Prikky, prikky dager

 I dag har vi hatt en prikky, prikky dag. Ikke vet jeg hva prikky, prikky dager er, men det er det vi har hatt. Man har det aldri så travelt som når man har det prikky - prikky. Jeg kjenner en der heime i gamlelandet (ha, ha, ha) – egentlig kjenner jeg ingen bestemt person, men arketypen. Arketypen på en prikky - prikky er at man ikke har jobb eller noe annet fast å gå ti,l og man har det himla travelt med alt – og ikke noe tid til overs. Man skal jo spise frokost, pusse tenner og se morgenTV.  Så skal man i vei og stemple tippekupongen, og dermed er den dagen full. Så ingen må spørre prikky, prikky type om å gjøre noe. Vi har som sagt hatt en prikky, prikky dag. Vi spiste frokost, som vi ikke laget sjøl, så slepte vi oss på rommet og småsov noen timer i en seng vi ikke sjøl reide opp. Deretter dro vi til Chestnut Hill, og her må jeg en stund forlate prikky, prikky dagen. Chestnut Hill er vårt arnested her i Philadelphia. Hyatt ligger i Norristown og er vårt supre bosted. Men alle trenger et fast sted der man ER. Her i Philly har vi Family Hope Center, Hyatt og Chestnut Hill. De øvrige steder er vi turister.

 

Tilbake til prikky, prikky dagen. Vi dro altså til Chestnut Hill først, var innom postkontoret (det er det eneste brukbare postkontor i Hele Philly) og innom Farmer’s market for å bunkre gluten- og  laktosefrie cookies og brownies. Jada, jada, jeg vet vi har gjort det før; bunkret cookies og brownies vi skulle ta med heim, men dem har vi spist opp sammen med den sukkerfrie sjokoladen som var smakstilsatt med urter. Den skulle vi også ta med heim, men det er vel langt å kjøre til Amishland for en ny forsyning, så da blir det ingen spesiell sjokolade med heim.

 

Målet for prikky-prikky dagen, om da prikky, prikky har noe annet mål enn å stemple tippekupongen, men vi stemplet tippekupongen i Valley Green eller Wissahickon som det egentlig heter. Da var allerede store deler av dagen gått til våre prikky, prikky aktiviteter.

Her må jeg ta et lite sidesteg og si at lille Emma Margret har gjort et impulskjøp en av dagene til 45 dollar, noe hun angret på, og om jeg skulle erte henne, sa jeg bare «45 dollar», det holdt. Men da vi kom til Valley Green eller Wissahickon, hadde jeg på forhånd opparbeidet et voldsomt behov for softis. Vi kjøper nemlig alltid softis der i kiosken. Da vi kom dit, var den helvetes kiosken stengt. De holder bare åpent på lørdager og søndager viste det seg. Men jeg hadde da allerede akkumulert et slikt behov at vi brøt oss inn på vertshuset der, et «de hvite dukers spisested», for å spørre om de hadde softis. Nei, det hadde de ikke. Anna is da? Nei, det hadde de ikke. Men et lyst hode der bemerket at de hadde is som dessert på menyen. Vel, det endte med at vi satt fyrstelig og spiste dessert etter menyen. Antar det er ganske uvanlig. Så må jeg dessverre si at jeg måtte tåle en del skitord mens vi spiste. Og antydninger om at dette kom til å bli den dyreste isen familien hadde spist – og da regninga kom – vel, vel… I alle fall ble det slik at da jeg prøvde meg på en «45 dollar» til Emma Margret fikk jeg tilbake «is i Valley Green». Særlig var hertingan på, for de mente vel de ikke hadde sløset bort 45 dollar på xxx eller xxx dollar på den forbainna isen der i Valley Green. Men heldigvis kom Emma Margret på en jævla blunder de hadde gjort en gang i USA da de… fan, her tror jeg sensuren kommer inn… og summen var adskillig høgere enn det Emma Margret og jeg sløste på tull til sammen. (Jeg gidder ikke nevne at vi på Farmers Market like før hadde bunkret druer, klementiner og jordbær som vi skulle sitte ved elvekanten og kose oss med mens endene svømte og ba om å få delta i måltidet og Wissahickons spesielle ro senket seg over oss).

Da vi endelig hadde fått manøvrert meg og rullestolen (jeg sitter i rullestol med mine gipsede ankler. Jeg går litt, omtrent som en dukkemann, noen steg. Men for det meste sitter jeg i rullestolen) – altså, da vi hadde boksert oss ut av det ærverdige vertshuset fra 1856, med høge tretrapper og slike ting – hva gjør man ikke når magen krever sin rett – dro vi endelig ned til elva for å la roen senke seg. Men før det stakk lille Emma Margret og jeg en trilletur bortover Wissahickon for å gjøre som Sametinget og Stortinget, foreta sonderinger for å se om vi to små en-parti-representanter hadde en felles plattform vi kunne forhandle ut fra.

Det ble etter hvert kjølig der i Wissahickons ro, og vi smekket tilbake til Chestnut Hill for å spise Philadelphias beste philly cheese steak på Tavern Pub. Nå er det Harry Potter festival på Chestnut Hill denne helga. Festivalen åpnet omtrent på denne tida. Personalet på puben hadde Harry Potter t-skjorter på seg, en og annen hadde begynt å kle seg ut som figurene i de filmene. Som jeg nevnte var det begynt å bli kaldt, og jeg hadde en av mine Graven-gensere på. For første gang i livet opplevde jeg at noen fremmede kommenterte mine klær: «For en flott genser!» sa en vi senere passerte på Chestnut Hill Avenue. Vedkommende tok det antagelig som et Harry Potter-antrekk.

I puben ble vi å betrakte en av de som serverte. Vi syntes hun lignet en av dem som serverte oss isen på Valley Green, men endte opp med et tvilende spørsmålstegn. I midlertid stoppet hun plutselig ved bordet vårt og sa henslengt om det ikke var vi som nettopp var på Valley Green? Dette var etter det jeg kan skjønne hennes andre jobb. Har jo hørt at mange i USA må ha et par jobber for å klare seg, hvis man da er så heldig at man har en jobb.

I morgen er det atter en prikky, prikky dag og muligens skal vi stemple tippekupongen på Harry Potter festivalen på Chestnut Hill.

domantrener

PS: Jeg har måttet tåle noen skitord i etterkant der jeg blir sammenlignet med Jeppe på Bjerget. Dere husker den stakkars fyren som fikk noen skillinger for å kjøpe såpe til mor Nille. På turen kom han forbi Jacob skomakers ølbule, og stakkars Jeppe fikk lyst på litt øl. Min medfølelse med han, men siden han mange ganger før hadde latt øl-lysten styre seg, hadde han fått like mange ganger bank av mor Nille. Ryggen ville derfor ikke inn i ølbula, mens magen ville inn. Dessverre kom føttene på parti med magen og det gikk som det gikk.

Når jeg blir litt mer meg sjøl etter alt dette styret her, skal jeg skrive en motbok til Holbergs Jeppe på Bjerget og gi den stakkars Jeppe skikkelig oppreisning. Akkurat som Trygve Lysaker gjorde det i Trondenes bygdebok med Dundor Heaika. Inga Bjørnson hadde i sin bok Dundor Heaika tegnet et bilde av en delvis lurvete og uforstående villmarkens illeluktende sønn. Hun måtte jo det siden hun var kommet til Evenes for å blant annet skrive om det «eksotiske» Nord-Norge. Men Trygve Lysaker omtaler han som en meget forstandig lapp.

Nå skrev riktignok ikke Lysaker noen motbok til Dundor Heaika, slik jeg akter å gjøre med Jeppe på Bjerget.

Bare jeg blir kvitt denne forferdelige hikkinga skal jeg begynne tankeprosessen om denne boka.