som lytter. Personlig mener jeg det er flere ører i systemet, og et av dem er erteøret, ertekrokens øre. Dette øret slo til siden jeg vitset om at jeg skulle si vi var fra Sverige om vi gjorde noe dumt. Denne ertekroken sendte meg så til Sverige. Jeg er helt overbevist om at det er årsaken til at flyet til Oslo ble kanselert. Ertekroken mente jeg trengte en tur til Sverige.

På flyet hørte jeg noen fra en konferanse si at noen av deltagerne som skulle til Norge, var booket om via Frankfurt. Takk og pris sier jeg at jeg ikke hadde slengt med leppa om tyskerne. Ellers hadde vi faen meg havnet i det helvetes Frankfurt. I valget mellom Sverige og Frankfurt må jeg si at jeg er fan av Sverige.

Ja, altså, alle medaljer har en bakside, og så også den medaljen jeg nettopp tildelte Sverige. Personalet på flyet fra Newark til Stockholm var etter det jeg kunne høre på språket svensker.  For det første var cabinpersonalet ok og ikke et gram mer, for å si det slik. Det er ikke enøyd nasjonalisme når jeg sier at det var en annen ånd på flyet Stockholm – Oslo. Der snakket personalet norsk, så jeg antar de var norsk.

(Akkurat nå husker jeg hvordan det var da vi skulle på flyet i Newark. Da sto assistansepersonalet klar og skulle hjelpe meg om bord mens en av flyvertinnene sto i flydøra og gneldret at de skulle gjøre det slik og slik.) Jeg kom meg nå om bord og til Stockholm og Oslo – og til Evenes og heim uten noen flere viderverdigheter. En kjapp kveldsmat og rett i seng.

domantrener

Ps: En annen sak er det samiske som hele tiden dukker opp overalt. Jeg har fortalt at vi på Chestnut Hill Art Museum fant de der Maze-aktivistene med en stand der de meldte at de ticket og gikk: ”Æda, bæda, vi er ikke under vann.” På flyet fra Newark maste de over høytaleren om en Biti og ett eller annet. Nå uttalte de det riktignok feil og sa Bitti, men jeg forventer ikke all verden av svensker som skal uttale samiske navn. De sa f.eks- i morron Bitti. Og jeg tenkte: i overmorron kanskje Anti.

Ps2: P.S. Da vi forlot flyet i Stockholm så jeg flere skilt med smørgås og forundret meg over dette med at man så veldig annonserer denne smøråsa. Her i Markebygda har vi smørkatt, og vi setter nå ikke opp skilt for å annonsere at vi har det slik svenskene gjør det med smørgåsa. Tvert om, vi holder kjeft om det.(Dersom du ikke er kjent med smørkatt, send meg en mail, og jeg sender en kulturell redegjørelse).

Å hive i en koffert er ikke bare å pakke

«Pakke ekje nåkka problem når main ska reise heim,» seies det her akkurat nu. Betydninga er, antar jeg,  at man da bare hiv i koffertene det man har her. Noe annet når man reiser heimefra og til somewhere, da tar pakking lang tid. Mener noen jeg deler suite med her på Hyatt.

Da har de ikke tatt høyde for annet enn det praktiske greia det er å hive ting i en koffert. Pakking er så mye mer enn det. Det innebærer blant annet et punktum på et supert opphold, og alle vet at det kan være vanskelig og sette punktum for noe. Jeg vil ikke bli forundret om det ville bli bruk for terapeutisk hjelp i nettopp den prosessen å sette punktum. Så ting er ikke så enkle som det framstilles her.

Jeg, for eksempel, har ikke lyst til å pakke. Derfor er pakking en tvang for meg, og enhver vet hva tvang kan utløse av nevroser, psykoser og dess like.

Men det pakkes altså rundt meg her, og i morgen tidlig spiser vi frokost og legger i vei til New York. Allerede. Jeg synes vi nettopp har kommet. Nå har det jo skjedd litt i det lille øyeblikket av evigheten vi har vært her. Vi har avviklet Family Hope Center og – det er faktisk derfor vi har reist hit – vært to runder i Summit; en for sondering av hofter, knær og ankler og neste runde for operasjon. Vi har tatt de faste rundene til Amishland, Valley Green etc, pluss en del turer til Chestnut Hill, den siste i dag. Da var vi i kirka der og spiste lunsj på patioen. Kirka ble en tradisjon da vi bodde på Chestnut Hill Hotel og den var vår nabo. Den evangelisk lutherske kirka. Sigbjørn hadde en opptelling en gang og kom fram til at det var 7 kirker på Chestnut Hill, men jeg tror det er i alle fall 8, for vi så en ny en en dag vi kjørte til Valley Green.

Apropos, det pleier alltid å være stappfullt her i helgene. Denne helga har det etter det jeg har kunnet observere igjen vært et bryllup, og en gruppe kinesere har avviklet et religiøst stevne. Etter musikken å dømme kan det muligens være adventister. Det igjen betyr fulle og livlige frokoster her på anlegget.

Jeg har i denne sekvensen tygd en del på språklige –ismer, eksempler har vi nok av i samisk, der noe er norvagismer. Ord som opprinnelige kommer fra norsk. Nå er det ikke alle norvagismer som kommer fra norsk, slik enkelte hevder. Ord som musikk, radio, etc som i samisk er musihkka og radio, kommer ikke fra norsk. Det er en del av den felles latinske språkarven, og man har for eksempel i engelsk music og radio. Så har jeg til kjedsomhet hørt at også samisk har lånt bort noen ord til andre språk. Tundra er ett eksempel på det.

Årsaken til denne funderinga over –ismer er ordet restroom, som på godt norsk betyr dass, do eller toalett. Skal man oversette ordet restroom til norsk, blir det hvilerom. Enhver kan se hvor dårlig sammenheng det er mellom ordet og det det signaliserer. Hvis det var et hvilerom, skulle man på toalettene her finne en sofa, noen gode stoler, magasinser, en kaffeautomat, et fat med frukt etc. Men det man finner er en doskål, en tørkerull og en vaskeservant. Absolutt ikke samsvar mellom ord og bruk.

Her kommer –ismen inn. Jeg tror, nei jeg vet, at dette ordet må ha vandret fra norsk over til England med vikingene da de beæret England med noen besøk, samt slo seg ned i for eksempel York. Selvsagt tok de ordene sine med. De skiftet neppe språk i det øyeblikket de steg i land i England. Og selvsagt ga de navn til omgivelsene sine, det være seg eldhus eller stedet der de la fra seg de menneskelige restene (les: avføring og urin). Dermed står det klart for meg at rest = rester. Og at rest = kvile slik det forstås nå i engelsk er feil. Da gir det mening. Restroom er der man etterlater seg sine personlige rester.

Nå har jeg en utfordring når jeg kommer heim, for vi må ha et propert navn på dodøra. Og antagelig bør det propre navnet være på samisk.

I alt det styret og alle de nevrosene denne pakkinga har påført meg, har jeg helt glemt at vi i går også spurtet til Chestnut Hill. Naturligvis, hvor ellers? Det var jo Harry Potter festival, og det ble sagt at da ville det gå bananas. Nå har jeg aldri sett hvordan det er når ting går bananas, så jeg gledet meg enormt. Vi kjørte dit i en stadig tettere trafikk, og med et par ulende ambulanser pluss en brannbil på tur dit. Parkering så ut til å bli vanskelig, for alt tettet seg til. Men høyere makter slo til – antagelig noen fra Galwort – og da vi kom til top of the hill, kjørte noen ut av den reserverte parkeringa for oss med spesiell parkeringstillatelse, og lille Emma Margret vred over bilen i en kjapp bevegelse og smatt inn på denne plassen. Bak oss i køen hørte jeg noen skjære tenner, men vi stablet oss ut med rullestol og hele pakka. Mens vi gjorde det, stoppet en annen bil bak oss, og føreren spurte håpefullt om vi skulle dra. Så delte vi oss. Lille Emma Margret og jeg trillet på Germantown Avenue og betraktet galskapen. Og mamma og pappa, skogsaper som de er, stakk 50 meter unna til en Thaikafé rett bak vinmonopolet og satt der i urskogen og tok seg en kaffe i fred og ro. Denne kaféen oppdager man tilfeldigvis hvis man går på polet for å kjøpe sprit til urtene sine. Da Emma Margret og jeg senere skulle se etter dem, fant vi dem sittende i en annen utendørskafé og betraktet livet med en kaffekopp. For en prikky, prikky dag. På heimtur stakk vi innom kunstmuseet som hadde, selvsagt, også et Harry Potter arrangement.  Det ville ikke vært verd å nevne hadde det ikke vært for to ting.

1) Ute hadde de en 30 meter lang klatrefasade for barn, laget av oppstablede firkantige, pressede høyballer. Årsaken til at jeg nevner det her, er at jeg håper noen fra Riddu Riddu leser dette slik at de kan få tips om alternativ til høyhesjene sine. I høyhesjene kan ikke unger klatre og leke.

Jeg sa to ting, men det er faktisk tre.

2) Ute på plenen på kunstmuseet hadde noen fra Maze, slått seg til med en informasjonsskranke.  Midt på plenen! Er ikke det typisk for Maze! Hadde det vært noen fra Kautokeino eller Karasjok (eller Skånland for den del) hadde de nok hatt informasjonsskranken litt i utkanten av plenen, men ikke Maze. Den sto midt på, og under skiltet sto det «tickets». «Maze tickets». Nå antar jeg at «tickets» var feilskrevet og at det skulle være «tikker» for å synliggjøre for all verden at de ikke ligger under vann. De tikker. Tror dere meg ikke? Si fra, så mailer jeg over et bilde.

3) Det tredje var inne på kunstmuseet. Det første rommet vi besøkte, var reservert en kunstner og viste skissene hans fram mot et ferdig produkt. Jeg må si meg enig med den av oss fire som mumlet: «Dette ville Solfrid gjort bedre». Vi fant selvfølgelig andre bilder og kunstarter, men jeg skal her begrense meg til tre av dem. Ett viste tegning av folk rundt et bord. Noen i min gruppe mumlet at den Sigbjørn som 6-åring tegnet til årboka for IBSS burde henge på veggen her i stedet. Et annet bilde viste maling klæsjet utover, og kommentaren var at det bildet jeg laget som barn med å grave rundt i en malingshaug på et ark, heller burde henge her, det hadde i alle fall et liv i seg. Så fant vi et bilde som så ut som om det var rotet med fargeblyanter, og kommentaren var at Emma Margrets fargestiftegning fra hun var 3-4 år var bedre. Hun laget det som en gave til pappa, og det var i alle fall ikke rotet til.

Så da vet dere. Dere som eventuelt skal en tur innom Chestnut Hill Arts Museum. Ikke verdt pengene om noen spør meg. Apropos så betalte vi ikke inngangsbillett, for vi kom 3 kvarter før de stengte, og de syntes ikke de kunne ta betalt siden vi fikk såpass dårlig tid til å utforske kunsten. Nå var vi egentlig for trette til å falle i staver foran bilde etter bilde.

Men nå må jeg sette punktum slik at det kan pakkes ferdig. Deretter skal vi tanke opp bilen og stikke på Starbucks.

Prikky, prikky dager

 I dag har vi hatt en prikky, prikky dag. Ikke vet jeg hva prikky, prikky dager er, men det er det vi har hatt. Man har det aldri så travelt som når man har det prikky - prikky. Jeg kjenner en der heime i gamlelandet (ha, ha, ha) – egentlig kjenner jeg ingen bestemt person, men arketypen. Arketypen på en prikky - prikky er at man ikke har jobb eller noe annet fast å gå ti,l og man har det himla travelt med alt – og ikke noe tid til overs. Man skal jo spise frokost, pusse tenner og se morgenTV.  Så skal man i vei og stemple tippekupongen, og dermed er den dagen full. Så ingen må spørre prikky, prikky type om å gjøre noe. Vi har som sagt hatt en prikky, prikky dag. Vi spiste frokost, som vi ikke laget sjøl, så slepte vi oss på rommet og småsov noen timer i en seng vi ikke sjøl reide opp. Deretter dro vi til Chestnut Hill, og her må jeg en stund forlate prikky, prikky dagen. Chestnut Hill er vårt arnested her i Philadelphia. Hyatt ligger i Norristown og er vårt supre bosted. Men alle trenger et fast sted der man ER. Her i Philly har vi Family Hope Center, Hyatt og Chestnut Hill. De øvrige steder er vi turister.

 

Tilbake til prikky, prikky dagen. Vi dro altså til Chestnut Hill først, var innom postkontoret (det er det eneste brukbare postkontor i Hele Philly) og innom Farmer’s market for å bunkre gluten- og  laktosefrie cookies og brownies. Jada, jada, jeg vet vi har gjort det før; bunkret cookies og brownies vi skulle ta med heim, men dem har vi spist opp sammen med den sukkerfrie sjokoladen som var smakstilsatt med urter. Den skulle vi også ta med heim, men det er vel langt å kjøre til Amishland for en ny forsyning, så da blir det ingen spesiell sjokolade med heim.

 

Målet for prikky-prikky dagen, om da prikky, prikky har noe annet mål enn å stemple tippekupongen, men vi stemplet tippekupongen i Valley Green eller Wissahickon som det egentlig heter. Da var allerede store deler av dagen gått til våre prikky, prikky aktiviteter.

Her må jeg ta et lite sidesteg og si at lille Emma Margret har gjort et impulskjøp en av dagene til 45 dollar, noe hun angret på, og om jeg skulle erte henne, sa jeg bare «45 dollar», det holdt. Men da vi kom til Valley Green eller Wissahickon, hadde jeg på forhånd opparbeidet et voldsomt behov for softis. Vi kjøper nemlig alltid softis der i kiosken. Da vi kom dit, var den helvetes kiosken stengt. De holder bare åpent på lørdager og søndager viste det seg. Men jeg hadde da allerede akkumulert et slikt behov at vi brøt oss inn på vertshuset der, et «de hvite dukers spisested», for å spørre om de hadde softis. Nei, det hadde de ikke. Anna is da? Nei, det hadde de ikke. Men et lyst hode der bemerket at de hadde is som dessert på menyen. Vel, det endte med at vi satt fyrstelig og spiste dessert etter menyen. Antar det er ganske uvanlig. Så må jeg dessverre si at jeg måtte tåle en del skitord mens vi spiste. Og antydninger om at dette kom til å bli den dyreste isen familien hadde spist – og da regninga kom – vel, vel… I alle fall ble det slik at da jeg prøvde meg på en «45 dollar» til Emma Margret fikk jeg tilbake «is i Valley Green». Særlig var hertingan på, for de mente vel de ikke hadde sløset bort 45 dollar på xxx eller xxx dollar på den forbainna isen der i Valley Green. Men heldigvis kom Emma Margret på en jævla blunder de hadde gjort en gang i USA da de… fan, her tror jeg sensuren kommer inn… og summen var adskillig høgere enn det Emma Margret og jeg sløste på tull til sammen. (Jeg gidder ikke nevne at vi på Farmers Market like før hadde bunkret druer, klementiner og jordbær som vi skulle sitte ved elvekanten og kose oss med mens endene svømte og ba om å få delta i måltidet og Wissahickons spesielle ro senket seg over oss).

Da vi endelig hadde fått manøvrert meg og rullestolen (jeg sitter i rullestol med mine gipsede ankler. Jeg går litt, omtrent som en dukkemann, noen steg. Men for det meste sitter jeg i rullestolen) – altså, da vi hadde boksert oss ut av det ærverdige vertshuset fra 1856, med høge tretrapper og slike ting – hva gjør man ikke når magen krever sin rett – dro vi endelig ned til elva for å la roen senke seg. Men før det stakk lille Emma Margret og jeg en trilletur bortover Wissahickon for å gjøre som Sametinget og Stortinget, foreta sonderinger for å se om vi to små en-parti-representanter hadde en felles plattform vi kunne forhandle ut fra.

Det ble etter hvert kjølig der i Wissahickons ro, og vi smekket tilbake til Chestnut Hill for å spise Philadelphias beste philly cheese steak på Tavern Pub. Nå er det Harry Potter festival på Chestnut Hill denne helga. Festivalen åpnet omtrent på denne tida. Personalet på puben hadde Harry Potter t-skjorter på seg, en og annen hadde begynt å kle seg ut som figurene i de filmene. Som jeg nevnte var det begynt å bli kaldt, og jeg hadde en av mine Graven-gensere på. For første gang i livet opplevde jeg at noen fremmede kommenterte mine klær: «For en flott genser!» sa en vi senere passerte på Chestnut Hill Avenue. Vedkommende tok det antagelig som et Harry Potter-antrekk.

I puben ble vi å betrakte en av de som serverte. Vi syntes hun lignet en av dem som serverte oss isen på Valley Green, men endte opp med et tvilende spørsmålstegn. I midlertid stoppet hun plutselig ved bordet vårt og sa henslengt om det ikke var vi som nettopp var på Valley Green? Dette var etter det jeg kan skjønne hennes andre jobb. Har jo hørt at mange i USA må ha et par jobber for å klare seg, hvis man da er så heldig at man har en jobb.

I morgen er det atter en prikky, prikky dag og muligens skal vi stemple tippekupongen på Harry Potter festivalen på Chestnut Hill.

domantrener

PS: Jeg har måttet tåle noen skitord i etterkant der jeg blir sammenlignet med Jeppe på Bjerget. Dere husker den stakkars fyren som fikk noen skillinger for å kjøpe såpe til mor Nille. På turen kom han forbi Jacob skomakers ølbule, og stakkars Jeppe fikk lyst på litt øl. Min medfølelse med han, men siden han mange ganger før hadde latt øl-lysten styre seg, hadde han fått like mange ganger bank av mor Nille. Ryggen ville derfor ikke inn i ølbula, mens magen ville inn. Dessverre kom føttene på parti med magen og det gikk som det gikk.

Når jeg blir litt mer meg sjøl etter alt dette styret her, skal jeg skrive en motbok til Holbergs Jeppe på Bjerget og gi den stakkars Jeppe skikkelig oppreisning. Akkurat som Trygve Lysaker gjorde det i Trondenes bygdebok med Dundor Heaika. Inga Bjørnson hadde i sin bok Dundor Heaika tegnet et bilde av en delvis lurvete og uforstående villmarkens illeluktende sønn. Hun måtte jo det siden hun var kommet til Evenes for å blant annet skrive om det «eksotiske» Nord-Norge. Men Trygve Lysaker omtaler han som en meget forstandig lapp.

Nå skrev riktignok ikke Lysaker noen motbok til Dundor Heaika, slik jeg akter å gjøre med Jeppe på Bjerget.

Bare jeg blir kvitt denne forferdelige hikkinga skal jeg begynne tankeprosessen om denne boka.