Sacral-kameratene

Ja, da er første dag på Family Hope Center – FHC – unnagjort. Og som vanlig har jeg gruet hund for den dagen. Det er da man evaluerer og ser hvordan ting har gått siden sist man var her. Jeg er jo ikke i en generell utviklingsalder, for eksempel under 10 år, og ting går ikke i rakettfart da. I tillegg er min hjerneskade slik at den kan tråkke på bremsene når jeg tråkker på gassen. Altså mange grunner til å grue seg for evalueringsdagen. Men det gikk bra. Jeg siger langsomt framover, og i min alder må man til utviklingsprofilen også beregne det jeg ville ha gått tilbake om jeg ikke trente. Jeg gikk for eksempel svært mye tilbake fra jeg var 21-22 år til jeg begynte domantrening som 27-åring.  Og i dag fortalte Carol Newell om en gutt med samme type hjerneskade som meg. Han møtte for første gang forrige uke, da var han 16 år, og foreldrene så at han gikk tilbake sterkt. Konklusjon: jeg sitter på Hyatt og er såre fornøyd med resultatet – og jeg må si med alle de som hjelper meg fram til dette resultatet.

Først kom vi inn til Greg som tok hovedevalueringa. Greg er en knakanes koselig fyr, og jeg ble kjempeglad da jeg hørte jeg havnet hos han på historie og evaluering. Deretter havnet jeg hos Dr. Merado som tok legens gjennomgang. Han er også homeopat og foreskrev homeopatiske midler. Han kommenterte blant annet at jeg betraktet han denne gangen, og jeg sa at sannheten: jeg så på ham og tenkte at slik ville jeg eldes. Jeg ville bli som ham. Han ble litt forfjamset først og rødmet før han sa at han ikke visste om han skulle ta det som et kompliment. Noe det var, og det sa jeg, siden han er minst 20 år eldre enn meg. Deretter kom vi inn til Dr. Gillespie for cranio-sacral – og nå begynner morroa. Som man sikkert vet puster hjernen og beveger seg. Da jeg første gang kom til han i 2009 hadde jeg en hjernebevegelse på 0 sekund. Etter en runde med ham, økte det til 30 sekund. I dag hadde jeg 85 sekund ut og 85 sekund inn = 170 sekund. Alt over 100 sekund er bra. Gjennomsnittet har 10 sekund hver vei. Han snakket litt og orienterte oss om hva som kunne skje om hjernen ikke hadde pusterom. Hodepine var en av de tingene. Da skyndte mamma seg å si at lille Emma Margret hadde hodepine i blant, og hyggelige Dr. Gillespie tilbød seg å sjekke henne også og ta en behandling etter at han var ferdig med de andre som møtte på Family Hope Center denne gangen. Som jeg nesten forventet hadde hun 0 sekund. Husk at gjennomsnittet er 10 sekunder. Så tok han cranio-sacral-behandling på henne også, og nå er det 40 sekund ut og 40 sekund inn – noe hun blærer om siden jeg bare hadde 30 sekunds økning første gang. Men alle må forstå at verden har gått fram, og 30 sekund i 2009 er minst 50 sekund i dag. Nå er dessverre saken slik at hun skal få en behandling i mårra, og hvis det fortsetter å øke, må jeg komme opp med en plan om hvordan å matche det.

 

 

domantrener